mandag 28. mai 2018

Joda, jeg fullførte, og jeg kommer tilbake neste år!




Ecotrail Oslo 2018 er historie, en omtrent som forventet historie; med kramper og lusefart, med herlig vær og flotte omgivelser, og et fullført løp kronet med AfterRun etterpå.  

1. Jeg var klar over at jeg har løpt alt for lite i år til å stille opp på et 50 kilometer langt løp
2. Jeg var klar over at det er gode grunner til at de andre gamlingene ikke var på startlista
3. Jeg var klar over at jeg 100% sikkert ville få store krampeproblemer
4. Jeg var klar over at det var meldt 30 varmegrader 

Men hva så?

Hvis jeg ser bort fra et meningsløst forsøk på Riska Trail Run for to uker siden, hadde jeg ikke konkurrert siden Ultravasan 90 km i august 2015. Etter det løpet la jeg opp for andre gang. Første gang var i januar 2014 da jeg var gjennom en trippel bypassoperasjon. 

Formen er tross alt brukbar etter to år med tusenvis av kilometer på «stolpejakt», men det har vært minimalt med løping. De siste ukene har jeg skrapt sammen 50 km i uka med gjogging (gå/jogg)… og farten har blitt gradvis bedre, men overhodet ikke bra nok til å stille opp i Ecotrail 50 km. Fortsatt er jeg all time tung…. men tross alt bare 5 kg over matchvekt.

Så da bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det, for å trosse fornuften og alle grunnene til ikke å være med, og påmelding ble sendt for to uker siden.


Her er jeg sammen med Petter Vabog (Melvin Tix) som jeg løp sammen med store deler av Ecotrail 80 km i 2015: Lykkelig eldstemann i baktroppen på EcoTrail Oslo 80 km

Nå var vi løpets to eldste gubber, han alene i M60-64 og jeg alene i M65-69. Han åpnet mye raskere enn meg og var 10:09 foran meg i Sørkedalen etter 16 km, men på Fossum etter 27 km var avstanden krympet til 5:22. Resten er krampehistorie, og Petter var 28:26 foran meg i mål. (Foto: Åse Vabog)




Det ble en flott dag
Jeg fullførte
Jeg fikk ikke krampeproblemer før halvveis 
Jeg mistet ikke motet selv om jeg måtte gå siste 15 km
Jeg hadde 32 løpere bak meg på resultatlista
Det var en hyggelig AfterRun 
Jeg fikk ny løpsmotivasjon

...og takk for alle klemmene og de hyggelige samtalene før, under og etter løpet!


Det var over 60 løpere fra klubben med på årets Ecotrail, de fleste på 80 km, men mange også på 50 km. Her er jeg sammen med Hege, Ragnhild, Line, Ole Henrik, Jon Olav (ikke RU) og Karoline før start. Det er klart at Romerike Ultraløperklubb er grunnen til at jeg fortsatt holder på med denne langløpinga. Fra etablingen i februar 2009 har vi vokst til 215 medlemmer, nesten alle løper ultraløp - og vi har i særklasse det største ultraløpermiljøet i Norge. Skal jeg holde motivasjonen oppe til å drive klubben, må jeg også være tett på miljøet.


Kramper
Dette med krampene var jo ingen overraskelse. Jeg klarte meg 5 km lenger enn på testturen for en uke siden, men fra Fossum til mål kostet det meg minst 30 minutter. Bena var dønn stive på grunn av dårlig treningsgrunnlag, men sliten var jeg aldri – til det gikk det for sakte. 

At det var knallvarmt var helt OK, men det medvirket kanskje til at krampene kom så tidlig som de kom. Jeg drakk totalt 4 liter, men måtte likevel ikke slå lens underveis eller før jeg hadde helt innpå 3 halvlitere på AfterRun.


Fra Lysakerjungelen.
Den svært kuperte stien på vestsiden av Lysakerelva oppleves av mange som løpets tøffeste parti - både fordi det er tungt og delvis teknisk, men også fordi man her har løpt h\ganske langt allerede.

Nedover langs Lysakerelva hadde jeg så lyst til å løpe på den tekniske, men likevel fine stien. Det er jo nettopp i teknisk terreng jeg har mitt eneste fortrinn i forhold til løperne rundt meg. Så da løp jeg noen skritt, rundet 3-4 løpere, og krampa hogg til på innsiden av venstre lår. Tøye- og massasjestopp! Så ble det for fristende å løpe igjen, rundet noen løpere, et lite spark i en rot, og krampa hogg til i høyre lår og venstre legg. Etter fire slike episoder forsto jeg at det ikke var meningen at jeg skulle løpe mer denne dagen!

