søndag 31. mai 2015

Pensjonisttur til Nipkollen


"Søskentur", "pensjonisttur", "topptur" ..... reneste columbiegget dette. Reidun og jeg skulle egentlig vært på en 3-topptur i Hakadal fredag, men den ble utsatt på grunn av manglende utsikt (les; regn), så da avtalte vi i stedet en singel topptur i Maura i dag. 3-toppsturen tar vi senere.

Ingen av oss hadde vært på Nipkollen tidligere, idèen til denne turen stammer fra "10 på Topp Romerike" som har med denne toppen i årets opplegg. Senere i sommer skal jeg "som vanlig" ta de 10 toppene på samme dag.

Det var sen formiddag, regn og gråvær var i ferd med å skifte til lysere vær - og vi var tilsynelatende dagens første turgåere oppover fra Holkebylia i Maura. "Vi" var pensjonistsøsknene og fem år gamle Sniff. Det har regnet mye i det siste, så stiene oppover var noe våte og gjørmete enkelte steder, men først og fremst var det mye fin sti og seterveg.

Reidun og Sniff'ern

Røtnesholtet

På toppen kom vi i hyggelig prat med en løper som kom opp etter oss, og vi var de førte på tre dager som skrev i turboka på toppen - det siste var overraskende siden boka tydet på svært mange besøk hver eneste dag ellers. På nedoverturen møtte vi da også masse turgåere, og nederst kom vi i prat med en sauebonde som var ute for å sjekke  og reparere"høl i sauegjerdet" her i sauebeiteland.

Turen ble på 7,88 kilometer - 328 høydemeter og 1 time 33 minutter.

Turkassa... ingen besøk på nesten tre døgn før vi skrev oss inn.


 





Formen er litt rufsete, omtrent som etterdønninger fra forkjølelse.... kan skyldes forrige helgs EcoTrail og kanskje også litt fredagens fest hos Anja og Tom (slitsomt for en gammal krok)...

Det blir spennende å se om jeg er tilbake i akseptabel form før "Lysefjorden Inn" om 6 dager.

fredag 29. mai 2015

Lykkelig eldstemann i baktroppen på EcoTrail Oslo 80 km

Bildet: Petter Vabog og meg ved Maridalsvannet etter ca 11 km (foto: Frants Mohr).
Petter er for øvrig mer kjent som klovnen Melvin Tix

Det er klart jeg er fornøyd.
Dette var verken min beste eller lengste konkurranse, det var fartsmessig den svakeste av over 2000 konkurranser - og det inkluderer også et 40-talls ultraløp. Men, dette var min første konkurranse etter hjerteoperasjonen i fjor - og jeg var eldstemann i feltet på EcoTrail Oslos lengste distanse, 80 km.

Da jeg ruslet langs Frognerstranda med bare sjarmøretappen igjen følte jeg en helt spesiell lykke over at jeg kom til å klare dette, fullføre et ultraløp selv med odds jeg for et år siden trodde var umulig. Joda, jeg var nesten på gråten et kort emosjonelt øyeblikk, og måtte løpe litt for å få konsentrasjonen over på legg- og lårkrampene i stedet.

Noe lignende har jeg bare opplevd en gang tidligere,
og det var også etter et løp som egentlig var en fiasko;
London Marathon 1985, o-løperen som debuterte på maraton med bare havmaratonerfaring på asfalt. Åpnet langt bak og stresset med det - passerte halv på 1:18 og noe og så ut til å klare 2:38 med 4-5 kilometer igjen, men derfra måtte jeg gå hele veien og kom inn på 2:52:05.... jeg hadde krampe over alt det var mulig å ha krampe og var gretten og skuffet på slutten, men så; i det jeg går over mål presser tårene på av lykke - likevel! Jeg hadde jo fullført min første maraton. Det hører med til historien at jeg var så skuffet i ettertid at jeg i praksis holdt opp ved veiløpinga og bare løp o-løp de neste to årene.

