torsdag 9. mars 2017

Stolpejakt i Lillestrøm på en utepilsdag

Dagen var 26. august, det var fredag kveld og et usedvanlig flott vær - utepilsvær. Det var en fin dag for å lete etter stolpeposter også, Lillestrøm Rundt, 40 stolpeposter på en to timers joggetur. Det er syv måneder siden nå når dette skrives, men når jeg ser på bildene husker jeg nesten hvert skritt av den fine turen.

Dette er en av seks stolpejaktturer jeg aldri rakk å dokumentere på sensommeren... det var vært noen usedvanlig travle måneder. Pensjonist... haha... med periodevis mer enn fulltids jobb og masse engasjement ved siden av. Nå er snart årsmøtesesongen over, og jeg har en slags kontroll på utestående oppgaver... inkludert de fire stolpeturene som skal dokumenteres etter denne (Biri/Snertingdal, Re, Ålgård og Stenberg/Bergsmarka Gjøvik).


Klikk på linken og få svaret:
Hva er stolpejakt?
Der finner du også link til alle mine 82 stolpejaktblogger med tusenvis av bilder.


Jeg er godt kjent i Lillestrøm, og jeg var vel denne kvelden ingen steder jeg ikke har vært før - men det var en veldig  fin tur, og for de stolpejegerne som ikke hadde vært i Lillestrøm tidligere er jeg sikker på at de fikk et fint og kanskje overraskende innblikk i Flisbyen. Jeg håper andre fikk like fint vær på turen som meg - alt er så mye finere i fint vær!

Tidligere i uka hadde jeg vært 11 timer på stolpejakt i Bærum (to dager) og Askim, men joggeformen var helt grei og med en liten sluttspurt var jeg tilbake ved bilen etter den 14 kilometer lange turen på nøyaktig 2:00:00 inkl foto- og annen stopp.

Bilder fra stolpejakta i Lillestrøm:

Jeg parkerte ved Skedsmo Rådhus, hvor stolpepost 8 ble dagens første "fangst". Foran rådhuset sto en av kommunene hydrogenbiler strategisk plassert. Det blir spennende å se hvilket navn rådhuset og kommunen får etter sammenslåingen med Fet og Sørum. Jeg håper på "Lillestrøm" som er det eneste virkelig godt kjente navnet utenfor regionen.

Stolpepost 4 var ved turveien mellom Helsebygget og jernbanen, på byggets skyggeside bokstavelig talt.

Stolpepost 2 er definitivt ikke på skyggesiden der den var plassert ved turveien mellom Dampsagveien og Nitelva. Det nye boligområdet skjemmer ikke ut flisbyen...

Stolpepost 1 ved Kanalveien...

Stolpepost 3 ved torget på sydsiden av Lillestrøm stasjon  Her fortsatte turen gjennom stasjonsbygget til sentrum på andre siden. 

Det var som sagt en dag som egnet seg like bra til utepils som til stolpejakt, men jeg lot utepils være utepils selv om stolpepost 5 var ved gjerdet til Garcon.

Det var rigget til (stygt) for et eller annet arrangement utenfor Lillestrøm Kultursenter der stolpepost 7 var festet til en stolpe. De som pilset utenfor kultursenteret kikket litt forundret på gammeln som jogget forbi dem to ganger.


Stolpepost 6 ved Doktorgården i Kirkegata.


Ny mulighet for utepils på Lillestrøm Torv....

... men jeg valgte den tørrlagte stolpen på andre siden av torget. 


Det bygges og bygges og bygges i Lillestrøm. Den bymessige sentrumsbebyggelsen mister mer og mer sitt gamle småbypreg. Fra gammelt av het det at ingen bygg i Lillestrøm skulle være høyere enn kirken, det er historie nå. Akkurat nå pakkes kirken inn av massiv ny bebyggelse og mister sitt tidligere nesten monumentale uttrykk. Stolpepost 12 var i parken foran kirken.

Her er Engebret Wesselsgate stengt av byggevirksomhet. Selv som fotgjenger måtte jeg ta en omvei for å komme til Lillestrøm videregående skole.


Stolpepost 21 var i parken ved Romeriksmonumentet - like ved Lillestrøm vg skole. Monumentet er til minne om falne under 2. verdenskrig.

Vollaparken med stolpepost 13. Her ved Volla skole fikk jeg et møte med lovens lange arm som 13-14-åring. En venn av meg hadde fått seg ny lett motorsykkel. Jeg hadde aldri kjørt verken moped eller motorsykkel, men ble fristet til å prøve en runde rundt parken - og der dukket altså en uniformert brysk "polti "opp. Det var min eneste moped/motorsykkelltur noensinne, maks 500 meter. Det ble hjembesøk av den lokale lensmannen, og forseelsen fulgte meg i ganske mange år (som den eneste, men nok til at jeg ikke hadde rent rulleblad). Neida, jeg bodde ikke i Lillestrøm, jeg syklet dit - en sykkeltur på 2x10 km var jo ingen utfordring for datidens ungdom (sa gammeln).

Stolpepost 14 på andre siden av Volla skole.

Stolpepost 20 var ved den lille parken i Rolf Wickstrømsgate, midt i villabebyggelsen på paddeflate Volla.

Stolpepost i Vestbygata ved Volla barnehage.

Fortsatt i Vestbygata, nå stolpepost 23 ved Kjellervolla Ungdomsskole.

