torsdag 25. november 2021

Løpslederens oppsummering etter Bislett 24-timers (NM)

FØR-UNDER-ETTER


Fra arenaområdet der løpets store stjerne, Therese Falk, passerer. (Foto: Samuel Hafsahl)

LITT BAKGRUNN

Svært mange opplever bare konkurranser fra løperens ståsted, og det kan være tøft nok – det er tross alt de som sliter seg rundt i løypene.

Slik sett har jeg vært «heldig» som fikk kontakt med arrangørsiden samtidig som jeg begynte å løpe høsten 1977 - og også klubbledersiden. Idretten hadde ikke vært det samme for meg om jeg ikke også var engasjert på ledersiden både i klubb og arrangementer.

At jeg i 44 år har hatt ett eller helst flere verv innen idretten har ikke gått ut over lysten til å konkurrere; databasen min inneholder 2178 konkurranser. Det har også fungert med 100%+ jobb, men jeg må vel innse at det må ha gått ut over familien. Men, dette er det jeg brenner for.


Dette er det eldste løperbildet jeg finner, fra Oslo Maraton 1984 (1:16:43)

Nå er det stort sett slutt på å konkurrere, og 1. mai i år ble jeg også 100% pensjonist etter 57 år i arbeidslivet. …og jeg har det like travelt…

Nedenfor har jeg skrevet en kjedelig beretning om hva som skjer i kulissene på et løp som Bislett 24-timers - likevel kanskje interessant for noen.

BISLETT 24 FOR 14. GANG

Det jeg skulle skrive om var altså Bislett 24-timers som sist helg ble arrangert for 14. gang, og for 4. gang med Romerike Ultraløperklubb som arrangør og meg som løpsleder. Alle årene tidligere har jeg vært med på arrangør- og pressesiden.

Her tar jeg i mot løperne til det første Bislett 24-timers i 2006. 

Siden løping i 24 timer på hardt underlag under Bisletts tribuner aldri har fristet meg som deltaker, har jeg ikke forsaket noe – men det er jo snakk om innsats i betydelig mer enn 24 timer.

Bislett 24-timers er ett av to arrangementer jeg nå er løpsleder for, det andre er Romeriksåsen på langs i juni. Når ett arrangement er i mål er det på tide å starte forberedelsene til neste arrangement.

FØR LØPET

De første månedene er det ikke så voldsomt tidkrevende arrangøroppgaver, men det er likevel sjekkpunkter som forfaller – slik som evalueringsmøter, få på plass arrangørgruppe (ledere), planlegge påmeldingsdetaljer og skrive avtale med tidtagerleverandør, bestille medaljer, involvere samarbeidspartnere som sponsorer, arenaeiere, førstehjelp og mye annet.


Avtalen med Avisa Oslo om 24-timers sending på DirekteSport var klar noen måneder før løpet. En spennende nyvinning som styrker Bislett 24-timers som Norges mest profilerte ultraløp.

To måneder før løpet drar det seg til, og aller viktigst er å få samlet inn nok mannskaper til å gjennomføre arrangementet. Til Bislett24 var det snakk om ca 40 personer – som skal fordeles på tider og jobboppgaver  fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.

På den tiden blir også de andre i arrangørgruppe involvert i økende grad, og heldigvis har vi nå mange sentrale funksjonærer som har hatt de samme oppgavene i flere år. Nå begynner også alle henvendelsene fra deltakerne – og for mange er det dessverre lettere å spørre, enn å lese utsendt info eller info på løpets hjemmeside. Men, jeg svarer høflig på alle… tror jeg.

I denne perioden ble mange av årets 306 sjekkpunkter i oppgavelista avklart, og det følger en periode med mest presiseringer, svar på henvendelser mv – planleggingen er jo i boks. I år var det mest «stressende» å følge Covid19-situasjonen, som helt fram til fredagen før løpet skapte en ubehagelig magefølelse; ville vi bli nødt til å avlyse på grunn av den økende smitten?


SISTE UKA

Siste uka har jeg tidligere år vært avhengig av å ta ut en ferieuke, og det har også vært en av ytterst få perioder på året uten trening. Selvsagt skyldes dette at jeg er elendig til å delegere – og foretrekker å gjøre mye av tilretteleggingen selv. Det har bedret seg litt, så nå har jeg i økende grad hjelp fra andre i klubben med forarbeid – og den nye superhjelperen her er Jørgen.