Men, det var EcoTrail Oslo jeg skulle skrive om nå.

Jeg hadde fått det drømmeværet jeg ønsket, jeg var godt forberedt (men selvsagt med for få kilometer i bena), og jeg visste det ville ble en ensom tur langt bak i feltet et sted. Det ble da også en tur langt bak i feltet, men ikke så langt bak som jeg hadde trodd. Oppover Akerselva hadde jeg kanskje bare 25-30 av de 283 løperne etter meg, men på det beste 2 mil før mål hadde jeg 85-90 løpere etter meg...

Jeg hadde selvsagt satt opp et "skjema", som skulle ende opp med best case 12 timer og 30 minutter. Jeg var 21 minutter foran skjema ved Hønefoten etter 15 km, 1:02 foran ved Kollen etter 43 km, 1:06 foran på Fossum etter 61 km og 31 minutter foran i mål.... Differansen på to siste etappene preges av at løypa var forlenget og gikk mye mer på sti enn da jeg prøveløp - og selvsagt av krampeproblemer!

Jeg fikk 79,56 km på GPS klokka og 1726 høydemeter.
Tid 11:59:35
Plass 186 av 235 menn / 226 av 282 totalt
Eldste deltager, eneste M65+



 


GJENNOMFØRING:
Det var en fantastisk fin stemning i Vaterlandsparken der jeg rakk å småpludre litt med den del kjente før Tomas Pinås tok mikrofonen og pisket opp stemningen minuttene før start. Jeg var faktisk mer spent enn jeg hadde forventet, og ville jeg få følge med noen i starten?

Norges beste 100km-løper Jarle Risa er klar for sitt første terrengultra... 
der han kom på en fin 4. plass.

Det myldret med folk i Vaterlandsparken,
nesten 300 som skulle løpe og mange andre som skapte en fin stemning.
Det var strålende vær fra morgenen av, og det holdt seg slik hele dagen.

Forventningsfulle kvinner, bl..a Ninette, Monica, Anne Britt og Therese.

Tomas pisker opp stemningen minuttene før start.

Kun sekunder igjen til start.

Joda, jeg diltet av gårde bak i klynga av løpere som fylte hele turveien oppover langs Akerselva og under Nybrua, Grünerbrua og de andre bruene.... og litt etter litt ble det tynnet ut i rekkene. Allerede ved Mathallen måtte jeg snu meg for å sjekke om jeg og Petter som jeg løp med var sist, men der kom jo Ottar like bak oss - og selv om jeg ikke så noen var jeg rimelig sikker på at det var en del andre også lenger bak der (det var ca 25-30 løpere bak på dette tidspunktet).

Petter i den karakteriske HULK-drakta til Holmestrand Ultraløperklubb hadde åpenbart bestemt seg for å slå følge med gammel'n, noe som selvsagt var veldig hyggelig. Ottar var der også det meste av tiden, litt sammen med oss, noen ganger et stykke foran og andre ganger et stykke bak. Det ble mye skravling og en veldig sosial reise videre oppover langs elva... der vi vekslet mellom gang og jogg i intervaller som passet meg. Åmot Bru, Nedre Foss ved Wallmans og andre severdigheter ble fotografert - slik turisme hadde vi tid til også.

Starten har gått, men lite stress så lenge det er "mattestart".

...så er vi i gang...

Neida, vi er ikke bakerst....
 
...selv om mange passerte...

Men nå ser vi bare Ottar bak oss, den virkelige baktroppen er lengre bak.
 
Meg på Åmot bro, Petters bilde.

Det er flott oppover langs elva, her ved Wallmanns.

I brattbakken opp mot HønseLovisas hus ser vi mange løpere foran oss.
 
Her har Petter tatt bilde av meg ved Hønse Lovisa hus.
 
..og her ved Nydalen...
 
