mandag 30. juni 2014

Arytmi og intervalltrening

Etter et par tilfeller med arytmi forrige uke var jeg tilbake i brukbar treningsmodus. Lørdag testet jeg igjen 4x4 i "intervallbakken" min (se bildet) på Vormsund... og det gikk overraskende bra - og både lettere og raskere enn da jeg sist var i bakken for en måned siden, men pulsen var aldri over 140.

I går ble det litt intervall med stående tråkk på spinningsykkelen (15x 30/30)... og i dag var det intervallbakken i Tesiåsen som sto for tur. Planen var 4x4 i dag også. Først et rolig drag der jeg gikk fort hele bakken etterfulgt at et tøffere drag der jeg jogget en hel del. Puls på toppen litt over 140 - men et stykke på nedtur smalt pulsen opp i over 150. Shit... arytmi! Jeg tuslet skuffet tilbake til bilen, og selv om rytmen ganske snart var i sinusmodus igjen var dette en skuffelse.

Sitter med +/- 50 i hjertefrekvens når jeg skriver dette, og grubler litt på årsaken til arytmiproblemene. Treninga var ikke spesielt hard, bena føltes helt OK - jeg var ikke veldig sliten. Jeg får prøve å lære av egne erfaringer, men at jeg 1. juni sluttet med Cordarone (forebygger hjertetytmeforstyrrelser) kan være årsaken, siden jeg da ikke "bremses" på samme måte som før - og altså selv må være brems. For lite oppvarming kan være en annen årsak.

Hyggeligere forstyrrelser enn arytmi var lørdagens besøk fra Karin&Petter, MaiBritt&Knut.
Gode venner får man aldri for mye av! (Neida, jeg var sjåfør!)

torsdag 26. juni 2014

Optimismen blomstrer igjen

"Nedturen" varte en uke, men nå blomster optimismen igjen. Flimmertilfellene onsdag og søndag sist uke er historie, og i dag kjentes formen igjen like god som før Marka24. "God form" er da etter min nye målestokk etter hjerteoperasjonen, men 9:12 min/km er rask gangfart på 10 km grusveier og sti. Da ser jeg igjen lyst på livet, og nå har jeg lært mer om flimmer og er ikke like "redd" for det som tidligere.

Blomsterprakten er fra veien utover mot Nes kirkeruiner med Glomma i bakgrunnen. Det er altså ikke bare jeg som blomstrer....

mandag 23. juni 2014

Omstart med fin kveldstur

Bildet: Gåturer langs gangveier og små lokalveier byr på mange fine partier med kantblomster nå i juni. Alt for mange steder har man derimot foretatt såkalt kantslått og ødelagt denne prakten - som burde få lov å være der et par måneder midt på sommeren.

Natt til i går ble det en ny tur til Kongsvinger Sykehus. Vel hjemme etter en lang StHans-fest hos gode vennet på andre siden av elva, fikk jeg nok en gang hjerteflimmer. Jeg merket at jeg hadde litt manglende info om hvordan jeg skulle takle dette, og kontaktet sykehuset som ba meg komme innom. Allerede før Ole kom for å kjøre meg hadde hjertet slått over på normal sinusrytme igjen.

Vi tok likevel turen til Kongsvinger der de tok en helt super EKG-måling, men hvor jeg også fikk snakket en stund med legen om hvor farlig dette egentlig er, og hvordan jeg skulle forholde meg ved senere tilfeller. Det var en fin og avklarende samtale. Flimmeret er ikke farlig så lenge jeg går på blodfortynnende medisin - det er mer ubehagelig enn farlig.

"Omstart"
Formen kjennes fin ut en uke etter Marka24 og kort tid etter to flimmerepisoder. Slik kjentes det også ut på dagens gåtur i den "store golfbanerunden" - 7 km i snittfart så vidt under 9:30/km. Jeg er selvsagt litt usikkert på hvor mye jeg skal presse meg - så det blir bare forsiktig trim framover til jeg føler meg tryggere på å unngå mer flimmertrøbbel.

Uteområdene blir stadig finere her på Vormsund Brygge. Nå er også de 14 første båtplassene klare etter forrige ukes dugnad. Bildet er tatt fra terrassen vår.

fredag 20. juni 2014

Hjerteflimmer og omstart


Det er vel ikke sikkert Marka24 skal få hele skylden, men faktum er at jeg onsdag morgen fikk tilbake hjerteflimmer som jeg ikke har hatt siden 13. februar. Den gangen var jeg sliten etter operasjonen to uker tidligere, nå var jeg sliten etter Marka 24 tre dager tidligere. Begge gangene kom flimmeret etter en alt for rask akselerasjon ut av senga.

