mandag 26. oktober 2015

Flott høstlangtur i Romeriksåsen

Tekniske stier, fine stier, våte myrer, våtere myrer, høstsol, gode venner og flott trim. Det oppleves som luksus å kunne være med på slike felles løpetur som vi hadde i Romerike Ultraløperklubb i går.

Det var jeg selv som inviterte denne gangen - og utgangspunktet var løypa til "Romeriksåsen på langs" 50 kilometer - det meste  på sti. Sjøl skulle jeg hoppe over ei sløye midtveis for ikke å sinke de andre, men det endte med at fire løp50-kilometeren og fem av oss løp 35 kilometer.

Det krever litt organisering når start og slutt på turen er langt fra hverandre, så vi møttes ved Veståsen skole i Gjerdrum og kjørte to biler til starten på Brovoll i åsen mellom Nannestad og Roa.

Jeg har ikke løpt en eneste skikkelig langtur siden UltraVasan, det har blitt mest gang/jogg etter stolpeposter og sjeldent lite trening ellers. Jeg har derimot trent bra igjen den siste uka, og det kjente jeg jaggu i bena allerede i de første bakkene, huff da...! Etter ca fire timer lugga det først skikkelig i legga en stund, og like etter satt krampe på innsiden av begge låra etter et kråkestup i ei myr. Noen minutter tøying, så var det greit igjen....

Turen gikk motsols i herlig høstvær. Det varierte fra noen ganske få til 8-9 varmegrader, og på det høyeste punktet var det en liten ishinne på noen putter.

Det var Marit, Kent, Anita og Leif i klubben som løp sammen med meg... og selv om jeg hadde tunge ben - og også måtte hilse på både legg- og lårkramper underveis - var det ikke min skyld at det ble veldig mye gåing i andre halvdel. Men det passet bra... jeg fikk en akkurat passelig oppkjøring til nye langturer framover. Og turen ble på 35,28 kilometer i følge GPS'en.

Det meste av de drøye seks timene løp vi på ganske tekniske stier. Jeg må vel bare innrømme at denne trasèen er noe mer teknisk enn jeg har vært villig til å innrømme tidligere. Det kommer jo litt an på om jeg ser på løypa med o-løperøyne eller vegløperøyne.... men løypa blir uendret når vi arrangerer nytt "Romeriksåsen på Langs" siste helg i juni 2016.

Dette er gutta som løp hele 50-kilometeren; Kristoffer, Vidar, Frode og Henning.

Noen bilder fra 6-timersgruppa:
Mye fine smale stier, men også en god del teknisk (kronglete) og mange korte myrpartier.
 
"Rødfarget" myr...

Kort spisestopp ved Råbjørnhytta.

Råbjørn

Marit i lia ned mot Rudsætra

Norsk Folkehjelp på trening ved Rudsætra.
Vi fikk ingen tilbud om båretransport videre.

Løpere i blåbærlyngen...

Blåbæra var fin fortsatt!

Motiv fra Djupøyungen.

På flott sti langs Djupøyungen.

Vi løp 2 km langs Øyungen.

Leif og Anita på en kortkort stopp.

Det var når jeg skulle ta dette bildet fra Gjermåa at jeg tryna og fikk føle på lårkrampene igjen!

Broa mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen.
Det var mye folk på tur, og campere flere steder.

Kent og meg på kloppa over Gjermåa ved Gjerdrumsgjermenningen.

Fra dammen lengst sør i Gjerdrumsgjermenningen. Marit og Kent har kommet seg over gamlebroa, jeg tok Nybrua litt lenger ned.

Nybrua over Gjermåa nedenfor Gjerdrumsgjermenningen.

Marit i farta...

Marit kjenner på badevannet ved Myrgruvefossen...

Kent og Marit på den n'te kryssingen av Gjermåa, her ved Buvatnet.

Vi har passert Buvatnet, bare sjarmøretappen igjen.

Hytte til salgs (?) like ved Grytfossen....
fristet vel ikke.
 