Ved Kjelsås møtte vi på Bjørn som både fotograferte og filmet løperne - men det var jeg jo forberedt på siden jeg hadde tipset han om hvor det var gode fotosteder underveis. - Gode nyheter Olav, sa Bjørn - du er bare 25 minutter etter teten. Jeg hadde beveget meg i 55 min og brukte altså 80% mer tid enn de beste. Sammenligningen var egentlig ikke interessant, for meg handlet dette å komme meg rasjonelt fram og forhåpentligvis klare å fullføre et halvt døgn senere.

Hei, det er Bjørn... vi vinker til fotografen!

Det er vakkert langs Akerselva, mer eller mindre en sammenhengende park i 9 km - med historisk sus. Også turen langs Maridalsvannet på grusveier og noe asfalt er en fryd for øyet, ikke minst i finvær som vi hadde... Fortsatt var Petter og jeg sammen, mens Ottar fortsatt var litt foran eller litt etter. I det fine kulturlandskapet nord for Maridalsvannet (utrolig at dette er noen få minutter i bil fra sentrum) så vi ganske mange løpere foran oss - og konstaterte fornøyd at vi faktisk tok innpå en del av dem. Fortsatt var det gåing i alle motbakker, og mest jogg ellers.

Frants Mohr og bikkja med utsikt over Maridalsvannet.
Her tar han bildet vi ser øverst i blogginnlegget.
 
Petter ved Maridalsvannet.
 
Ottar og meg ved Nes gård i Maridalen.
 
Jeg hadde planlagt å løpe med jakke, og hadde også reservejakke og trøye i sekken. Dermed var det to jakker, trøye, 2 liter sportsdrikk, brødskiver, gel, barer, mobiltelefon, fotoapparat, kart og diverse annet i en sekk som veide ca 5 kg ved start. Jeg løp med langarmet ulltrøye der jeg regulerte varmen med å rulle opp/ned ermene etter som det var sol eller skygge. Totalt på turen drakk jeg ca 5 liter og spiste 2 gel, 4 minisjokolader (mars), 4 brødskiver, 1 burger, 2 bananer. Servicen på arrangørens stasjoner var utmerket, men jeg etterfylte bare drikkeposen og løpeflaska en gang i tillegg til burgeren jeg tok på Kollen og bananene i Sørkedalen og Fossum. Resten var fra egen sekk... i min "fart" er det god tid til å spise underveis.

Ved Hønefoten var det plutselig mange løpere som var opptatt med å stappe i seg godsaker, mens jeg bare tuslet forbi på vei til dagens hardeste motbakke oppover mot Fagervann. "Hjertegammel'n" tok det rolig oppover, men holdt likevel stort sett farten til de som var rundt. Vi var nå på et 7 km langt teknisk stiparti - med over 2 km motbakke som forrett. Her gikk jeg mye sammen med min bergenske venn Esben som senere i sommer skal løpe Jessheim 6-dagers. I det hele tatt ble det mye prat med løperne som kom bakfra eller som jeg tok igjen - og oppover her hilste jeg for første gang på et ungt trekløver (en jente, to gutter) som jeg så mange ganger senere i løpet.

Ottar tar meg igjen i stigningene opp mot Fagervann,
men herfra fikk jeg opp farten for en periode.
Bak kommer Pompier Raid Adventure...
 
Petter har tatt bilde der moroa startet for alvor.

Bak meg hørte jeg nå den taktfaste sangen fra Pompier Raid Adventure, de fantastiske franskmennene som stiller opp i løp med handikappede barn i trillestol/bærestol. Jeg passerte gjengen nede ved drikkestasjonen.  Veldig artig innslag, men jeg ville helst ikke ha den gjengen foran meg når stien snart ble smalere, og fikk opp dampen litt. Ottar forsvant bak meg, Petter hadde stoppet for å etterfylle litt ved drikkestasjonen, og nå kom eks-o-løperen til sin rett. Jeg syntes det gikk sakte, men tok igjen en hel del løpere fra toppen før Fagervann til vi var over åsen mot Kamphaug og nede ved Skjærsjøen etter ca 22 kilometer.