Nå skal det lager haugevis av plakater, henger må leis for å hente ut et stort lass med arrangørmateriell, det er detaljer som må avklares med samarbeidspartnere, ting må hentes her og der, det er innkjøp som må foretas (takk for at ODA finnes, det har spart oss for mye arbeid de siste to årene ved at de leverer et lass med varer til serveringen direkte på arena). Startlister og andre lister skal klargjøres, og det er masse ad hoc ting som dukker opp.

DAGEN FØR

Dagen før løpet starter arrangementet for oss arrangører. Nå er jeg langt fra alene, nå begynner moroa, og nå blir det også tre døgn med lite søvn.

Midt på dagen kommer de første av oss til Bislett, inkludert firmaet som har ansvar for lydanlegg og de store resultatskjermene og ikke minst danskene fra Ultimate som har ansvar for tidtakingen (160 løpere og over 40 000 rundetider å holde styr på). Bislett Alliansen og Nur spesielt er alltid velvillige når vi trenger hjelp til noe.

Riggingen er godt i gang..."Adam er klar til å ønske deltakerne velkommen. Rundt halsen har han prestasjonsmedaljen fra 2019.

Det er trening på Bisletts innendørsbane til 17:00, så vi gjør klart ting som er mulig utenfor løpebanene, og fra 17 kommer arenagruppa inn med den tunge riggingen av serveringsområdet med bordplass til alle løperne og plass bakenfor til supportere, arrangørens serveringsområde, masse sperringer langs løpebanen, sjekk av garderober og toaletter mv. Nå er også matgruppa i full sving med å klargjøre for neste dags svært omfattende innsats med generell servering av mat/drikke og snop, og også fem varme måltider.

Egentlig er dette en fin og sosial dag – men det er jaggu mange detaljer å tenke på, så sjekklista er hele tiden framme.

LØPSDAGEN

Vi har gode rutiner, veldig mye ble klart kvelden før, så tiden fram til start er det rolig stemning blant arrangørene. Løperne og supporterne kommer i en jevn strøm, henter startnummer og deltakertrøyer, smaker litt på julestemningen - vi har jo pyntet til «Norges lengste julebord» - og rigger seg til på bortre langside.


Det er hektisk i supportsonen 30 min før start. Foto: Ernestas Razukiene

Funksjonærene – jeg kaller dem arrangører – kommer, finner arrangørjakka og er raskt i sving. Noen skal være med hele løpsdøgnet, andre i 6-12 timer. Siden dette var første gang i Bislett 24-historien at jeg ikke også var ansvarlig for en omfattende mediedekning på kondis.no. hadde jeg god tid til både å prate med løpere og holde oversikt ellers.


Rett før start, og favorittene er i front...


Så er alle i gang...

START 10:00

Når starten går – med 156 løpere i år – er det litt for oss arrangører som for løperne; endelig er vi i gang – og vi vet hva vi skal gjøre. Arenagruppa passer på sitt, matgruppa passer på sitt (er også verdensmestere i heiing), tidtakere og sekretariatsgruppa har sine oppgaver, speakeren har startet på en 23-timers utrolig jobb (annen speaker siste timen), fotografene er i full sving, førstehjelpere følger med, terapeutene dukker opp noen timer etter start og TV-teamet til Avis Oslo er i gang med en ultralang 25-timers-sending.


Speaker Henning Lauridsen 3:28 på natten, dvs 17,5 time ut i løpet. (Foto: Fulvio Øksendal).

LØPSDØGNET

Etter bare noen få runder er løperne spredd rundt hele den 546 meter lange innendørsbanen. Det er i trangeste laget for de beste løperne, spesielt de første 10-12 timene - så her er det gjort noen kompromisser slik at flest mulig skal få vært med på dette løpet som betegnende nok har fått tilnavnet «Norges lengste julebord». Vi har maks 160 startplasser, løpet blir gjerne utsolgt innen ett døgn fra påmeldingsstart, og salg/kjøp av plasser bidrar til at nesten samtlige startnummer er i bruk.

De første timene er alle løperne spreke, og det er mest rutinemessige oppgaver for oss arrangører. I år fikk vi i tillegg problemer med lydanlegget – som medførte masse sjenerende pipelyder i høytalerne rundt hele banen, et problem som varte 3-4 timer før Kondis-fotograf Samuel fant ut av det for oss.