Han som ikke møtte opp:

Jeg må jo bare ta med denne historien som min venn Bjørn Hytjanstorp la ut på Facebook i dag:

"Tekniske stier, fine stier, våte myrer, våtere myrer, høstsol, gode venner og flott trim. Det oppleves som luksus å kunne være med på slike felles løpetur som vi hadde i Romerike Ultraløperklubb i går". Dette skriver Olav Engen på sin eminente blogg om treningsturen de gjennomførte søndag 25. oktober 2015.
 Turen det er snakk om var en treningstur som gikk i traseen som ble brukt under Romeriksåsen på langs 28. juni i år. De som ville kunne løpe hele strekningen på 50 km, eller man kunne velge kortversjonen på 35 km.
 Dagen før, dvs. lørdag kveld, ringte jeg Olav for å høre hvor mange som skulle være med, og hvordan det ble med logistikken. Jeg mener å huske at jeg sa det var 95% sikkert at jeg ble med. Slike treningsturer i godt selskap er jo som balsam for kropp og sjel. Og ikke minst får man mange kilometer nesten helt gratis - og særlig når jeg løper med Olav for da blir det ofte livlige diskusjoner underveis ;-)
Med dette som bakteppe sa jeg det som mer eller mindre sikkert at jeg var å finne på Veståsen skole i Gjerdrum søndag morgen kl. 08.00.
 Men det var før jeg fikk sovet på det....
 Saken er nemlig den at jeg faktisk deltok i Romeriksåsen på langs i sommer. Og vi som løper langt og lengre enn langt er jo skrudd sammen på en merkelig måte. Jeg hadde jo rent glemt hvor blytungt akkurat det var!
 Men heldigvis fikk jeg en natt på meg - eller kan man si "heldigvis"? Jeg sov nemlig ikke godt den natten, for i drømmene mine gjenopplevde jeg Romeriksåsen på langs. Og i drømmen var ikke løypa akkurat lettere, og i hvert fall ikke kortere! Da jeg etter hvert våknet søndag morgen var lysten på en løpetur i DEN løypa forsvunnet som dugg for solen. Jeg ville ikke meg selv så vondt som jeg visste det kom til å bli. Stier som knapt nok er synlig, røtter og glatte steiner, kilometer på kilometer med myrer. Saken var klar; jeg blir hjemme!
 Men så har det seg slik at når en slik beslutning er tatt så faller man ikke så lett til ro - jeg fikk det i hvert fall ikke til.
 Jeg lå og tenkte; skal jeg ta bilen og forsøke å finne de i løypa? Ta med kamera og ta noen spreke bilder av gode løpevenner i Romeriksåsen? Eller skal jeg løpe til Gjerdrum for så å sitte på med noen hjem? Den siste tanken var litt for bingopreget så den slo jeg fort fra meg. Det første alternativet falt også bort da jeg kom på hvor dårlig jeg er til å finne frem i skogen. Det kunne fort bli en veldig lang dag...
 Til slutt ble jeg enig med meg selv om å legge ut på en "solidaritetstur" langs asfalterte veier i Eidsvoll - i solidaritet med de som akkurat da sleit seg gjennom utmark i Romeriksåsen. Været var jo aldeles strålende, og helt perfekt for en tur langs lite trafikkerte søndagsveier. Jeg skal innrømme at det slett ikke er sikkert at jeg om noen år ville tatt det samme valget. Å bytte ut en 50 km eller 35 km i skogen med en langtur på asfalt kan jo fort bli en umulighet. Jeg ser helt klart at f.eks. 35 km i skogen er noe helt annet slitasjemessig enn tilsvarende på asfalt. Men nå har det seg slik at jeg (foreløpig) trives best på veier, og aller helst på asfalt, og aller helst på lite kuperte asfalterte veier. De som var med på langturene fra Letohallen i perioden 2006 - 2009 husker nok fremdeles mange av mine veivalg. Det var som oftest helt flate strekninger mot Nannestad, Moreppen, Gardermoen, Sand osv. :-)
Jeg vurderte et øyeblikk å ta en slik tur - en slags mimre- og solidaritetstur på ofte brukte veier rundt Gardermoen, men valget falt til slutt på en tur langs gamle E6 til Minnesund for så å løpe tilbake via Østsidaveien, Sundet, Dønnumskia, Bøn og tilbake. Det var ikke akkurat bygdas flateste strekning, i hvert fall ikke fra Minnesund og tilbake, men noe skal man jo slite med - tillegg til alle kilometerne.
 Siden jeg løp mutters alene er det ikke så mye å si om turen - annet enn at jeg opplevde en av høstens fineste dager rent værmessig. Jeg vil jo nevne at jeg titt og ofte tenkte på de som sleit i Romeriksåsen, uten at jeg var helt sikker på at alle opplever en slik tur som et slit..... Det kan godt hende jeg er i et mindretall der ;-)
Helt til slutt må jeg også nevne at jeg underveis tenkte på alle de som ikke er i stand til å gjøre noe tilsvarende. Det vil si å løpe langs idylliske bygdeveier i et fantastisk høstvær, eller gå for den saks skyld. Jeg kommer aldri til å ta det som en selvfølge at jeg klarer å løpe 37 km på 3 timer og 46 minutter uten å føle meg utslitt.
 Så til alle dere som synes dette er litt crazy, og kanskje i nærheten av en umulighet; dere skal vite at jeg er glad for at jeg er i stand til dette, og at jeg slett ikke tar det som en selvfølge. Ingen vet hva morgendagen bringer, så jeg nyter til fulle hver treningsøkt - for ikke å si hver dag jeg kan våkne uten smerter eller sykdom av noe slag.