Oooops, nå var jeg for første gang litt sliten.... litt dumt siden det nå fulgte 5-6 veldig lette kilometer på veg. Jeg tok akkurat igjen o-løper Lars, men valgte å la han løpe mens jeg rasjonerte med kreftene ved å gå et par kilometer til jeg hadde passert Store Åklungen. Da kom også en kar med sandaler (!) som jeg passerte i skauen tassende lett forbi meg.... men i de lange utforbakkene ned mot Sognsvann var det min tur til å passere - og neste gang jeg så han var da han kom til mål en drøy halvtime etter meg.

Lars Baklid med større fart enn meg etter Skjærsjøen.

Men hvem har vi her....?
Leif Abrahamsen har her tilbakelagt 265 km av sine 4x80 km. 
Utrolig imponerende, artig å gå en kilometer sammen med han.
Litt lenger bak kommer Petter, han hadde jeg ikke sett siden Hønefoten.

Rett etter Sognsvann tok jeg igjen dagens tøffeste, Leif, som startet torsdag ettermiddag og var godt i gang med siste og fjerde runde i 80-kilometeren. Han og Amund - begge fra klubben - hadde sitt eget helt spesielle 320-kolometersløp der Amund dessverre måtte gi seg etter 240 kilometer. Jeg rakk så vidt å prate med han i Vaterlandsparken før start. Om Leif er det ikke mye mer å si enn at han er utrolig sterk både fysisk og mentalt... og vi hadde en hyggelig prat den kilometeren vi gikk sammen.

I det stiene oppover mot Vettakollen, Frognerseteren og Holmenkollen startet kom Petter tilbake - og dermed hadde vi på nytt følge i 7-8 kilometer fram til Kollen. Vi hadde aldri hilst på hverandre før denne dagen, men chattet litt på Facebook og lovet å se etter hverandre ved start. Nå ble han i tillegg følgesvennen min i flere lange partier av løpet - et utrolig hyggelig bekjentskap.

En familie på tur med to guttunger som skulle bade i Skådalsbekken.
Det så faktisk fristende ut.

Phuuu, på stiene oppover mot Frognerseteren ble jeg veldig sliten, og allerede da merket jeg de første krampetendensene i leggene. Jeg hang meg på Petter, de tre unge vennene Eline, Kjell Steinar og Gustav fra Team Ragnarokk og et par andre nedover mot Kollen - men burde kanskje ha roet ned litt mer. Leggene brant der jeg sneik meg inn på matstasjonen, fisket med meg en banen og en burger - og fortsatte etter et lite minutt. Prøvde å tøye litt, pratet litt med Anne Britt som jeg hadde tatt igjen, men orket egentlig ikke å stå rolig.

Petter foreviger utsikten fra skibroen ved Midtstubakken.

Eline, Kjell Steinar og Gustav fra Team Ragnarokk.
Hyggelig unge folk som jeg pratet en god del med flere steder i løpet -
men de var 30 minutter og 27 plasser før meg i mål.

Eline joggende mot Holmenkollkapellet mens klokkene ringte!

Det var tungt å komme på asfalt igjen.... 20 km siden sist.

Passering starten for 45 km, vi har altså løpt 35.
Og bena er møre, veldig møre.

Jeg mente jeg hadde drikke nok...
og kom meg raskt videre etter å ha slukt en banen og rasket med meg en karbis.

Der og da ut fra Kollen var jeg redd det skulle bli DNF, men har man vært på ultraløp før vet man at oppturer følger nedturer - og dessverre også det motsatte. I motbakkene oppover mot Tryvann jogget jeg ikke et eneste skritt, men kjente heldigvis at brannen i leggene slapp litt etter litt. Det ble også noe stopp for å tøye kramper på innsiden av låra og leggene... men ingen lange stopp. Ottar hadde passert, Anne Britt forsvant, Petter var ikke der (tok seg god tid i Kollen) og stadig km en og annet løper bakfra og passerte, men egentlig overraskende få. Her traff jeg en fransk dame og en løper i rumenskfarget drakt som jeg skulle støte på flere ganger underveis, men vi holdt aldri samme fart.

