tirsdag 6. februar 2018

Lar du deg inspirere av våre OL-deltagere?

Skrevet som kommentarartikkel på kondis.no:

Marit Bjørgen - her med kongepokal i årets NM på Gåsbu - er klar for å inspirere oss alle i OL om noen dager. (Foto: Stein Arne Negård)
Marit Bjørgen - her med kongepokal i årets NM på Gåsbu - er klar for å inspirere oss alle i OL om noen dager. (Foto: KONDIS / Stein Arne Negård)


Det er bare tre dager igjen til åpningsseremonien for Vinter-OL i Pyeongchang, og faktisk bare to dager til noen innledende øvelser. Enten vi vil innrømme det eller ikke; svært mange av oss vil bruke svært mange timer foran TV’n eller med TV på mobil de to påfølgende ukene. I løpet av den tiden har vi kanskje alle lært å både uttale [pʰjʌŋtɕʰaŋ]) og skrive Pyeongchang (med våre skrifttegn) riktig.
Som vanlig foran store mesterskap – dessverre – er det mye utenomsportslig fokus, og prat om doping. Det skal jeg la ligge her, for heldigvis er det slik at når lekene først er i gang er det den sportslige innsatsen som står i fokus.

Hva betyr så OL for deg? og hvor stor er forskjellen på om en norsk utøver vinner eller om seieren går til en utøver fra et annet land? Lar du deg i det hele tatt inspirere av våre OL-deltagere? Eller er OL bare TV-underholdning?

Jeg tror at den absolutte majoriteten av dere som leser dette driver – eller har drevet – idrett selv på et eller annet nivå. Da vil nok også svarene på de spørsmålene jeg stiller foran være mer ensartet enn om jeg hadde spurt «hvermansen».

For meg er svaret enkelt på hovedspørsmålet; selvsagt lar jeg meg inspirere – og litt mer om en norsk utøver vinner enn om vinneren er fra en annen nasjon. Men aller mest fordi all toppidrett er fantastisk for oss som har konkurrert litt selv og vet hvor høyt lista ligger.

Inspirert, til hva?
Jeg tenker her mest på inspirasjon til selv å trene og komme i bedre form. Helt fra jeg var liten og hørte på OL i radio i ’56 og på TV fra ’60 har de store mesterskapene fasinert meg. Når jeg 20 år senere begynte å trene regelmessig og konkurrere jevnlig var det ikke bare underholdning, men nettopp en inspirasjon til å bli litt bedre selv.

Det er et paradoks at når jeg sammenlignet meg med de beste i aldersklassen min – i orienteringsløp, vegløp og skirenn - ble jeg nesten demotivert, avstanden var så stor og framgangen kom så sakte. Treningen ble i lange perioder et mas for å komme i alle fall litt nærmere de beste supermosjonistene – de som gjerne vant de konkurransene jeg deltok i.

Med de virkelig gode, de som kvalifiserte seg til mesterskapene, var det annerledes. Til dem var avstanden så stor at enhver sammenligning var meningsløs. Det var både underholdene å følge dem, og det ga inspirasjon til egen trening – og man plukket også opp et og annet tips til egen trening.
Nå er jeg alderspensjonist, hjerteoperert, og ferdig med konkurranser. Men, jeg lar meg likevel inspirere til daglig eller nesten daglig mosjon.

Sist sommer var det løpere som Warholm, en haug med Ingebrigtsen’er og Norstad Moen som inspirerte. Nå er det våre vintersportsutøvere og spesielt langrennsløperne som får det til å krible i bena. De er så gode på sitt nivå – blant verdens beste.

Jeg kan også være god; på mitt nivå – blant hjerteopererte pensjonister.