Sjøl ble jeg intervjuet på TV-sendinga (starter etter 41:10 min) - og både TV-team, arrangører, løpere og supporterne deres hadde nok å holde på med, og speaker Henning sto for underholdninga.

Halvveis i løpet hadde de første løperne gitt seg av ulike årsaker, noen gikk mer enn de løp, og de beste løp rekordfort i time etter time. Folkehjelpen og terapeutene fikk gradvis mer å gjøre, supportene på bortre langside gjorde sitt ytterste for å holde løperne sine i gang, og spesielt matgruppa imponerte med stort engasjement i tillegg til selve oppgaven de hadde. Mange av de hyggelige tilbakemeldingene etter løper gikk spesielt på matgjengen.


Her får Tonje Rud behandling av Cathrine Haraldsen... begge er RFU-medlemmer.(Foto: Samuel Hafsahl)

På morgenen og de siste timene før målgang får vi gjerne noen løpere med helsemessige utfordringer som må tas tak i, og i år måtte vi dessverre tilkalle sykebil 4 ganger – bl.a. til herrevinneren etter målgang. 24-timersløp er ikke bare bare….


Allan Hovda løp lett og kjempefort i 23 timer, og sikret seier og norsk nestenotering på en tøff avslutningstime. (Foto: Samuel Hafsahl)


Pallen i herreklassen, med Jo Inge Norum, sønnen til Allan Hovda og Bjørn Tore Taranger. (Foto: Samuel Hafsahl)

INNSPURTEN OG REKORDENE

Mot slutten var det ekstra stor oppmerksomhet om tetkampen; en kvinne og tre menn, som alle løp over 250 kilometer. Siste-timen-speaker Stig Andy hauser opp stemningen litt ekstra. Therese Falk løp like godt inn til årsbeste i verden (den hadde hun selv fra før) på 24-timers løp med 261,170 kilometer, ny norsk, nordisk og europeisk bestenotering. Triatleten Allan Hovda – som løp utenfor NM – ledet stort etter 23 timer, men fikk problemer den siste timen, men sikret seieren og norsk bestenotering (vi liker å kalle det norsk rekord selv om det er uoffisielt) med 264,887 km. Jo Inge Norum sikret NM-gull med 263,347 – og tok nesten igjen det enorme forspranget Allan hadde. Tidligere rekordholder og NM-grossist Bjørn Tore Taranger løp inn til 4. plass totalt med 252,207 – en distanse som kunne vært vinnerresultat nesten hvor som helst.

Pallen for kvinner på NM (samme som i totallista); Ranveig Hansen, Therese Falk og Grete Rugland. (Foto: Samuel Hafsahl)

Den store stjerna er selvsagt Therese Falk – hun har nå verdens tre beste tider på distansen siden høsten 2020.


Therese tauer på de beste herreløperne, slik hun gjorde i store deler av løpet. (Foto: Samuel Hafsahl)

ETTER MÅLGANG

Når sluttsignalet går kl 10:00 søndag er det full fart for alle arrangørene, samtidig som supportene gjør de de kan for å få løperne klare til premieutdelingen.

Min første og viktigste oppgave er å foreta sluttmåling, dvs den distansen hver løper la bak seg fra de passerte målområdet og til sluttsignal. Da går jeg med målehjul og en som noterer startnummer og «tilleggsmeter», så fort jeg klarer rundt hele banen. Det må skje fort, for dette skal tidtakerne legge inn i resultatdatabasen før de kan kjøre kontrollrutiner og printe ut resultater for både Bislett 24-timers og NM, og alt skal skje på under en time.

Sluttmåling foreviget av Avisa Oslo, Kondis og DirekteSport. (Foto: Svein-Erik Bakke)

Arenagruppa, matgruppa og noen til er i full gang med nedrigging, og med å sette arenaen i samme stand som da vi overtok.

Noen minutter forsinket er resultatlister klare og vi kan gjennomføre premieutdeling til Årets Ultraløper 2020, til løperne på pallen i 24-timersløpet, til klassevinnere, til løperne på NM-pallen og til veteranmedaljevinnere. 85 prestasjonsmedaljer deles ut, og også mange uttrekkspremier fra våre samarbeidspartene.


På lange ultraløp er resultatforskjellen mellom kvinner og menn betydelig mindre enn på kortere løp. 48% av herrene klarte kravet til prestasjonsmedalje, dvs 150 km+ mens 45% av kvinnene klarte 150 km+ og hele 69% klarte kravet til prestasjonsmedalje som for kvinner er 130 km+. Hmmm, kanskje kravet burde vært likt for kvinner og menn???