Ved Tryvann kom også polske Dariusz, en multihandikappet løper med dårlig syn og flere muskelplager. Jeg hilste på han før start sammen med klubbens Gregorz, og fikk vite at Dariusz i begynnelsen av juni skal løpe Polen rundt på 44 dager x 69 km. Dariusz slet med terrengpartiene og var en time etter meg i mål, men sparte seg til Polen Rundt.

"Rumeneren" slet like mye som meg i motbakkene mellom Kollen og Tryvann.
Her er vi halvveis, bare 40 km igjen til mål".

Dariusz Strychalski tripper fra meg før jeg hadde fått bena tilbake i joggemodus.

Det var full aktivitet i klatreparken på Tryvann.
Hvem var mest ekstrem denne dagen...?

Bare litt snø igjen i Tryvannskleiva. To uker tidligere var det masse.

Jeg tok igjen "Rumeneren" - men er nå tilbake i gåmodus.

Jeg var lange nede i bakkene mot Tryvannstua før jeg igjen klarte å produsere noe som lignet på jogging, men det varte bare til jeg kom ned til Store Tryvann. Selv om jeg gikk mye hadde jeg øye på utlendingene foran meg, og nå drømte jeg om å kunne jogge ned veien langs Wyllerløypa - mange hundre høydemeter på 3 kilometer. Akkurat i det Sørkedalen åpenbarte seg kom de tre ungdommene fra Team Ragnarokk - de var alle ultraløpdebutanter - bakfra og passerte meg. Jeg hektet meg på, og i nedoverbakkene kom neste opptur. Jeg løp fra de andre, passerte utlendingene og en del andre, og jaggu så jeg ikke Ottar også foran meg.

Gjennom hele Sørkedalen hadde jeg mer eller mindre følge med Ottar, men vi hadde ulik rytme på gåing/jogging, så det ble egentlig lite skravling. Jeg hadde bommet på drikkemengden og var snart tom for drikke, men Ottar hadde hørt rykter om en ekstra drikkestasjon i Sørkedalen. Jeg avslo høflig en cola han var villig til å spandere på meg, og heldigvis; det var faktisk en drikkestasjon i Sørkedalen. De var tomme for sportsdrikk, men jeg var lykkelig for to liter vann også jeg. Mens jeg fylte drikkeflaska kom også Petter bakfra.... men nå var han sprekere enn meg og holdt hakket høyere fart i de eviglange bakkene på grusveien oppover i Bærumsmarka.

Petter på drikkestasjonen i Sørkedalen.
Den var ikke på planen ett døgn tidligere, så det var en positiv overraskelse.

...og her forsvinner Petter, jeg regnet ikke med å treffe på han flere ganger.

Jeg vet ikke helt hvor alle kom fra - men noen hadde åpenbart løpt litt feil, og oppover i Bærumsmarka var det en god del løpere både foran og etter - men de fleste hadde nok med seg og sitt på dette stadiet av løpet. Alle gikk, ingen løp. To tyskere som kaklet kontinuerlig var unntaket, så da de passerte meg var jeg plutselig "veldig opptatt" med noe. Jeg brukte motbakkene til å spise et par brødskiver - noe som er en tidkrevende øvelse når man gjerne skal puste samtidig... men her var det bare å være standhaftig til alle smulene var fortært.