Jeg må nesten nevne at forrige gang det var Vinter-OL, altså for fire år siden, kom jeg hjem etter en bypassoperasjon noen dager ut i OL. Jeg kunne valgt å bare sitte der – se på TV med god samvittighet. Men hvorfor kunne ikke jeg også teste mine grenser, på et mildt sagt annet nivå? Andre dagen jeg var hjemme gikk jeg 10 ganger over stuegolvet, dagen etter 20 ganger. Tredje dagen gikk jeg 500 meter ute sammen med kona… og uka etter OL gikk jeg over 100 kilometer.
Dette hadde selvsagt ikke noe med toppidrett å gjøre, men akkurat som OL-deltagerne gjorde jeg mitt beste. Jeg deltok – på mitt nivå, og jeg var stolt over innsatsen selv om jeg verken fikk OL-medalje eller overskrifter i VG.

Så altså; Lar også du deg inspirere av våre OL-utøvere?

Når de har gjort det lille ekstra som gjorde at de kom til OL på bekostning av andre som ble hjemme, kan du også gjøre det lille ekstra:
  • For å komme i bedre form?
  • For å slå han eller hun du aldri har slått?
  • For å trene smartere (les; unngå skader)?
  • For å akseptere det nivået du er på, du kommer ikke til OL likevel?
  • For å ta vare på helsa og kondisjonen også etter avsluttet karriere?

Når du ser på årets sendinger fra OL, som du mest sannsynlig kommer til å gjøre; spør deg selv om du kan lære noe av utøverne – tilpasset ditt nivå!



Fra denne posisjonen skal jeg følge mange av OL-sendingene. Jo bedre det går med OL-deltagerne jo raskere tråkk, men når det blir for spennende blir det nesten stopp...


Det blir et OL-liv også uten Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen, men du verden så jeg vil savne dem. Slik er det jo bare; det er en tid for alle, og etter en Brenden kommer en Eggen kommer en Brå kommer en Northug kommer en Klæbo. Hele tiden nye inspirerende forbilder!

På dagens trening på Spenst Årnes dukket det opp et lokalt tvillingpar mens jeg løp alt jeg orket på mølla. De lot seg nok ikke imponere av farten, for Tiril og Lotta Udnes Weng er kanskje våre største stjerner i neste OL – om fire år. Jeg la inn et lite gir ekstra, som jeg ikke trodde jeg hadde, men om årsaken akkurat da var inspirasjon av deres nærvær eller forsøk på imponasjon er jeg ikke sikker på. Jeg velger å tro at jeg ble inspirert!

Ha en fin OL-tid!

søndag 28. januar 2018

Pellestova og Reinsvatnet rundt på sitt vakreste

Man trenger heldigvis ikke være en god skiløper for å ha en super dag i skiløypene, og bra er det. Skiløperen var nemlig elendig, men løypene og været var glimrende på lørdagens skitur fra Pellestova - i løypene medsols rundt Reinsvatnet.

Bakgrunnen for skituren var helgens strategiseminar med Kondis - og når man først var i fjellet måtte jo skiene pakkes med. Det ble bare den ene turen, dagens tur i snøvær droppet jeg, mest fordi jeg var sliten etter skituren i går og styrketreninga på fredag.

Hvor elendig er egentlig skiløperen? Som skiløper, veldig elendig. Som skiturist, ganske elendig. Som tilårskommet skiturist, egentlig OK. På gårsdagens 16 kilometers skitur i utrolig flotte løyper gikk det tross alt OK der det var lett, men jeg møter all verdens motstand i motbakkene; en kombinasjon av dårlig skiform og at jeg ikke vil presse meg for hardt i kaldt vær (-8 i går).

Jeg gikk forbi mange flere enn det antallet som gikk fobi meg... takk og pris for at det er så mange på familietur som gir meg et lite snev av selvtillit selv på en skitur.

Når jeg summerer de siste 4 årenes skigåing (dvs etter hjerteoperasjonen) kommer jeg til 307 kilometer - altså 77 km i snitt pr år, dvs nøyaktig 1/10 av snittet de 20 årene før (1994-2013). Det var ikke akkurat mye med 770 km pr år heller, men jeg var jo løper / o-løper og ikke skiløper.