Dermed ble det rutinemessig besøk hos fastlegen i Asker for EKG og etter påvisning av arytmi ble det henvisning videre til Kongsvinger sykehus - i stedet for å reise rett til sykehuset. Jeg ble forespeilet el-konvertering, men heldigvis kom hjertet på bedre tanker i løpet av natta på sykehuset og gikk over på sinusrytme igjen - dermed slapp jeg unna i denne omgang. Derimot ble medisineringen økt fra to til fire ulike tabletter, det liker jeg ikke - men slik er nå engang realitetene.

Sykehuset Innlandet Kongsvinger... vårt lokalsykehus der jeg første gang ble innlagt 21. januar - og altså tilbragte nesten et døgn denne uka. Legen som tok i mot meg ved innleggingen visste forresten godt hvem jeg var. Han leser bl.a. kondis.no og kjente til "historikken" min... hehe, artig å bli gjenkjent.

Nå er jeg altså hjemme igjen. Litt skremt, litt demotivert, men uten nye restriksjoner annet enn de jeg pålegger meg selv. Det betyr nok litt mer forsiktighet med de mest ekstreme utskeielsene, og uansett er ikke noe av det jeg hadde planlagt senere i sommer på nivå med Marka24.

Jeg får bare innse at jeg er en hjertemosjonist - og oppføre meg deretter. Litt annet enn bare golfing og spaserturer skal jeg likevel kose meg med utendørs. Dessuten er jo styrketrening, spinning og 4x4 intervaller også anbefalt hjertetrim.

Nå blir det altså omstart!
Først noen lette treninger de neste dagene for å få tilbake tryggheten. Så får vi se om ikke også optimismen snart er tilbake for fullt...

mandag 16. juni 2014

Marka24 - herlig, vakkert og smertefullt

Et meningsløst (?) langt blogginnlegg.

Det er det herlige og vakre jeg vil minnes, men akkurat nå er nok det smertefulle mest påtrengende. I Marka24 opplever de fleste deltagerne oppturer og nedturer, de bommer på veivalgene eller feilvurderer tidsforbruk, de får vannblemmer og andre vondter, de blir trøtte og spiser for lite - men de aller fleste kommer til mål - og det er de gode minnene som gjør at man melder seg på også til neste år.

For et drøyt døgn siden kom Gunnar og jeg tuslende inn til målområdet ved Idrettshøgskolen på Sogsvann. Tuslende fordi det var alt jeg var i stand til å prestere. De siste 12 timene hadde egentlig vært et eneste sammenhengende mareritt om jeg hadde valgt å fokusere på det negative... men nei da; det var 12 timer med innsats og ærgjerrighet jeg ikke har prestert tidligere på over 2000 konkurranser. At jeg de siste timene satte ny pers i saktegåing gjør ikke noe. Jeg er vel egentlig mer imponert av Gunnars tålmodighet og hensynsfullhet enn av resultatet i Marka24 som tross alt ble akseptabelt; 5. plass av 142 lag i turklassen, 24 av 230 lag totalt

Sheik Olav i finværet på Marka24.

Med hjerteoperasjon 28. januar som utgangspunkt var det liten grunn til å forvente noe som helst, men sammen med Gunnar hadde jeg en ambisiøs plan som holdt - nesten! Med tanke på veivalg, taktikk (hvilke poster vi skulle innom og hvilke vi skulle droppe), tidsforbruk og avstandsberegning var det en jævlig god plan. Vi lå riktignok en time foran skjemaet halvveis, men det var også som forventet...

Det nærmer seg start...

Starten har gått for turklassen...

Døgnet i Marka:
Lørdag kl 12:00; startsignal for Turklassen. Hardhausklassen hadde startet en halvtime tidligere, og vi hadde fortsatt gode minner fra fjorårets 11. plass der, men nå hadde vi degradert oss selv til Turklassen - vi skulle jo bare GÅ, gå fort. Været var strålende for en tur i Marka, sol og ca 20 grader - og det var tørt og fint i terrenget.

Ikke mye å utsette på været...

Med litt for tunge sekker travet vi av sted langt fram i feltet, men gradvis svinge de andre av på andre veivalg - og vi forsto tidlig at få hadde valgt samme taktikk; å kutte ut alle "småpoengsposter" nærmest Sognsvann for å sikre oss de poengrike postene i nord og vest. Strategien ellers var mest mulig grusveier og minst mulig blåstier. Blåstiene er det vi liker best, men med mer kupering og mye dårligere framdrift 50-100% senere enn veg.