Det var ikke så veldig skuffende, fordi det var ventet, men det var utrolig kjipt å ikke på noen måte få ut potensialet (hvis det går an å bruke et slikt uttrykk på dette nivået). Der og da bestemte jeg for å prøve på nytt neste år – og da skal jeg være mye bedre trent! Kramper får jeg sikkert likevel (?)




Her kommer jeg inn mot mål sammen med Leif - som løp 80 km - og som tok meg igjen 300 meter før mål. Da måtte gang byttes med jogg igjen... for å få en anstendig målgang.


Klassevinner 
GPS'en min viste 47,81 km og 939 høydemeter. Tiden ble 7:33:35, og jeg var 206 av 228 herreløpere, 296 av 328 totalt. Men, jeg vant klasse M65-69 - og sponsoren vår Altra spanderte Ofoos restitusjonssko på flere av klassevinnerne.



Liss og Heidi hadde tatt bilde av sine vakre ben med nye klassevinner-Ofoos'er. Jeg måtte fotoshoppe litt etter hjemkomst for å få bli med på bildet! Jeg ble sittende 12 timer med reportasjen fra løpet, og bena hovnet opp før jeg fikk tatt bildet av egne Ofoos'er.


Jobben etterpå var mer omfattende enn konkurransen:
Reportasjen på kondis.no: 2 383 løpere fullførte Ecotrail i tropevarme

Toppbildet på reportasjen er fra starten på 50 km. (Foto: Sylvain Cavatz)



Takk Bjørn
Bjørn Hytjanstorp - som har tatt bildet og filmen nedenfor - er en suveren bidragsyter når det gjelder bilder jeg bruker i reportasjene på kondis.no. Nok en gang brukte han store deler av lørdagen på fotografering - til mange løperes store glede. For det er jo gøy med bilder av seg selv da!

Bjørn tok dette bildet av meg i løypas bratteste bakke oppover mot Vettakollen.
Nedenfor er video Bjørn tok fra samme sted - der vi kommer gående i en lang rekke, jeg er nesten først på videoen. Det er brattere enn filmen gir inntrykk av - og det er ennå langt igjen til toppen.


Bjørn: "Video fra da du passerte Vettakollen"



Sportograf tok mange bilder av alle deltagerne... her er noen av mine:

Fra Bogstadvannet... etter at krampene hadde tvunget meg til mest gåing.

Fortsatt ved Bogstadvannet.



Fra Kyststien like ved Bestumkilen, ca 9 km igjen.



Flere bilder fra Olav's Ecotrail 
Bilder jeg tok underveis med kompaktkameraet som jo alltid er med meg på tur:

Når jeg snur meg etter åpningskilometeren ser jeg at det fortsatt er en del løpere bak meg...

Her nederst i alpinbakken mellom Tryvann og Wyllerløypa var det litt snø forrige lørdag.


Det er småkupert og fin grusvei (lysløype) i Skomakerløypa fra Vettakollen til Tryvannstua.


Lille Tryvann passeres...


Selfie ved Svartor etter 13 kilometer - på vei ned mot Sørkedalen. Fortsatt går det veldig lett.


Ned mot Sørkedalen ble jeg tatt igjen av Per-Einar og Knut Ivar i klubben, de løp 80 km. Sist jeg så dem var litt etter matstasjonen på Fossum.... men derfra og inn tapte jeg 24 minutter. Jeg burde greit holdt følge med dem inn. Til venstre er min bergenske venn Espen som ser sliten ut her, men han var i mål 35 minutter (og 45 plasser) før meg. Fra start til Fossum så vi hverandre det meste av tiden, men jeg løp litt fortere og gikk litt mer - så vi løp aldri side om side.

I Sørkedalen ble jeg møtt av Thomas - som var arrangørhjelp - og som øste ut med komplimenter og motivasjon der han løp et par hundre meter sammen med meg. Takk, det varmet, mr Stordalen!


Matstasjonen på Fossum, så langt lå jeg 5 min foran "skjemaet" mitt til sluttid 7:12, men de første krampetegnene hadde meldt seg. På stiene ned hit hadde jeg opparbeidet meg den beste posisjonen jeg oppnådde denne dagen. Langt over halvparten av de som var etter meg, passerte meg mens jeg slet med krampene.


Håkon i klubben (løp 80 km) slo følge med meg de to første kilometerne etter Fossum, vi hadde en hyggelig prat. Løperne på 80 km startet klokken 08, fire timer før oss - og hadde 33 kilometer i bena ved 50K-starten.


Jeg har gitt opp å løpe, men rask gang fungerer bra på slutten av et ultraløp. Her er jeg ved Sollerudstranda der det myldret av folk i den fantastiske sommerværet. 