Bilder fra skituren

"Nye" Pellestova har blitt et fint overnattingssted - og kjekt sted for konferanser med nogo attåt (f.eks. skiturer)

Løypenettet venter rett utafor hotellet.

Trærne var som fine skulptrurer alle sammen.

I gang... fortsatt ganske lite folk i løypene ved 11-tiden på en lørdag.

Trikkeskinneløyper med Reinsfjellet i bakgrunnen.


Slake motbakker opp mot Ytre Reina.... tungt for en gammel ikke-skiløper.


Ytre Reina, motsols.

Ytre Reina, medsols.

Løypa videre i retning Nordseter. Det har blitt en del turer her tidligere år da jeg var en del på hytta til Jan&Inger på Nordseter.

Skulpturpark ved Nysæterhøgda.

Løypekryss ved Ytre Nysæterhøgda.


Fra Ytre Nysæterhøgda fulgte jeg Troll-løypa tilbake til Pellestova. 

Selfie i nærheten av Hundersætra.

Fotopause for å lure meg til en hvil i bakkene opp til Pellestova.

Tilbake på Pellestova etter 16 kilometer - en helt grei tur i 8 minusgrader.

Det var mer folk i løypene nå enn da jeg dro ut...

Og inne på Pellestova var det også stor trafikk av skiløpere.

torsdag 25. januar 2018

3 timer på stålis langs Dragsjøveien - på utkikk etter ulven

Neida, jeg var ikke seriøst på utkikk etter ulven i det såkalte Mangereviret, men det er mer enn 90% sannsynlig at jeg fulgte ulvespor på store deler av dagens tur. Uten at det er noen sensasjon her midt mellom Årnes og Mangen.

To dagers mildvær hadde tatt knekken på skiføret i området, og ikke var det bare å ta på seg hvilke som helst sko heller, dersom man ville gå en lang tur på skogsbilveiene innafor Årnes - i stedet for en skitur. Piggsko (eller brodder) var eneste aktuelle løsning for en noenlunde trygg ferdsel. For meg betød det mine Salomon Spikecross som gir meg trygghet på vanskelig føre både sommer og vinter.

Yr.no haddde meldt litt solgløtt, men det så jeg dessverre ikke noe til, og da ble også fotoforholdene vanskeligere for en amatør med et enkelt allværskamera. Derimot var jeg altså godt forbederedt på føreforholdene, så slik sett var dagens nesten-tretimers tur langs Dragsjøvegen som forventet; en "knasende" tur der stillheten var erstattet av lyden fra piggsko mot is.

Dette med piggsko og is er ikke helt det samme i gangfart som når man løper. Piggene graver seg mer ned i isen når man løper, mens man på stålis i gangfart opplever at piggene i noe grad bare sklir over isen - likevel med et visst feste.

Bilder fra dagens tur

Dragsjøhytta er et fint utgangspunkt for turer både sommer og vinter. Men ski var et dårlig valg i dag, altså ble det tur med piggsko. Jeg parkerte der det ikke var bakke, i håp om at bilen - på piggfrie dekk - holdt seg på plass.

Plassen Østre Badstua brukes vel nå som hytte - men har åpenbart unngått rivning/flytting da Dragsjøen ble drikkevannkilde. Dragsjøhytta måtte i -66 flyttes 200 meter dit den står i dag, men så lå jo den helt nede i vannkanten.


Det var stålis, og glattere enn det ser ut for. Grusinga fungerte nok bedre for biler enn gående.

Puls; Løp hurtig 30-45 sek står det på denne plakaten (en av mange Dragsjøen Rundt). Jeg droppet det i dag, får vurdere det til sommeren i stedet!

På Dragsjøen er det fortsatt hvitt og fint og ikke noe overvann, der kunne man gått på ski også i dag.

Langs Dragsjøveien er det skog, skog, skog.... og selvsagt også mye hogst. Det luktet godt av nyhogd tømmer.