Rett etter start ble vi heiet på av Didrik,
en av Norges desidert beste ultraløpere
- og naprapaten min som jeg hadde trengt akkurat nå.

Heisann... vi satte visst opp større fart enn de fleste andre i turklassen.

Marka24 er også naturopplevelser, som f.eks.
å hilse på denne søte krabaten vi møtte mellom Sognsvann og Ullevålseter.


Først på Langlia
Etter en snartur innom posten på Bjørnholt (11,4 km 1:46) besøkte vi neste post først ved Langlia, og der hadde ingen - heller ikke i Hardhausklassen - vært før oss. Vi hadde da gått 23,5 km (3:51) og bare vært innom to poster, men dette var altså en "investering" for det som skulle komme. Jeg hadde for lengt fått selskap av den første vannblemma... og bena kjentes heller ikke helt spreke ut... hvordan skulle dette fortsette?

Det var bra trøkk i vannmassene ved Skjærsjødammen.
Stedet vekker gode minner om mange Nordmarkstravere og Skogsmaraton.

Bjørnholt, første post.

Fra Langlia fikk vi et kort og fint strekk på blåsti over til demningen mellom Store- og Lille Sandungen (28,0 km 4:32) og endelig var vi skikkelig i gang. Kroppen kjentes litt bedre ut nå etter noen timers oppvarming, og tidlige vannblemmer var til for å ignoreres.

Det var vel bare en eneste ting vi ikke hadde vært helt fornøyd med på turen hittil, og det var de utallige terrengsyklistene som kom susende forfra og bakfra hele tiden. Verst var det i bakkene før og etter Bjørnholt, men jo lenger vekk fra bhen - jo færre syklister.

Motiv fra stipartiet mellom Langlia og Sandungen,
en smal og lite trafikert sti, men her inne møtte vi faktisk en syklist!!
Joda, syklisten forsto at veivalget kanskje ikke var helt smart.

Gunnar slipper seg ned en skrent...

Ved Sandungen var det flere som hadde slått opp telt,
og en liten heiagjeng møtte oss da vi passerte.
Her ved brua mellom vannene er det glimrende å telte og bade og fiske.

Hvor er de andre?
Noe som mer enn overraskende var at vi omtrent ikke så andre deltagere de første åtte timene, verken fra turklassen eller hardhauser. I fjor hadde vi masse deltagere rundt oss det meste av tiden, men de var jo der ute et sted, nesten like mange som i fjor, så vi ville vel møte dem før eller senere.

Tidlig sokkeskift
Fra Sandungen ble det et nytt grusvegparti til Katnosa før vi skulle inn i terrenget for alvor. Vannblemmene var flere og vondere, så jeg valgte tidlig sokkeskift da vi kom til Katnosdammen (32,9 km 5:37). Da ble det vekk med de tynne tåsokkene og fram med de mye tykkere og beskyttende våtsokkene - og det føltes umiddelbart bedre ut. Skiftinga foregikk på en turbenk som ellers var full av skrålende ungdommer som drev med et eller annet kunnskapsspill som jeg ikke forsto en døyt av. Gunnar? Han bare koste seg... og her ved hytta fikk vi også dagens første kopp med blåbærsuppe.

Vannblemmegutten ankommer Katnosdammen, en av de vakreste plassene i Marka.

Katnosdammen var vår fjerde post for dagen,
og nå var vi så langt vekk fra Sognsvann
at poenguttellinga for postene var bra (100 poeng+)

Ensom postvakt
Vi hadde valgt motsatt rute av fjoråret, så stipartiet vi nå skulle inn i var "nattarbeid i regnvær" i fjor. Nå var det derimot flott ettermiddagssol og helt supert i skogen. Jeg er godt kjent på disse stiene og selv om det er parter som er kuperte og rufsete er det mye fint terreng. Fortsatt hold vi bra fart, og vant hele tiden tid til skjemaet vårt - planen var jo å ha litt å gå på hele veien for ikke å begynne å stresse. Bare 37,5 kilometer på 6:36 høres ikke imponerende ut, og det er det ikke heller - men vi hadde 18 timer igjen av utfordringen.

Det var så stille med turgåere i skogen at postvakta på Finnerudsæra kom oss i møte 100 meter før posten. Det ble en kort hyggelig prat før vi beveget oss videre nordover, nå på til dels veldig steinete og ulendte stier.

I løpet av døgnet krøp vi over og under utallige vindfall -
men for det meste fant vi en omvei rundt.