fredag 23. oktober 2015

Jaggu ble det mørkt....

Årets turorienteringsesong i Nes avsluttes hvert år helgen før elgjakta starter. Ikke fordi det er så mange postjegere som også er elgjegere, men det er vanlig på våre trakter å redusere turgåinga i skogen i denne perioden, spesielt de første to ukene av jakta da aktiviteten er størst.

Broder'n ga meg ansvar for tur-o-postene på Brårud (Fenstad vest) i år som i fjor, men jeg rakk ikke å hente inn postene før elgjakta. Her er det jo jakt også i helgene, så da valgte jeg å legge innhenting av postene så sent på ettermiddagen at elgjegerne med stor sannsynlighet hadde tatt kvelden.

Jeg hørte noen skudd, men det var fra skytebanen på Brårud... og elgjegere så jeg ikke. Jeg så heller ikke hjortelusfluene, men de kjente jeg desto bedre, og fire av dem ble med helt hjem til dusjen der de ble druknet!

Hjortelusflua er ikke like skummel som flåtten, men den er usannsynlig innpåsliten. Jeg er glad jeg løp med caps, og under der er det uansett ikke mye hår å gjemme seg i...

De 10 postbøttene tok jeg på to korte 3-kilometersrunder... og som vanlig ble jeg overrumplet av hvor sakte det går i dette terrenget. Det er myrlendt, høy lyng og mose, vindfall og ukvistet skog - så farten blir lav. Likevel er det mye åpen fin furuskog, men altså tungløpt. Jeg ble derfor innhentet av mørket, og vurderte å gi meg med tre poster igjen siden jeg så vidt fant den fjerde siste i skumringa. Utrolig nok fant jeg steinen i krattskogen ved Langmyra også, og nest siste post var på en topp og tross alt lettere å finne - men nå så jeg ikke mye... det var for lengst leggetid for skogsvandrere uten hodelykt.

Motiv fra Låveggsdammen... på veg til den tredje posten - før det ble mørkt.

På en lysning skimtet jeg nok av kartet til å få et begrep om hvor siste posten var... jeg pugget at det bare var å følge stien over Veslemåsan og ta en mindre sti 150 meter nordover. Den lille stien fant jeg ikke - og når jeg kom hjem så jeg at det var ei grøft og ikke en sti som var tegnet inn på kartet. Men jeg tellet skritt og selv uten kompass mente jeg å ha bra kontroll på kursen. Jeg traff rett på bøtta, og snublende kom jeg meg ut av skauen ved Brårud skole... "mission completed"!

Du skal være stolt over å ha fullført….

Hver sjette uke er det min tur til å skrive "Kondiskommentaren" på kondis.no. I går skrev jeg en sak med tittel: "Du skal være stolt over å ha fullført…."

Jeg la ut linken på Facebook også, og har fått veldig bra repons og tilbakemeldinger på kommentaren. Det er jeg veldig fornøyd med!

Tiden kan de gjerne fortelle om selv, men ikke spør! Da kan enda flere oppleve å bli stolt over å ha fullført et løp.


Det var ikke farten som imponerte, det var gjennomføringen!
Siden jeg kom fra distanser der det alltid var snakk om å sammenligne tider, befant jeg meg der også i starten av ultraløperperioden. Da var det mest timesløp som ble arrangert, og i slike løp på flatt underlag er resultatet like sammenlignbart som f.eks. på et maratonløp. Likevel var det en stor forskjell allerede her; Når jeg kom på jobben eller blant andre venner som ikke hadde prøvd seg på distanser utover maraton – var det aldri noen som var interessert i resultatet. De var bare imponert over hvor langt jeg hadde løpt!