Og på et eller annet merkelig vis ble det slutt på motbakkene, det flatet ut, og det ble sti - våt sti, eller myr heter det vel!  Kosa meg, kosa meg, tok igjen Ottar som hekta seg på o-løperen, tok igjen Petter og mange andre som sikksakket omkring for å unngå de våteste partiene. Bortkastet energi, plask plask, passerte flere og kom etter hver til Åbortjern og fast men litt gjørmete sti der 500 løpere hadde passert før meg (inkl 45-kilometersfeltet). Måtte rope inn en gjeng som ikke så merkinga over dammen ved Åbortjern, og løp fra de som var i nærheten.

Det ble mindre fotografering etter hvert...
Her i skiløypa nord for Høgåsen var eneste stedet vi løp på is eller snø.
Her var det feilmerket i myra som vi fulgte, løypa skulle fulgt en parallell blåsti.
 
Nå hadde jeg altså en ny opptur i forhold til konkurrentene rundt meg - det føltes bra selv om farten var lav på de kronglete stiene. Litt før Østernvann tok jeg igjen Anne Britt som ikke trivdes like bra på underlaget. Her var jeg nok på best plassert på mine 80 km... med ca 85 løpere bak meg. Nedover fra Åbortjern til Bogstadvannet gikk løypa på vei da jeg prøveløp, nå var 4 km veg byttet med litt mer blåsti.... det passet meg bra, men det gikk jo dermed saktere her enn jeg hadde tenkt. Krampene lå jo også hele tiden på lur, så jeg måtte holde igjen litt hele tiden.
 
Petter og bjørnen ved Østernvann.
 
Fra Østernvann var det tungt oppover Lathusåsen, her kom det også noen løpere og passerte meg... og Petter som nå var skikkelig i støtet bare forsvant. Han tok meg igjen rett før Østernvann der jeg hadde dagens første tissepause.

Hver gang det gikk nedover kom derimot kreftene og motet tilbake -  og snart åpenbarte klubbhuset til Fossum IF seg ved lysløypa innunder Lathusåsen... det var 19 km igjen til mål her som kortløypa startet 7 timer tidligere. Løypa var forresten forlenget litt herfra for å kompensere for at starten var flyttet fra Operaen til Vaterland. Jeg hadde for lengst begynt å kalkulere på sluttiden, og sub 12-timer virket fortsatt oppnåelig.

Matlysten var ikke all verden, men jeg var heller ikke sulten, så det ble med en banan på matstasjonen - og en halv liter cola. Jeg hadde ikke lyst til å tømme ut den halvliteren med sportsdrikk jeg hadde i den løse flaska mi - jeg hadde jo bare vann i drikkeposen. Ikke kunne jeg rappe med meg halvannen liter cola heller, så jeg dukket ned i ei søppelkasse og hurra... der fant jeg en tom vannflaske som jeg konfiskerte og fylte med cola. Hvem som hadde kyssa den flaska før meg vet jeg ikke - men vi har sikkert mye av de samme bakteriene uansett.

Fossum.... snart i mål, bare 19 km igjen.

Her ved Fossum så jeg Team Ragnarokk, Petter og Anne Britt for siste gang før Sukkerbiten.

Sjarmøretappen forbi Bogstadvannet, ned langs Lysakerelva og ikke minst langs fjorden inn mot mål ble en treg affære. De fleste forsøk på å jogge ble en påminnelse på at krampene lå på lur, men jeg ville ikke gi slipp på muligheten til å fullføre under 12 timer. Ved Bogstadvannet kom plutselig Gregorz (en av 46 fra Romerike Ultraløperklubb som løp EcoTrail) og tok meg igjen, jeg hadde ikke sett at jeg passerte'n tidligere - men han hadde bommet litt. Han sakket farten og ble gående og joggende med meg videre... det var både galant og veldig hyggelig.