Gunnar "stempler inn" på Finnerudsætra der vi ser den ensomme postvakta i bakgrunnen.

Andre lag på Pershusfjellet
Fra Finnerudsætra måtte vi følge den steinete og svært kronglete stien nordover mot Finnstad, før vi skulle over den lange ryggen med de mange toppene som altså er Pershusfjellet (42,0 km 7:43). I finvær er utsikten her oppe veldig bra, en av Markas perler. Dette var en slik dag, og det ble ikke dårligere av at den hyggelige postvakta spanderte sjokolade på oss. De eneste som hadde vært på "prestisjeposten" før oss var et lag i Hardhausklassen. Vi hatte beveget oss

For de som aldri har vært på denne 649-meterstoppen tidligere er det en overraskelse at de må over topp etter topp før de kommer fram. En tung tur, men i et flott terreng.

Finnstad ligger vakkert til ved Finntjernet.
Her går blåstiene utenom tunet, men om vinteren går skiløypa rett over plassen.
Ingen post her ved foten av Pershusfjellet.

Fra Pershusfjellet med Skarvvatnet i bakgrunnen.

Skarvvatnet og Pershusvatnet.

Gunnar sammen med "sjokolademannen"

Nedoverklatring fra Pershusfjellet
Nå var vi klar for et av våre "sjakktrekk" - nedturen fra Pershusfjellet. Jeg har tidligere sett et GPS-spor fra 2012-vinnerne der de hadde gått direkte mellom veien i Sinnerdalen og Pershusfjellet. Det var etter fjorårets nytteløse leting etter "stien som ikke fantes" at jeg forsto tegninga; de hadde gått motsatt veg, ned lia. (Korrigert 18. juni basert på kommentar fra Jo Inge nedenfor; De hadde faktisk gått oppover!!) Vi beveget oss utenfor synsranden til postvakta og la i vei nedover lia. Det var kronglete men overkommelig for skogsvante folk som oss - men fort gikk det ikke, og rifter og blåmerker ble litt av belønningen før vi var nede i Sinnerdalen. 16 minutter på 700 meter bratt nedover... jaja. Vi tjente kanskje ikke mer enn 15-20 minutter, men det ga likevel en god følelse hvis jeg ser bort fra alle barnålene innafor t-skjorta.

I ville terrenget ned fra Pershusfjellet...

Endelig andre deltagere
Fra Sinnerdalen fulgte vi ruta til Kristins Runde ned til Store Sinnera før vi tok blåstien videre sørover til DNT-hytta ved den raserte Sinnerdammen (44,9 km 8:33). Det var forresten laget en flott helt ny gangbro over den falleferdige demningen. Formen var fortsatt helt OK, vannblemmene hadde stort sett holdt seg i ro etter sokkeskiftet og Gunnar tilpasset høflig farten etter hjertepasienten. Mannskapene på hytta serverte oss en stor kopp varm blåbærsuppe, døgnets beste "måltid".

Nå møtte vi også en del andre deltagere, og slik fortsatte det resten av døgnet - men med et par unntak helt på slutten, kom alle i motsatt retning. Vi var vel 20 timer ut i løpet før noen passerte oss bakfra... mer om det senere.

Hytta ved Sinnerdammen. Forbi her går yndlingsskiløypa mi mellom Mylla og Sognsvann. Nå var det snøfritt, men for tre uker siden var det uframkommelig på grunn av snø. Vegatarløperen som skrev "snøbloggen" måtte dessverre bryte Marka24 med skade. Gunnar og jeg var også på tur i dette området for tre uker siden; Marka24 prerace.

Omvei på trillesti
Vi var ganske klare på at vi skulle ta en omvei på trillesti (for sykkel) og grusveger fra Sinnerdammen til Vambua. Det var mye lenger, men en kroglete sti over en ås fristet ikke når poenget var å komme raskest og lettest fram. Etterpå hørte vi at våre gode venner - Leif og Christian) i Romerike ultraløperklubb - hadde rotet seg bort over der og fikk en tidsødende tur i ville terrenget. Vi møtte ingen andre (!) på denne ruta, men så snart vi var tilbake på "opplagt" rute igjen møtte vi jevnt med andre deltagere opp til Vambua (51,4 km 9:50).

Trillestien mellom Spålsvegen og Øyangen ved Steinbutjern.
Klart enklere enn nordmarkske blåstier.

Postmannskapene ved enden av vegen ved Vambua heiet friskt.
Fin oppmuntring på veien...