Tidsfokuset forsvant! For ti år siden konverterte jeg fra «vanlige» løpsdistanser til hovedsakelig ultraløping – fra noe som var alminnelig og som var kjent for folk flest, til noe som bare de sprøeste av løperne befattet seg med.

På egne vegne sa jeg at jeg hadde gått fra å løpe til å jogge, for det går jo unektelig saktere på løp der distansene varierer fra 50 kilometer og oppover til det «uendelige». Og som en venn av meg sa; - Jeg har aldri gått så mye som etter at jeg begynte å løpe ultraløp!

Men det skjedde noe mer enn at jeg løp lengre og lengre distanser – og trente i lengre og lengre løyper. Tidsfokuset forsvant!


Enda tydeligere ble dette da jeg begynte å stille opp i A til B løyper, enten det var langs vei eller i terrenget. Ingen hadde noe forhold til tider i slike løyper, jeg fikk i stedet masse «positive» tilbakemeldinger på at jeg hadde løpt sååå lenge eller sååå langt. Om jeg hadde løpt bra eller dårlig, eller om jeg kom på x eller y plassering var underordnet for omgivelsene. Jeg hadde fullført – og det var imponerende!

Fra å ha løpt raskt (mosjonistperspektiv) på distanser som 5, 10 og 21 km og blitt møtt med «hva løp du på» og et påfølgende skuldertrekk når jeg svarte 17:30, 36:00 eller 1:17, ble jeg nå møtt med nysjerrighet og kommentarer som viste av folk var imponert (og også mente jeg var «gal») bare fordi jeg hadde jogget en hel- eller halv dag. Det var ikke farten som imponerte, det var gjennomføringen!

Jonas-Buud_Kranskullan_Viktoria_Stärner.jpgDe vill vara stolta över att ha kunnat ta seg til mål i loppen.
I siste nummer av «Vasalöparen» ble jeg påminnet om dette fenomenet – da verdens for tiden beste ultraløper – svenske Jonas Buud - sier omtrent det samme. Og da snakker vi ikke om en mosjonist som meg, men om en kar som i Vasaloppterrenget løp 90 km med en  snittfart på 3:50 min/km (foto: Vasaloppet)

Jonas sier bl.a om konverteringen fra maraton og kortere løp til ultraløping:
-Jag gillar ultralopp og hele subkulturen bättre.
- När jag sprang marathon var var det alltid fokus på tider, i mitt fall på när jag skulle klara gå under 2:20. Ultratävlingar handlar mer om gjennomförande, man har ikke samma relasjon till tider som exempelvis ett millopp eller en halvmara. Jag tror också att det er en stor anledning till att loppen blir så populära bland motionärer. De vill inte alltid att deras tider ska vara så enkla att säga bu eller bä til. De vill vara stolta över att ha kunnat ta seg til mål i loppen.


Kan løpere på kortere distanser oppleve noe av det samme?
Jeg skriver mye om ultraløp på kondis.no og fokuserer mye på den voldsomme interesseøkningen for denne type løp, ikke minst terrengultraløpene. Bare fra i fjor til i år snakker vi om nær dobling av antall starter i norske ultraløp. Denne økningen har vi gjerne tilskrevet den generelle interessen for å utfordre seg selv enda mer enn tidligere, men kan det også ha sammenheng med fenomenet der det å fullføre er viktigere enn å oppnå en spesifikk tid?

Kan løpere på kortere distanser oppleve noe av det samme?
Spørsmålet er vel om det er løperen som selv skaper tidsfokuser, eller om tidsfokuset påvirker løperen. Det blir litt høna og egget dette. Vi i Kondis er jo med og skaper dette tidsfokuset, gjennom kontrollmåling av løyper, statistikk og annen sammenligning. Men behøver alle mosjonistene la seg påvirke?

Jeg mener ikke at man skal løpe i klasser uten tidtaging for å slippe å bli sammenlignet, de fleste av oss er jo opptatt av egen prestasjon – det er jo derfor vi stiller opp i konkurranser. Men hvordan skal du og jeg oppleve å få «kred» for å ha fullført, mer enn for å ha løpt på x tid? … hvis det er slik vi helst vil ha det…

Det er nok vanskelig på tradisjonelle kontrollmålte distanser… så for de som gjerne vil ha fokus på at de har fullført – uten å konvertere til ultraløping – vil jeg anbefale å stille opp i løp på ukurante distanser og på variert underlag. Da vil ikke menigmann ha samme forutsetning for å spørre om tiden… det spørsmålet får man evt fra de som har løpt samme konkurransen.