SISTE ARRANGØRINNSPURT

Snaue to timer etter målgang har deltakere og supportere reist hjem, de som rydder er snart ferdige, og halvannen time senere ser arenaen ut som før vi trampet inn, og hengeren med alle varene som skal til klubblageret lastet opp.

Her passer det å skyte inn at vi fikk ros for å være den arrangøren på Bislett som var klart best til å rydde opp etter seg!

Wow, vi er i mål – enda en gang – takk til alle som bidro på arrangørsiden og takk til alle andre som bidro til løpsfesten.  

Blide arrangører! (Foto: Fulvio Øksendal)

DE NESTE DAGENE

Dagen etter er det tid for å lage takkebrev til mannskapene, takkebrev til samarbeidspartnerne og gratulasjonsbrev til deltakerne.

Det skal rapporteres til norsk og internasjonalt forbund, til norsk og internasjonal statistikk, og neste års løp skal legges inn i terminlistene.

Løpets hjemmeside og facebookside skal oppdateres, og en mengde henvendelser (ikke minst fra de utenlandske deltakerne) skal besvares, der nesten alt dreier seg om ros til arrangørene og også noen innspill til evt endringer.

Alt arrangørutstyr og rester etter serveringen skal fraktes til klubblageret og leiehenger leveres, men tre dager senere er jeg i mål – og blikket rettes mot Romeriksåsen på langs 25. juni 2022.

Bislett 24-timers hjemmeside med link til omtaler, TV-sending, bildeserier, resultater mv


søndag 14. november 2021

Seterstøa-Røsåsenrunden "Øst på skogen"

Som oppvarming til party på kvelden la jeg inn en tur i terrenget "Øst på skogen" (øst for Årnes) lørdag ettermiddag. Som så mange ganger tidligere ble jeg overrumplet av tidlig mørke... ikke minst forårsaket av 3-4 km omvei!

Det var egentlig en "vandretur" på 18 km, men endte opp i joggetur på slutten for å rekke ut av terrenget før det ble for mørkt. Jeg hadde ikke utrustet meg med verken hodelykt, mat eller drikke, og turen ble jo nesten 22 km.

Dette er et terreng jeg ble godt kjent med i fjor på "Blåstiprosjektet" mitt da jeg på 52 turer var innom alle blåstier (846 km) i Nes kommune. http://optimistgammeln.blogspot.com/2020/05/nes-blastiprosjekt-2020-tur-52.html

Tidligere var dette et turområde jeg knapt hadde vært på tidligere. Selv om det er en del hogstvirksomhet (her også) er det likevel de mange flotte stiene som kjennetegner områdene mellom Årnes og Odalsgrensen nord for Sagstusjøen og sør for Glomma.

Lørdag 14. november:
Seterstøa, Skøienteiet, Skøimyra, Frikollen, Vennevold, Aulihøgda x2, Vindmyrhøgda, Kongsgården, Røsåsen, Folbergsætra, Almåsen, Eievarden, Seterstøa.
21,5 km, 676 høydemeter, 4 timer 5 minutter.


Fra Aulihøgda var det meningen jeg skulle tatt stien rett østover - men den fant jeg ikke og fikk to store omveier. Først på en sti som ikke sto på kartet nordover i hogstfeltet ved Aulihøgda - deretter fintet ut av et skiltstativ som var snudd på (?).

Det var ingen spesielt tung tur selv om det var noen topper underveis - 676 høydemeter totalt - det var jo gjennomgående veldig bra stier.

Bilder fra turen


For å få en fornuftig runde måtte jeg legge inn 3,5 km på vei i starten.
Her fra Folbergveien innover mot Skøienteiet. 


Her ved Skøienteiet kan man ta den korte fine runden - ca 4 km - "Skøyimyra rundt". Jeg fulgte denne stien de to første kilometerne til passasjen mellom Skøyimyra og Vennevålsmyra.


Herlig sti i østskråningen av Skøyenåsen.


Det er bra skiltet i dette området.


Skøyimyra.


Drømmeterreng...


Her mangler det et skilt, der blåstien mot Frikollen og Vennevold tar av fra stien Skøyimyra rundt.

Stien sørover mellom Vennevålsmyra og Frikollen er noe av det flotteste Nes har å by på...


Det er småkupert på ryggen sørover...