Klokka var ennå ikke 10 på kvelden, slik at vi ville rekke den myrlendte skiløypa sørover fra Vambua før det ble mørkt. Det var planen - og det holdt, vi var nå 55 minutter foran skjemaet vår.

Langstrekk til Heggelia - møtte veggen
Det kom stadig deltagere motsatt retning - og nikk, hilsener og morsomheter gikk begge veier. Vi ble våte på bena over myrene, men i forhold til turen for tre uker siden var det supre forhold. Retningen på runden vår var klart fordelaktig - det var lettere å gjøre feil for de som motsatt retning. Bortsett fra to kilometer i starten gikk resten av 10-kilometeren på grusveger. Helt på slutten - i de bratte bakkene mellom Gagnumsætra og Heggelia - møtte jeg på sett og vis veggen, og vi var bare nesten halvveis tidsmessig.

Det ble to korte "hvilepauser" i motbakken - og helt klart en del bekymrede tanker som jeg ikke delte med Gunnar. Vi hadde nå kommet 61,6 kilometer på 11 timer og 56 minutter. På Heggelia satte jeg meg ned på en stein ved uthuset for å spise og hvile litt. Etter 15 minutters hvile etterfulgt av 10 mildt sagt famlende skritt var jeg veldig nær å på velge veien til høyre ut fra tunet på Heggelia - det vil si korteste vei tilbake og et sluttresultat så vidt over 1000 poeng. Det var fire minutter igjen til midnatt, jeg så tvilende mot Gunnar som antagelig forsto hvordan det lå an - og derfor ikke kom på snakkeavstand. Neivel, når han som er lege ikke stopper meg er det vel bare å fortsette da - og det gjorde deg, til venstre ut porten.

Posten ved Heggelia lå flott med utsikt over vannet.
Det nærmet seg tid for hodelykter.

Sjakktrekk som nesten satte oss matt
Wow, de som så meg i bakken opp fra Heggelia var nok ute av stand til å begripe at jeg skulle forflytte meg enda 50 kilometer. Jeg var heller ikke i stand til å begripe det, men tok ikke temaet opp med turkameraten.

Så fort vi kom på stiene fra Gagnumsætra vestover mot Løvlia,  måtte vi ned i sekkene etter hodelykter. Vi hadde sjekket den "opplagte" ruta for tre uker siden, den var svært kronglete. Da rådførte jeg meg med en lokalkjent ultraløper som var min venn helt til denne natten. Han fortalte at en mer nordlig sti var mye bedre, og selv om den var 500 meter lenger var det et opplagt valg. Altså skulle det være et "sjakktrekk" å følge det rådet".

Det var det ikke! Om vi ikke ble satt "sjakk mat" - ble vi i hvert fall satt ut for en stund. Denne stien var like kronglete som den andre, deretter mistet vi merking i ei myr halvveis mot Løvlia. Omtrent samtidig mistet Gunnar lyset, lykta hadde tydeligvis ladet seg ut i sekken. Han byttet batterier, bare for like etterpå å oppdage at det var lykta i seg selv som sviktet. Jeg fant fram reservelykta mi (har jo vært på natt-o-løp nok til alltid  ha med ekstra lykt) - så det ordnet seg greit. Vi prøvde oss først gjennom ville skauen, men det kunne bli veldig tidkrevende og tungt. Etter litt studering av kartet gjettet jeg at det var ei skiløypa det vi mistet blåstien i myra, og gikk tilbake dit og vasset i myra til vi fant Gråbergtjernet - og litt oppe i åsen bakenfor vannet kom vi på "den fortrukne blåstien" igjen.

Stien var smal og lite brukt, det var vindfall over alt og skikkelig rufsete, men omsider traff vi den andre blåstien før nedstigninga mot Løvlia (der de andre gikk). Jeg hadde gjort ei skikkelig kollbøtte over et av vinfallene, og var jeg ikke skjev i ganglaget fra før ble det ikke bedre etter dette. Jeg hadde en merkelig og økende tendens til å helle mot venstre. Nå dagen derpå er alle slagsmertene på høyre side av kroppen.

Framdriften var akseptabel bortsett fra i motbakker, men nå var det slutt på å sette seg ned for å stivne. Vi var på Løvlia etter 13 timer og 13 minutter (66,2 km).

Posten ved Løvlia i lyset fra lykta.

Hodelyktlys og måneskinn på Krokskogen.

Godt humør hjelper mot det meste
Praten gikk ikke like livlig som påbegynnelse av Marka24, men ingen skal komme og påstå at noen av oss var gretne. Vi - og spesielt Gunnar - har vært ute ei vinternatt før, og vi vet at opp- og nedturer avløser hverandre på slike ekstreme turer. Godt humør hjelper mot det meste. Etter bommen over mot Løvlia tapte vi litt til skjemaet og lå nå 35 minutter foran, det samme på Gyrihaugen, men jeg hadde for lengst begynt å gruble på alternative avslutninger.