Ikke spør....
Og for oss alle; Vi bør bli flinkere til å rose de som har fullført en konkurranse, uansett lengde og uansett tid. Tiden kan de gjerne fortelle om selv, men ikke spør! Da kan enda flere oppleve å bli stolt over å ha fullført et løp.


Raquel Galetto-Plascenca og Gro Fossum går i mål på Romeriksåsen på langs. De hadde fullført 50 km i terrenget og var lykkelige over det. De var nok også mest opptatt av at de virkelig hadde klart dette mer enn tiden de hadde brukt (foto: Olav Engen).
Raquel Galetto-Plascenca og Gro Fossum går i mål på Romeriksåsen på langs. De hadde fullført 50 km i terrenget og var lykkelige over det. De var nok også mest opptatt av at de virkelig hadde klart dette mer enn tiden de hadde brukt (foto: Olav Engen).

torsdag 22. oktober 2015

På tur med "Pust & Pes" i Egilrunden

Fra i sommer har vi hatt en egen turgruppe her jeg bor på "Vormsund Brygge", visstnok passende døpt til "Turgruppa Pust & Pes".

Gruppa går tur alle hverdager med utgangspunkt i garasjeanlegget, og turene loggføres i turboka. Også de som går til andre tider skriver seg inn i boka, så jeg har jo selv noen loggføringer fra aleneturer...

De fleste turene går i den såkalte Golfbanerunden på 4,7 km, men en gang hver uke prøver man å legge inn en lengre tur på ulike steder i bygda, og i går ble det invitert til tur i "Egilrunden" i Fenstad; en flott terrengtur på 8  km, men som med noen "kulturavsikkere" ble 9 km i går. Og endelig fikk jeg også satt av tid til å bli med på tur.

Det var en kjempehyggelig totimers tur med fire andre - på stier der heg har løpt hundrevis av ganger - men dette var første turen etter fjorårets hjerteoperasjon. Etter 7,5 kilometer sa jeg takk for hyggelig følge og løp veien hjem i stedet for å kjøre med de andre. På den måten fikk jeg kombinert en sosial tur med litt trening - det ble 21,3 kilometer på GPS'en... og formen var overraskende bra.

Her er vi ved Egilbua, fra venste Anne Sofie, Turid, Per og Kjellaug.

I Markadatabasen kan vi lese: "Egilrunden har sitt navn etter Egil Molstad, som la ned mye arbeid for å holde turløypene i området i orden. Og Egilbua er satt opp til minne om ham på et av hans favorittsteder".  Sjøl kjente jeg Egil veldig godt gjennom o-klubben.

Vi tok en avstikker fra Egilrunden for å gå den smalere stien forbi Hansbråten og videre til Lågsjøen.

Det er fint i høstskogen selv på en gråværsdag.

Tåke ved Lågsjøen.

Stemning ved Lågsjøen.
 
Selfie er viktig.... her studerer jentene bildet til Turid, se lenger opp.

Så gikk vi videre...

Hvem savner ei fin turøks?

Rast utenfor lavvoen ved Nes Skianlegg.
Her skal Skogkarenes Klubb Romerike ha sitt årlige "Høstblot" neste uke...
og jeg er løpsmester med ansvar for litt o-bryderi.

Per har ført oss på en ny "kulturavstikker" til de gamle jerngruvene i Grasåsen ovenfor skianlegget. 


Hei hei, her er jeg....

Jeg avsluttet med 14 kilometer alene i motvind og duskregn gjennom Fenstad og tilbake til Vormsund. Selv med 25% gang / 75% jobb le snittfarten 6:10 min/km....

Familiemesterskap med "tåkesyn"

Det er mange årsaker til at jeg praktisk tatt ikke har løpt o-løp de siste 10 årene, en av dem er dårligere syn og mer detaljerte kart. Jeg løper likevel mye med kart, på turorientering, stolpejakt og treningsturer ellers - men det blir noe helt annet når sekundene tikker i ei ordinær o-løype. Da vil du helst ikke stoppe opp, selv om det mange ganger hadde vært bedre å tape 10 sekunder på det enn 2 minutter på en bom.

De siste årene har jeg brukt "o-briller" som i praksis er klart brilleglass, men med forstørrelsesfelt (1,5 for meg) nederst på billene. De er fine å lese kartet med - som en vanlig lesebrille, men de er litt leie å løpe med - kanskje fordi jeg bruker dem for lite.