Kyststien... ikke sto men asfaltert turvei akkurat her. 


Den eneste som heiet på meg langs Kyststien....


Så er jeg i mål, og på Salt myldret det av folk.


AfterRun med Mack-øl på Salt etter målgang - sammen med gode ultraløpervenner. 


Her er jeg sammen med Svein-Tore fra Kristiansand Løpeklubb og  Liss fra RU.


Mariann, Heidi og Leif fra klubben. Leif (80 km) tok meg igjen 300 meter fra mål, så da måtte jeg jo løpe den siste biten sammen med han.


Så glad var Liss for tredjeplassen kvinner totalt på 80 km.



Se her ja, frister det med en 50 kilometer også i 2019? Jatakk!

søndag 20. mai 2018

Ecotrail-test i strålende vær, første 2/3 av 50km-løypa

Blankvannsbråten


I et fantastisk flott maivær jogget jeg ut fra Frognerseteren der 50-km løypa til Ecotrail Oslo starter om nøyaktig en uke. Tidspunktet på dagen er det samme, og været ser ut til å bli det samme - så her snakker vi om en veldig réell test. Jeg manglet bare konkurrentene.

At løypa starter i mest utforbakke de 2 kilometerne ned til Kollen passer meg bra, så jeg får i gang skrotten før stigningene som venter. Men, jeg merket umiddelbart at totalt nedslitte Hoka-sko ikke ga tilstrekkelig demping - og det skulle straffe seg senere på turen.

Det var overraskende lite folk å se på turen som endre på 32 kilometer. Men, det var mye annet flott å feste blikket på. Utsikten fra Midstubakken mot Oslo sentrum og fjorden er jo magisk, og spesielt marka hele veien til Sørkedalen er som en sammenhengende rekke postkort.


Det var overraskende få biler på parkeringa ved Frognerseteren.


Utsikten er upåklagelig i området ved Midstubakken. Verre er det med alle de asfalterte løypene...men det er vel priser for å få fram gode skiløpere vi kan heie på i vinterhalvåret.


Holmenkollenbakken er et mektig syn også på toppen.


Jeg ble litt småstiv i bena allerede ned mot Kollen, men i stigningene videre på en blanding av veg og sti ble det mest gåing og varmen ble den største utfordringen. Fra Voksenkollen stasjon går løypa nå vest for Tryvann i skomakerløypa - som holder grusveistandard - og grusvei var det forbi Tryvannstua og hele veien til Slaktern. Derfra var det delvis teknisk sti forbi Blankvann og vestover retning Sørkedalen til jeg møtte veien litt nord for Studenthytta.


Nederst i Tryvannskleiva var det litt snø igjen... det er nok borte om en uke.


Store Tryvann med Tryvannstua.


Langs skomakerløypa ble jeg frakjørt av en framoverlent kar på rullestol. Jeg håper han hadde batteri nok til hele turen.


Slaktern, en av flere idylliske plasser i Blankvannsområdet.


Før og etter Blankvannsbråten er det et par kilometer delvis teknisk sti. Deler av dette er i traséen til Nordmarka Skogsmaraton.


Myrås, vest for Blankvann.


Nå fulgte tre kilometer på grusvei i utforbakke ned mot Sørkedalen, og i dette partiet fra 13-16 km fikk bena mye juling. Det var støle undersåtter som møtte asfalten en kilometer før Sørkedalen skole. Nå var det også tid for å tømme ut litt småstein fra skoa... med så mye grusvei må jeg huske å ta på gaiters neste helg.


Kjellertjern, mellom Studenthytta og Svartor.. Her er jeg i gang med utforbakkene mot Sørkedalen.


Idyll ved Svartorseter.


Jeg hadde allerede veldig stive bein, og var spent på hvordan dette ville fungere i de tre kilometer sammenhengende motbakke oppover i Bærumsmarka. Det gikk - bokstavelig talt - men bena var møre, så det ble puslete løping i de tekniske stipartiene nedover forbi Abborvann og Østernvann.


Like før høyeste punkt langs veien i Bærumsmarka var det en del vindfall, men det er verre for bilister enn løpere.


I skogspartiet over mot Abborvann støtte jeg på det som var igjen av snø. Det var betydelig mer snø da jeg uka før Ecotrail 80 km i 2015 var gjennom løypa i dette området. Da lå det fortsatt litt snø også løpsdagen. 


Demingen ved Abborvann. Her skal vi videre på blåsti, og ikke følge grusveien nedover.


Kryssing av Abborvannbekken var mer utfordrende i en flomstor bekk i 2015. Nå var det bare å krysse bekken hvorsomhelst.