Gåsegang til Gyrihaugen
Blåstien mellom Løvlia og vegen øst for Gyrihaugen er lett å overse på kartet, den går parallelt med ei kraftgate. Dette var bare en transportstrekning mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme opp til Gyrihaugen som er "prestisjepost nummer to. Bena var nå tyngre enn tunge, vannblemmene var som å gå på spikermatte og pusten var som når anginaen var på sitt verste. At jeg var så sliten og hadde vondt under føttene gjorde også balansen stadig dårligere. Det var mange komiske scener å observere for Gunnar, og verre skulle det bli - mye verre.

Opp til vakre Gyrihaugen kom vi i mørket - som ikke lenger var så veldig mørkt. I gåsegang med en del stopp sjekket jeg høydemeterne jevnt og trutt, og endelig var vi der. Det som var av folk lå i teltene og sov, "alle andre" hadde jo vært der tidligere. Vi stemplet etter 14:18 (69,8 km) og hadde altså nesten 10 timer foran oss.

Bildet fra Gyrihaugen yter ikke den nattlige utsikten full rettferdighet.

Alternative avslutninger
På vegen etter Gyrihaugen lanserte jeg alternative avslutninger for Gunnar. Fortsatt var framdriften akseptabel bortsett fra i motbakker, men nå gikk det ikke bare sakte i bratte motbakker - det gikk sakte i de slakke bakkene også, og enda mye saktere i de bratte bakkene. Alle bratte kneiker medførte nå en eller flere pustepauser.

For meg handlet alt om å rekke tilbake til Sognsvann innen tidsfristen. Selv om det bare var en liten avstikker på blåsti gikk vi derfor forbi Presthytta og vant kanskje en halvtime på det. Det var litt bittert, men realismen hadde festet seg mellom ørene for lenge siden. Alternativet hadde vært å gå rett fra Presthytta til Ospeskog, men da ville vi mistet både Myrsætra og Vidvangshøgda - og vi ville fått mer sti. Runden om Myrsætra og Vidvangshøgda var fire kilometer lenger, men altså mye mer på grusveg enn det andre veivalget.

Lyktene bla pakket vekk på vegen sørover, og nå hadde vi vært alene et par timer igjen før vi møtte løpere i samme retning som oss ved Myrsætra (79,8 km 16:33).

Det var flere enn oss på Myrsetra,
og nå var det snakk om deltagere i samme retning som oss.
Her var til og med mannskapene våkne.

 Ikke bare elendighet
Og under over alle undere; vi passerte noen i saktere fart enn oss like etterpå. Midtveis mellom Myrsætra og Vidvangshøgda hadde jeg studert en snarvei i terrenget et sted veien gikk i en lang krok, og etter denne snarveien kom vi igjen oppi ryggen på to yngre karer som forlot Myrsætra omtrent samtidig som oss (og var etter oss i mål). Det var altså ikke bare elendighet. Posten på Vidvangshøgda hadde vi i utgangspunktet ikke på planen, men da arrangøren bare et døgn før Marka24 flyttet denne posten til nærmeste veg ble planene endret, og ved 6-tiden (mangler mellomtid) var vi ved posten som var plassert litt ned i blåstien nedenfor vegen for å markere vegen videre.

Posten ved Vidvangshøgda.
Opplagt veivalg var stien til høyre, vi tok vegen rett fram.


Bra veivalg
Mens de to yngre karene sto og diskuterte veivalget videre var både Gunnar og jeg innstilt på å velge et kortere veivalg enn blåstien; først grusveg, deretter ville terrenget eller helst ei skiløype vi så på kartet. Igjen kom erfaringen til god nytte når vi etter vegpartiet verken fant sti eller skiløype videre - vi fant bare myrterreng med høyt gress. I slak utforbakke var framdriften sånn noenlunde - så rimelig raskt kom vi til ei skiløype sørøst for Sætervann, deretter en trillesti for sykkel, og ungguttene var garantert bak oss. 

Ospeskog - siste post
På trillestien hadde jeg ikke orket å trille sykkel i motbakkene, jeg hadde mer enn nok med meg selv - og "sjangleGammeln" savnet stavene mer enn sykkelen.  Innunder Danielshøgda.var vi på skogbilveg igjen, og nå var det et langt lett parti nedover mot Ospeskog - og dermed anstendig framdrift igjen. Ja, bortsett fra siste bakken opp mot Ospeskog da, som jeg kunne tusle sakte mens Gunnar var en tur i skauen. Vi hadde brukt 19 timer og 34 minutter på 93,3 kilometer - og hadde minst 17 kilometer igjen til mål.