Da jeg løp aktiv orientering brukte jeg tommelkompass, etter hvert med en lupeanordning som fungerte greit. På søndagens "Familiemesterskap i orientering" brukte jeg dette i stedet for brillene, en stygg glipp skulle det vise seg.

Jeg er jo veldig godt kjent i dette stirike terrenget ved Nordbysjøen på Jessheim, og hadde ikke bruk for kompasset. Men jeg overvurderte lupa siden noen av postene var lurere enn jeg hadde regnet med.

Vi har alltid lette løyper i familiemesterskapet, men med et noe dårlig lesbart kart, slitne øyer etter masse pc-jobbing dagen før og fram til avreise, og ei lupe som ikke hjelp meg noe særlig - var det "game over" for gammeln.

1:30 min bom allerede på 2. post, 3:30 på neste og enda 0:30 på fjerde post. Det skulle bli verre, til 8. post leste jeg kartet helt feil og dro over en rufsete dyp bekkedal der jeg ikke skulle vært over i det hele tatt!! 6:00 min tapte jeg på det, og dro med meg et nytt minutts bom på siste post. Phuuuu... 12:30 min tillegg på ei løype der jeg maksimalt burde brukt 23-24 minutter, det gir et tidstillegg på 50% - det er jaggu lenge siden sist!

Nevø Hans Kristian hadde gleden av å bli tatt igjen et antall ganger av svinsegammeln... for løpinga gikk rimelig greit, men i sum var dette direkte flaut.

Med vitenskapelig metoder beregnes handicap på løperne (på forhånd),
slik at alle skal ha teoretisklik mulighet for å vinne.

 

Siden barnebarnet Maja imponerte med ikke å bomme kunne jeg i beste fall blitt nr 2 i år. Her er Maja avbildet med vandrepokalen som hun fikk napp i... dette var andre året med den femte pokalen.

Familiemesterskapet er en hyggelig årviss greie, men ikke like alvorlig som da vi tre søsknene alle var ihuga o-løpere på "heltid".  Neste år arrangerer vi dette for 40. år på rad. Vi tre søsknene (Reidun, Knut, meg) har vært med samtlige ganger.

Jeg har vel ikke akkurat imponert de siste årene. Min siste av tre seire kom helt tilbake i 1996, under 20-årsjunbileet på Idre Fjäll. Den siste pallplassen hadde jeg i 2012 med sølv (for sjette gang) i furuskogen ved Morokulien på svenskegrensa. Det er tydelig at jeg liker meg best i svensketrakter og i åpent terreng, så kanskje legger jeg neste års jubileumsløp til Karlstad og furumoene der (?), det er min tur til å arrangere.

Datter Tone og nye vennen Hans på vei til mål...

Med løpere og "tilskuere" var vi 14 familiemedlemmer samlet på parkeringsplassen ved Nordbytjernet. Været kunne ikke vært bedre. 

Hytteplanmila.... så gøy ut!

Lørdag var jeg i Hole utenfor Hønefoss for å lage reportasje på www.kondis.no fra Hytteplanmila. Der var det også 2000 andre - som i motsetning til meg skulle løpe!

Arrangøren hadde laget en flott ramme om løpet "på landet" med arena inne i en idrettshall, og der skulle altså "alle" være med, bare ikke jeg. Det er ikke fritt for at det koster litt ikke å konkurrere mer - ikke en gang delta. Jeg hadde ikke med treningstøy, hvis ikke hadde jeg nok sprukket og jogget rundt i trimklasse uten tid - og likevel rukket å ta bilder fra hovedløpet. Slik ble det ikke...

Så lenge jeg konkurrerte selv syntes jeg det var nesten like hyggelig å være på løp som reporter, som å delta selv. Dette ble litt annerledes nå som jeg ikke konkurrerer og bare er reporter. Selvsagt er det kjempehyggelig å komme ut på løp og treffe haugevis av løpevenner, men det har skjedd noe med motivasjonen.

Kanskje er det forbigående, kanskje er det misunnelse, kanskje vil dette over tid også føre meg vekk fra reporterrollen? Eller kanskje....nei! Jeg har lagt opp!

Reportasjen fra Hytteplanmila: Deltagerrekord da Grøvdal og Kibrab vant Hytteplanmila

Hans Edgard Rakeie var en av mange fartsholdere... kanskje det kan være et substitutt for gamle meg, å stille som fartholder, noe jeg jo har gjort også tidligere ved enkelte anledninger. Da er jeg jo med - men uten å konkurrere. Det var jo bare det å konkurrere jeg skulle slitte med!