Ikke mye råttent treverk her.

Ikke så veldig vakkert, men hogst om vinteren gir likevel betydelig mindre kjørespor enn om sommeren. Her har telen tålt belastningen av skogsmaskinene.

Dragsjøen Rundt... vekker gode minner. Her har jeg konkurrert mange ganger, jeg har vært fotograf mange ganger og jeg har løpt massevis av treningsrunder her. 

Ulv?

Ja, alt tyder på det. Disse sporene fulgte vegen i mange kilometer - antagelig var de fra sist natt. Her var det ikke noe "hundevingling" hit og dit, det var målbevisste spor slik en ulv er kjent for. Det er ikke uvanlig å møte ulv fra Mangereviret i disse traktene midt mellom Mangen og Årnes.

Og her er det skogens konge som har krysset vegen, slike tråkk var det mange av.

Løypeskilt ved Geittjønn 2 km sør for Dragsjøen. Skiføret var dårlig med masse overvann.

Kjusseter på haugen sør for Geittjønn.

Fra nordre enden av Flolangen, der Gørrtjernvegen tar av til Folvelsæter og Storlia.

Flolangen - helt i nord.

Takk, litt mer grus gjorde det en anelse mindre glatt.

En liten avstikker inn til Brautersæter. Her i nordenden av Øysjoen var det skole (Brautersæter skole)  fram til 1949. Her starter (slutter) den 13 kilometer lange "Lærerinnestien" mellom Auli kirke og Brautersæter. Jeg har løpt en del på vestre del av stien, blant annet beskrevet i denne bloggen: Herlig Hagaterreng (april 2012). På Nes Turlags sider kan jeg lese: Elida Raugstad, lærerinnen som er opphavet til stiens navn, hadde en strevsom skolevei som hun gikk til fots og på ski i årene 1912-37.

Rett nedenfor Brautersæter krysser Fjøsdalbekken vegen før den renner ut i nordre ende av Øyvann.

Her hvor stien kommer ned fra Brauterfallet og Udnessæter ble dagens vendepunkt, så det ble ingen kryssing av kommunegrensen til Aurskog-Høland noen hundre meter unna. Dette minnet meg på en annen løpetur i området, fra august 2013 (fem måneder før hjerteoperasjonen), der vi mistet stien fra Bergersæter og ned hit: Fem timer i Hagaterrenget

Beveren har jobbet langs Fjøsdalbekken.

Camp Flolangen; Her har den kommunale utekontakten arrangert Camp Flolangen for 6.- og 7. klassinger siden 2015.

Her har pilkerne "campert" på isen - ikke like fristende i dag.

En av hyttene ved Camp Flolangen.

Helikopter i lufta, kanskje noen som skal radiomerke ulven. Forrige uke sto denne i Indre Akershus blad: Skal radiomerke ulv på Mangen  I dag skrev Raumnes om det samme - og bruk av helikopter. Hva jeg mener om ulv? Ikke noe spesielt, men jeg har nok mer sympati for saueeiere enn elgjegere mtp ulvens matbehov. Derimot hadde det vært gøy å møte en snart, har jo sett spor mange ganger.

Tilbake ved Dragsjøhytta... sola er i ferd med å gå ned - og det er jo bærre lekkert!

Her fra "skøytebanen" bak Dragsjøhytta. Ikke prøv deg uten piggsko!

Og dermed var piggskoturen over, 18 kilometer på 2 timer og 52 minutter. Jeg hadde selvsagt med kart, og ser jo at det er massevis av skogsbilveier jeg ikke har vært på i området sør for Dragsjøen. Tror jeg skal få kona til å kjøre med over til ulike steder på Mangensiden, og deretter gå turen hjem for å slippe litt kjedeligere tur/retur-vandring. 