Ned langs Lysakerelva går det en fin turvei på Oslosiden,  på Bærumssiden er det svært kupert og stien ligger i en bratt skråning med beskyttende rekkverk på den ene siden. På gjennomløpinga fulgte jeg den "snille siden" - nå var det merket i berg-og-dalbanen på Bærumssiden,og dette partiet var et av de mest diskuterte temaene i målområdet etterpå. Det var morsomt og utfordrende, men altså mye tøffere enn de fleste var forberedt på. Egentlig fant jeg en brukbar rytme nedover her - gikk i motbakkene mens jeg halte meg fram ved hjelp av rekkverket, jogget nedover - fortsatt med en hånd på rekkverket det meste av tiden.

I mangel av andre bilder fra strekningen langs Lysakerelva har jeg lånt dette av Heming Leira. Det var bratt og smalt i mange kilometer. På bildet er deltagere på 18 km.

Nye løpere kom bakfra, blant annet Linda som jeg aldri hadde hilst på etter at hun ble medlem i klubben tidligere i år. Plutselig var vi en flokk på 8-10 løpere som holdt mer eller mindre følge 2-3 kilometer nedover helt til jeg gikk på snørra! Det var ganske mye røtter på den smale stien, og det krevde at man faktisk løftet beina litt, noe jeg et øyeblikk må ha glemt. Der lå jeg og sprellet på ryggen med krampe i begge bena, like sjanseløs på å snu meg som en 200 år gammel skilpadde.

Med forskrekkelse i blikket kom Linda og Gregorz til unnsetning og fikk meg opp i noenlunde stående stilling slik at jeg fikk presset ut krampene... men etter dette måtte jeg være enda mer forsiktig og bare la de andre forsvinne fra meg. Klubbvennene mine Anne Britt, Gregorz og Linda kom sammen med HULK-Petter i mål nokså likt og 20 minutter før meg. Jeg listet meg videre, og lenger ned langs elva kom enda en RU'er, Runar, og passerte meg. Vi holdt følge til jeg måtte ta en krampe-tøyepause... men jeg hadde øyekontakt med han til det var 5 km igjen.

Siste bildet før fotoapparatet fikk et ublidt møte med asfalten.

Et eller annet sted ved Veritasparken var det slutt på fotograferinga. Fotoapparatet smalt i bakken da jeg skulle legge det tilbake i sidelomma på sekken. Mitt nye allværskamera skulle tåle fall fra to meter, men objektivet knuste ved fall fra bare 90 centimeter. Det ble altså to fall i dag, ett for meg og ett for fotoapparatet.

Dett var dett!

12-timersgrensen virket håpløs når jeg lå 5-6 minutter bak "skjema" i det jeg kom ut på fast grunn overfor Lysaker, men knapt kunne jogge et skritt uten at leggen knøt seg. Jeg valgte å investere i en lang periode med bare gåing fra Sollerudstranda, rundt Veritasparken og mot Bygdøylokket - for deretter å kalkulere på farten jeg trengte for å komme inn under 12 timer. Runar ble borte, Lars kom og passerte meg, de to kaklende tyskerne passerte meg også... og det gjorde noen andre også.

Mens jeg gikk der hadde jeg det egentlig helt OK, jeg slapp å løpe og krampa holdt seg unna. Jeg begynte å gruble på hva jeg var i ferd med å gjennomføre og fikk et emosjonelt øyeblikk der jeg nesten var på gråten... dette var noe ganske annet enn hva jeg hadde trodd da jeg våknet opp etter hjerteoperasjonen i fjor. Bena hadde slitt mer enn pumpa, legene på Feiringklinikken må ha gjort en glimrende jobb - og jeg selv hadde fått betalt for å være i god form før operasjonen og vært flink med opptrening etterpå.

Bilde fra Veritasparken tatt under prøveløpinga tre uker tidligere.

Frognerkilen tre uker tidligere...
 