Her kommer jeg til Frikollen. Gapahuken er feilplassert (mye lenger sør) på Nes Kommunes turkart. Dvs, gapahuhen er tegnet inn midt mellom to ulike gapahuker.


Som vanlig er det pyntet med både duk og lys i gapahuken på Frikollen.


Ved Vennevold krysset jeg Holmenvegen der blåløypa går østover mot Aulihøgda. 
Passasjen over Rokkebekken noen hundre meter lenger fra var årsaken til at jeg hadde på meg våtsokker, men det viste seg unødvendig. Da jeg var her forrige gang - i januar 2020 - var det flom ved bekken, men kanskje var det på grunn av is eller beveraktivitet (?).

Dersom det ikke hadde vært skiltet sti, hadde jeg ikke krysset dette jordet sør for Holmen gård. Nå har det jo kommet en ny sti nord for gården - og opp mot Aulihøgda, men det visste jeg ikke før en halvtime senere.


Etter kryssingen av Holmen-jordet er det av en eller annen grunn merket to løyper opp mot Aulihøgda.


Åpent og fint opp mot Aulihøgda - i et område som ble hogd for en del år siden.


I dette løypekrysset rett nord for Aulihøgda er det merket videre mot Røsåsen, så jeg droppet turen helt bortom toppen.


 "Naturens eget kunstverk" 
Her har et vindfall rensket berget og fått fram et flott mønster.


Små blå klosser viser stien gjennom det store hogstfeltet. Uten kompass merket jeg ikke at stien svingte nordover... jeg så ikke stien østover mot Vindmyra, og i følge kartet skulle det jo bare være én blåmerket sti her, dermed var konsentrasjonen ikke på topp.


Her begynte jeg å ane at noe ikke stemte, kjente meg ikke igjen fra fjorårsturen. Litt etter ser jeg plutselig jordene nord for Holmen gård.... hmmm. Her kunne jeg gått ut på Holmenveien og fulgt den rundt mot Vindmyrhøgda, men jeg ville tilbake og se etter riktig sti.


Tilbake mot toppen av Aulihøgda igjen.... Jeg så ikke hvor stien delte seg og fortsatte til toppen av Aulihøgda.


Her ble jeg rundlurt!! Dette skiltet må være snudd 180 grader! Jeg fulgte skiltingen mot Røsåsen, men havnet på stien mot Aulikastet - nye 2 km omvei på gang....


Aulihøgda sett sørfra "beviser" at skiltet er snudd...


Aulikastet med skiltjungel, jeg skulle følge skiltet "Røsåsen over Vindmyra".


Mer flott terreng/sti!


Hmm igjen. Det øverste skiltet er mot Vindmyra, jeg leste fort at det nederste skiltet viste vei til Røsåsen over Vindmya - og valgte den veien, men det var stien over Vindmyrhøgda. Omtrent like langt, men jeg kom ikke forbi det flotte området sør for Vindmyra naturreservat.


Her han man glemt å pynte opp etter seg...


Hengekåpedalen i sørenden av Knøllmyra.,


Kongsgården, utrolige steinformasjoner på sletta vest for Røsåsen. Her hilste jeg på noen turgåere som lurte på om jeg var på langtur. Klokka var over 3, og det var ikke lyst mer enn en drøy time til. Jeg kunne bekrefte at det var bare tiden og veien for å rekke til Seterstøa før det ble for mørkt - og herfra fikk jeg opp farten med raskere gang + jogg der det var fin sti og ikke motbakker.

Halvveis opp i den bratte skråningen til Røsåsen.


Gapahuken på Røsåsen, her møtte jeg også turgåere.


Mer fart og dårligere fotolys i fortsettelsen. Her fra der jeg krysset Folbergsætervegen ved Folbergsætra.


Herlig sti oppover mot Almåsen.


Det begynner å mørkne, men her på vei mot Eievarden vet jeg at jeg kommer meg greit ut av skogen.


Bildet bedrar noe, det var mørkere enn det ser ut til.
Bare 1,5 km og 160 utforbakkemeter igjen til Seterstøa stasjon.


Da er jeg nede ved veien, et godstog passerer og bilen venter tålmodig rett ved.
Da er det bare å komme seg hjem og skifte til fest.


Et par timer senere var festen i full gang.... og jaggu grodde hår og skjegg fort, kjenner jo ikke igjen meg selv der jeg er sammen med vertinne Lin.