17. mai 2017 var jeg jo på stolpejakt fra Mangensiden og inn til Knøltjernhytta, en utrolig flott tur (men veldig våt den dagen) - som jeg kunne fortsatt de 5-6 kilometerne over mot der jeg snudde i dag. Helt hjem kunne det blitt en tur i gangfart på ca 5 timer. Nå vinterstur kunne jeg vurdert en tur på skogsbilveiene fra Finstadbru eller Aurskog, også det ca 5 timer helt hjem.

mandag 22. januar 2018

På tur med søster i Losbymarka

Det er tre år siden forrige skitur sammen, men i dag inviterte jeg søster på skitur i Losbymarka - og hun lot seg ikke be to ganger. Nå er jo forholdene i marka så flotte at man bare MÅ sette av tid til noen skiturer.

Det var bare sola som manglet, men Reidun var en god erstatning. Løypene, både de maskinkjørte og scooterkjørte var supre, snømengdene er større enn på mange år - så ingen grunn til å frykte fall i løypa, det var god plass på utfartsparkeringa i Losby siden det var hverdag, det var 3-4 minusgrader og vi hadde begge nesten ubrukte (men noen år gamle) ski.

Jeg trodde det var jeg som planla hvor vi gikk innover i Losbydalen, i trikkeskinnene forbi Putten, Geitsjøen og Morterudvann og scooterløypa videre sørover. Men, så var vi plutselig i løypekrysset ned mot Kalddalen, og det var det en skijegerpost; da forsto jeg at kvinnelig list hadde ført meg dit HUN ville.

Turen fortsatte i scooterløypene forbi Birivann, til Krokvannskalven og over Nordre Krokvann og opp på Tappenbergvann. Der snudde vi - siden det var litt mer overvann her enn vi trivdes med. Tilbake tok vi løypa ned Kalddalen mot Geitsjøen der det var overraskende flotte løyper (når var det slik sist?).

Reidun deltar i Østmarka OKs "Skijeger'n, men ikke slik som for noen år siden da vi tok alle postene på en og samme tur, f.eks. den smått legendariske kuldeturen vår i 2013. Det var den fjerde av alle-på-en-dag turene (to av dem var også broder'n med på):

21.02.2013 Skijeger'n  2013 
27.02.2011 Skijeger'n  2011 
17.01.2010 Skijeger'n  2010 
21.02.2009 Skijeger'n  2009 



I dag var det altså bare snakk om en pinglete skitur på 15 kilometer, men mer enn langt nok for meg som vinterens tredje tur på ski (ingen turer forrige vinter). Reidun har mange flere turer enn meg, men hun trener jo til IngaLåmi der hun gikk inn til 12. plass både i fjor og forfjor (K60)... men hun er jo blant de eldste i klassen (69 i år) - så jeg er imponert over innsatsen til storesøster som tross alt trener veldig lite på grunn av kranglete knær.

Skituren vår i dag var den første sammen siden en tur langs Losbyvassdraget 18.2.2015 og ved Svartbekken/Gjerdingen i mars samme år. Men da var føreholdene mye dårligere enn i dag!

Bilder fra dagens tur:

Her er vi på vei opp veien mellom Østmork og Putten (Mønevann). Nykjørte trikkeskinner.

Reidun ved Geitsjøen.

Fra motbakkene mot Morterudvann.

Reidun på en av årets stolpeposter, i løypekrysset øverst i Kalddalen.

Scooterkjørte løyper er morsomme å gå i så lenge det ikke er bratte bakker.

Pensjonisttreff på Nordre Krokvann.
Jeg hadde ikke sett Terje og Elisabeth Eriksen på 15-20 år etter at de flyttet fra Nes, men nå var de på skitur langs Losbyvassdraget de også. Det ble noen minutters hyggelig minnetreff.


Motiv fra bakken ned fra Tappenbergvann mot Nordre Krokvann.

Så flotte forhold har jeg aldri tidligere sett i Kalddalen.

Jeg må gi Reidun en opplæring i å trykke på avtrekkeren uten å trykke ned kameraet samtidig. Uskarpt bilde av en kanskje også uskarp fyr....