Posten var plassert i vegkrysset nedenfor Ospeskog.

Revidert rute - vi bare skulle rekke deadline
Ved Ospeskog støtte vi på et par karer med staver som ikke på noen måte hadde forventninger om å rekke tilbake til Sognsvann før klokka 12. Det hadde derimot en yngre par som litt nedover mot Sørkedalen passerte oss - og det var egentlig de første på hele turen som rundet gamlingene. Vi hadde også planer om å rekke tilbake i tide, men det innebar at vi skrinla turen om Kobberhaughytta og Studenterhytta (til sammen 134 poeng). Vi hadde valgt oss ei rute som innebar en knallhard stigning fra  Sørkedalen til Tryvannstua. Spørsmålet var hvordan i all verden jeg skulle klare den 200-metersstigningen på blåsti.

I Sørkedalen satt det flere steder deltagere som ventet på hjemtransport. Jeg kunne jo også valgt den løsningen, men all elendighet til tross hadde jeg fortsatt tro på å fullføre.

Sekundering hver 100 meter
Allerede på vegene opp fra Sørkedalen gikk det saktere enn noen gang så lagt på turen, og da vi starten på blåstien fikk jeg Gunnar til å oppmuntre meg hver gang vi passerte en ny 100-meter, og for hver 100 meter hadde jeg minst to pustepauser! Stien var ikke bare bratt, den var til dels som et steinete elveleie - og jeg slet voldsomt med balansen. 500 meter opp i stien hadde jeg brukt nesten 15 minutter! Jeg hadde flere nestenfall og deretter et skikkelig fll bakover i ei steinrøys.

"Staver"
Totalt utmattet og med brennende fotsåler var balansen på nullpunktet, så Gunnar fikk oppdraget med å finne noen passende kjepper jeg kunne bruke som balansestaver. Jeg fikk først en, så en kjepp til - og selv om det ikke hjalp på farten, klarte jeg å holde meg på bena videre oppover. Riktignok knakk jeg et par kjepper som ikke tålte presset fra en sjanglende gubbe, men Gunnar fant fort nye. 900 meter, 1 km, 1,1, 1,2..... 1,6 hvor er toppen? Det flatet ut, og fortsatt var det kronglete sti, 2 km, 2,1 ... Vi hadde ikke sett at stien gikk parallelt meg grusveien den siste kilometeren mot Tryvannstua. Men endelig var marerittet over... vi var på grusveg igjen.

Dette bildet lyver ikke.
Jeg var rimelig skakk i ande halvdel av Marka24.
Gunnar sørget for de fine stavene -
som berget meg opp lia fra Sørkedalen.

23:45:26
Det var en flott morgen, sola varmet godt - og jakkene pakket godt ned i sekken etter ei ganske kjølig natt. Nok en gang ble jeg sjokkbehandlet ved å se noen som hadde saktere framdrift enn oss... det er tydelig at 24 timer er utfordrende for noen og enhver. Jeg kalkulerte hektisk på gjenstående kilometer og gjenstående minutter, og jeg trengte det meste av tid. Selv i utforbakkene hadde jeg nå problemer og måtte ta hyppige stopp for å hvile ryggen som nå var skikkelig vond etter fallet i bakken opp fra Sørkedalen. Aldri har Sognsvanns vestside vært lenger, og aldri har OptimistGammeln vært lenger ned i kjelleren. Siste stopp var på benk 150 meter før mål, der satt jeg to minutter og ladet opp til mer gåsegang mot mål! Målgang var med en margin på 15 minutter... puhh - slitet hadde ikke vært forgjeves. GPS'en viste 110,14 kilometer og 2 025 høydemeter, og poengsummen ble tross alt anstendige 1551. Våre klubbvenner Leif og Christian fikk mindre poeng på 130 kilometer.

Nesten
Det var litt surt å tenke på hvor nær vi var våre 1800 poeng og klasseseier, men tilsvarende "nestenhistorier" kan sikkert svært mange av lagene varte opp med. Selv med den usannsynlig trege avslutningen ville vi blitt nummer 17 i Hardhausklassen, noe som viser at vi må ha hatt en i utgangspunktet bedre plan enn de fleste.