Østernvann nås etter et parti med mye teknisk sti - der veien går parallelt. Jeg håper alle løper riktig her, det har ikke alltid skjedd tidligere. Hvis man ved en feiltagelse løper feil de 3-4 stedene stien tar av etter en kort visitt på veien, vil man tjene masse tid på det.


Bjørnen passer på de badende ved Østernvann der stien fortsetter over Lathusåsen.


Det ble mest gåing over Lathusåsen og ned til idrettsplassen på Fossum etter 27 km - der det er matstasjon neste lørdag, og både der og i Sørkedalen må jeg få i meg mye mer drikke enn i dag. Nå hadde jeg 1,5 liter i sekken som skulle holde til hele turen. Like etter Fossum satt krampene på lårenes innside. Tidligere hadde det nappet litt i leggene, men nå var det alvor. De siste 5 kilometerne til Røa ble en blanding av krampetøying og gåsegang, og det er altså dette jeg må unngå neste helg. Da må jeg helst holde krampene unna i alle fall til Lysaker på 39 km.


Bogstadvannet med Kollen i bakgrunnen... der jeg var 4 timer tidligere.


Det er nesten tragisk å måtte gå der det er så fint som dette, men krampene sa i fra så fort jeg prøvde å jogge. Jeg avsluttet altså med 5 km gående.


Noen jogger forbi uten at konkurranseinstinktet våkner...


Lysakerelvas utløp fra Bogstadvannet. Neste uke skal jeg ha med meg hele turen ned langs elva, denne gangen stoppet jeg ved Ekraveien T-banestasjon like ved Røa.


Kramper!
Jeg hadde nesten glemt hvordan det var; krampeplagene som har fulgt meg på stort sett alle tidligere maraton- og ultraløp. I går fikk jeg en brutal påminnelse etter 27 kilometer - det var like vondt som før - og vi snakker ikke om slik pinglete krampe som du masserer bort på noen korte øyeblikk.

Her snakker vi om skikkelig krampe på innsiden av lårene, som umuliggjør både løping og gåing til jeg får massert det bort. Og mest gåing etterpå med mindre jeg tar en lengre enn lang pause.

Jaja, det var bra med denne påminnelsen en uke før Ecotrail Oslo 50 km. Da kan jeg gjøre noen justeringer før neste helg, og jeg er enda mer overbevist om at dette med "konkurranser" på ultradistanse ikke er noe for gamlinger. Det er vel ikke tilfeldig at jeg er eldstemann i startfeltet neste helg. Jeg merker meg også at de fire eldste startende i ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende, ungdommer på 56-58 år, brøt løpet


Dagens løype der Holmenkollbakken er ved 2, Blankvann ved 11, Sørkedalen ved 17, Abborvann ved 22,5 og Fossum ved 27.



748 høydemeter opp er helt OK, men 1011 utformeter var tøft for bena. Høyeste punkt er 491 moh, laveste punkt 129 moh. Neste helg skal jeg altså ytterligere 125 meter ned til Lysaker før "havnivå"  følges til mål.



Hva lærte jeg i dag? (les; hva ble jeg påminnet om)
  • Jeg må ha bedre dempede sko. Nye Hoka-sko er bestilt og kommer forhåpentligvis i tide til at jeg får brukt dem noen kilometer før neste lørdag.
  • Jeg må bruke gaiters, for å unngå å få småstein i skoa.
  • Jeg må drikke mer underveis, og spesielt på matstasjonene.
  • Jeg må få i meg litt salt og magnesium underveis.
  • Hvordan få tak i cola etter 3 mil?
  • Jeg må smøre lår og legger før start.
  • Jeg er for dårlig trent til så lange løp, og det går for sakte bare å gå.
  • Jeg er for gammel til dette!
Jeg skal i mål uansett, selv om det kommer til å gjøre vondt. På denne turen holdt jeg tidsskjemaet jeg har planlagt for neste helg - fram til Fossum. Det ser ikke helt håpløst ut.

Jeg var litt skuffet der jeg satt på t-banen på vei fra Røa til Frognerseteren, men det hjalp veldig med en cola jeg kjøpte ved togbytte på Majorstua.


Underveis til Frognerseteren var jeg på jobboppdrag for å ta bilder fra starten på Soria Moria til Verdens Ende (161 km). 37 løpere startet, 29 fullførte, men ingen av de fire eldste (56-58 år).


Hilde Johansen var en av løperne som fullførte, til 2. plass i kvinneklassen på litt under 25 timer. Sjøl synes jeg det er helt greit å bare være reporter på dette løpet. Det er synd det ikke var slike løpet den gangen jeg var ung og sprek...