5 kilometer igjen, 39 minutter.... det høres ut som en vits, men denne kvelden var det en tøff utfordring. Jeg hadde en gåfart på litt over 9 min/km, og måtte altså jogge en del for å klare dette. Det var ikke leggene mine enige i, men litt tassing ble det jo. Redningen ble Myrna og Lauren som kom bakfra og passerte meg ved Frognerkilen... den ene veldig sliten, den andre sprekere og oppmuntrende. Turen langs Aker Brygge med et mylder av utelivssøkende mennesker i finværet var veldig spesiell. Sliten, møkkete gammel mann med sekk og med startnummer på låret - ikke helt "kveldens antrekk". Det var fortsatt varmt, så jakkene ble liggende i sekken hele løpet - men helt korrekt kleskode ville det nok ikke vært likevel.

Dette er i gråvær for tre uker siden,
nå var det sol og det myldret med mennesker langs Aker Brygge.
 
Målet i sikte...

Jeg gikk mer, men løp litt fortere enn Myrna og Lauren de korte partiene jeg løp - og med 1 km igjen slapp jeg jentene da jeg mente at jeg hadde kontroll... 9 minutter til 12 timersgrensen. Jeg så operaen og jeg så sukkerbiten, men pokker så langt det var til jeg kunne svinge inn mot operaen, og pokker så langt det var forbi operaen. Det ble litt stress, og da jeg trippende rundet hjørnet og så målområdet foran meg hørte jeg speaker begynte å sekundere meg inn til sub 12 timer. Jeg fikk til noe som lignet løping de siste 150 meterne og krysset mållinjen på 11:59:47 på egen klokke. Displayet i mål viste 12:00:05, offisiell tid takket være mattestart ble 11:59:35. Jeg klarte 12-timersgrensen, men holdt på å bli lurt av at siste kilometeren faktisk var 1,2...

Flotte kulisser med 250 meter igjen.
Her passerer Rita Nordsveen mellom operaen og Barcode.
Foto: Kai Otto Melau.


Arrangørene Tomas og Andreas gratulerte gammel'n i mål, Kåre delte ut medalje og finishergenser, og jeg subbet meg bort til serveringsteltet og fant en deilig stol å sitte på. Det var særdeles godt med grønnsaksuppe - og det var godt å bytte til tørr trøye. Det var også godt å prate litt med de som nettopp hadde kommet i mål og de som kom den neste halvtimen etter meg. Det var på en måte tilfredsstillende å se at Ottar kom etter meg i mål, det samme gjorde klubbens Stian, Fulvio og Ragnar, min svenske venn Remy og Esben fra Bergen. Jeg hadde blitt passert av mange fra Fossum til mål, men hadde 57 etter meg i mål - noe feltets eldste løper var mer enn fornøyd med.

Noen øl i baren på Hotel Opera etter dusjen var helt klart et høydepunkt. Da jeg før dusjen gikk forbi baren og fikk applaus fra løperne som satt der var heller ikke tårene så langt unna. Det var artig litt senere å ønske Leif i mål etter hans fantastiske 320 kilometer. Sammen med Anita - min reporterkollega i kondis.no (som debuterte på ultra ved å løpe 45 km) og Mariann fra Notodden og noen til ble vi sittende i baren til det stenge og litt til. EcoTrail var historie, vi pratet mest om kommende løp.

ETTERPÅ:
Fire dager har gått, to av dem med vaggende gange på grunn av ei vond hofte og litt vondt under noen tær. Med tre dager på spinningsykkelen og en helt OK joggetur i går er treningshverdagen allerede tilbake på det normale.

Selfie etter målgang...

Ellers har jo EcoTrail-oppdateringene på Facebook vært både omfattende og oppmuntrende. Mange har lagt ut statuser og beskrivelse av løpet, gratulasjoner har vært utvekslet - og sjøl fikk jeg nesten 300 likes og nesten 100 kommentarer på selfien jeg tok under målportalen. Jeg innrømmer at jeg liker denne siden ved Facebook.

Reportasjen min på kondis.no:

"Eksamen" er bestått, da er jeg klar for Lysefjorden Inn om en drøy uke. Det blir det mange flere høydemeter, men 20 kilometer kortere... og omtrent samme løpstid (?)