Brydd og stolt
Og nå et drøyt døgn etterpå slikker jeg sårene. Det er først og fremst vondter etter fallene jeg sliter med; høyre skulder, ryggen på høyre side, høyre hofte. Vannblemmene er nesten borte og låra kjennes greie ut når jeg sitter helt i ro. Kona har hatt en underholdende dag med latter og overbærende smil hver gang jeg har beveget meg over stuegulvet. Samtidig som jeg er litt brydd for all ventinga Gunnar måtte gjennom, er jeg også litt stolt over tross alt å ha klart dette så kort tid etter hjerteoperasjonen. Det er ikke sikkert jeg utfordrer meg selv like tøft flere ganger.

Takk til arrangørene av Marka 24 - "Norge tøffeste tureventyr"
 
 
Se også Marka24 hjemmeside 
 
 
Poster, distanse og tidsforbruk (inkl. alle stopp/pauser):

GPS første 17 timer:


GPS siste 12 timer (5 timer overlapping)

fredag 13. juni 2014

13 timer til Marka24 start - skjema til 1.749 poeng

Bildet er tatt før fjorårets start

Da er årets idrettslige høydepunkt bare en nattesøvn unna - Marka24 for andre år på rad, men nå med en mildt sagt annerledes oppladning. Etter hjerteoperasjonen 28. januar utelukket jeg at Marka24 og andre ultrautfordringer skulle bli gjennomførbare allerede i år - men opptreningen har gått bra, og om 13 timer står jeg altså på startstreken ved Sognsvann sammen med Gunnar.

Vi hadde en 7 timers testtur for tre uker siden, og skjemaer vårt i Marka24 er satt opp med tanke på rask gange hele veien. Alt vi jogger er altså "foran skjema". I fjor klarte vi 1.429 poeng på 123 kilometer, men mange av postene er lettere tilgjengeig i år, så nå har vi skjema til 1.749 poeng på 113 kilometer. Det som også skiller årets tur fra fjorårets, er at jeg nå er kjent på alle veivalgene med noen svært korte unntak. En annen endring er at vi i år stiller i "Turklassen" i stedet for "Hardhausklassen" - som er en mer passende betegnelse på det vi skal gi oss i kast med.

Mye kan skje på 24 timer, men vi er begge rutinerte og bør klare dette.  Svaret vet vi om 13+24 timer, altså søndag kl 12:00. Værmeldingen er helt optimal - klarvær og 15-20 grader hele døgnet.

Skjemaet vår til 1.729 poeng:
Tidene inkluderer alle mulige stopp underveis...

Skogkarenes klubb - der jeg (pensjonisten) er junior!

Å kalle meg Gammel'n blir jo helt feil når jeg treffer gamle orienteringsvenner på treff i Skogkarenes Klubb (SKK) Romerike.

Snittalderen på de 19 som møtte på "blotplassen" ved Mønevann i Losby i går var 75 år! Tro likevel ikke at dette var et invalidetreff; snittform og kondisjon til disse karene overgår nok enhver tropp med rekrutter i det norske forsvaret.

Vi treffes minimum to ganger i året, på hovedmøtet som er "Høstblotet" i oktober, og på "Vårblotet i juni. Her kjenner alle hverandre, og det prates mer om orientering og veivalg enn om skrøpelig rygg og sviktende helse. Som "Løpsmester" i "Skogrådet" hadde jeg denne gangen lagt opp til en annerledes orienteringskonkurranse der antall poster, vanskelighetsgrad, tidsforbruk, aldersbonus og litt mer hadde betydning for poengberegningen. Det var akkurat så komplisert at ingen forsto noe særlig før etter målgang og etter at resultatene var lest opp.

Jeg var altså nest yngst av de 19 som møtte, slik er det å være fersk pensjonist i  en gjeng med spreke o-løpere. Man var visst ikke særlig gammel likevel... Derimot fikk jeg trimmet mer enn de andre. Jeg satte ut o-postene før treffet og tok dem inn etterpå. Sammen med turen til/fra parkeringa ved Losby Gods ble det ganske nøyaktig to timer trening.

Kanadagjess i forgrunnen og Skogkarer i bakgrunnen.

Arne Chr, Oddvar, Leif og Per Kåre var av de først frammøtte.

Kart og instruks er utdelt.
Skogkarene har 10 min til planlegging og deretter 30 min til postplukk.

Så forsvinner'em til skogs...

Leif kåserer om Losby's historie.
Mange av oss er Lørenskauinger og kunne supplere historiene.
 
Kartet med de femten postene.
Vi befant oss ved badeplassen vest for 1. post

Instruks og poengbergning

Resultatene