Også Skedsmo videregående skole ligger i Vestbygata, her var stolpepost 24.


Flott postplassering!


Stolpepost 26 ved våtmarksområdet Sogna - mellom Kjeller flyplass og Nitelva.


Stolpepost 25 i Bjerkealléen.

Stolpepost 19 ved banene til Lillestrøm Tennisklubb.

Stolpepost 17 ved krokketbanen (!) på Volla, der Strandpromenaden Krokketklubb holder hus, en av ikke alt for mange krokettklubber i Norge. Den flotte banen ligge nå rett innenfor flomvollen ved K.M.Nordangers vei, men jeg mener å huske at den for 50 år siden lå ved "Måsan" i Vestbyveien. Jeg var ihuga LSK-patriot den gangen også - i Tom Lunds storhetstid. Tom var ikke bare Norges beste fotballspiller, han var også en utmerket stavhopper (og god i mange andre idretter også) og han elsket å spille krokket. Det var nesten så jeg fryktet han skulle droppe fotballen for å kunne spille mer krokket. Så sent som i 2006 vant han forresten NM i Enhåndscroquet sammen med sin tidligere lagkamerat på LSK, Finn Bjerk. Om det nå er mer bridge, golf og hestesport skal være usagt.... jeg tenker i alle fall alltid på Tom Lund når krokket blir nevnt!

Flomvollen langs Nitelva er et gigantisk prosjekt som ikke minst ble diskutert etter storflommen i 1967, men først etter flommen i 1995 ble flomvollen påbegynt - og siden 1999 har den vært der ikke bare som en beskyttelse mot flom, men som et flere kilometer langt parkanlegg som inkludrer stadig flere kunstverk.

På turen langs flomvollen er det mange nye sittegrupper... stolpepost 18 var på vollen bak denne fine hvileplassen.

Langs flomvollparken var stolpepost 27 ved disse buskene ved Badeveien.

Jeg oppfattet ikke hvem det var før det var for sent å hilse, men de jeg nettopp hadde møtt var to andre stolpejegere fra Nes - som i likhet med meg har vært på alle 2016 og 2017 stolpepostene i opplegget til stolpejakten.no (jeg har 1300 andre i tillegg)

Stolpepost 28 langs den fine Badeveien.

Og i Badeveien kom jeg til gamle Nebbursvollen Friluftsbad med stolpepost 29.. "Nebbursen" var en stor begivenhet da den åpnet i 1967 - tragisk nok samme året som den gigantiske flommen oversvømmet Lillestrøm totalt.

Stolpepost 37 var ved nok en nyopparbeidet rasteplass ved "Helsestien" langs Nitelva.

Her deler Helsestien seg med avstikker mot Hundejordet.

Stolpepost 39 i jungelen det Nitelva slynger seg på tre kanter.

Stolpepost 38 ved Hundejordet, som var fritt for hunder akkurat da jeg var der.

Stolpepost 40 ved elvebredden ytterst på halvløya.


 
Idyll med Kjeller Flyplass på andre siden av elva.


Stolpepost 35 på Skjettensiden av turveibroa over Nitelva


Stolpepost 36 ved turveien mellom Skjetten og Lillestrøm.

Stolpepost 33 ved turveien retning Sagdalen.

Stolpepost 33 ved industriområdet innerst i Skjærvaveien.

Stolpepost 32 ved flomvollen mellom Skjærvveien og Nitelva.


 Stolpepost 31 ved evja der Sagelva renner ut i Nitelva. Her har Strømmen Båtforening tilhold.

Fossen som avslutter Sagelva. Herfra kan man gå en flott tur langs elva mot Strømmen og Fjellhamar.

Da har jeg kommet over til andre siden av elva.

Stolpepost 30 ved Strandveien.

Nitelva fra broa der Strømsveien blir Nittedalsgata. På området langs Strandveien til høyre på bildet planlegger grunneier NRV (og noen til) å bygge en ny gigantisk bydel, delvis i Rælingen og delvis på fylling ut i elva.

Stolpepost 15 ved OBS Lillestrøm i Jonas Lies gate.

Sjekk merket fra 1967 på flomsteinen. Ikke rart hele byen lå under vann og båt var eneste framkomstmiddel! Vannet sto mye høyere enn nivået på dagens flomvoll, men nå har man kanskje bedre kontroll på tapping av vann i Glomma/Øyeren. 

Stolpepost 16 ved Flomsteinen.

Langbeint kar i kveldssola med Lurkahuset i bakgrunnen.
  
Stolpepost 10 ved Lurkahuset  - Lillestrøms eldste hus - med Politistasjonen i bakgrunnen.


Stolpepost 9 var ved Johnathan Borofsky's Hammering Man, Lillestrøms versjon av den kjente kunstnerens bevegelige hamrende figur. Det var dagens 40. og siste stolpepost i Lillestrøm., i bakgrunnen er rådhuset der jeg parkerte to timer tidligere.

Videoen min av Hammering Man in action:

tirsdag 7. mars 2017

Om redsel for ulv og trening i terreng

Denne saken er også lagt ut som Kondiskommentaren denne uka
Faren for å havne utenfor et stup, drukne i et vann eller å bli truffet av et veltende tre er nok større enn å bli spist av ulven.

Debatten om ulv eller ikke i norsk natur er tapt (for motstanderne) før man starter, det bor jo betydelig flere mennesker i områder uten ulv i nærterrenget – enn det gjør der ulven (foreløpig) kan få streife fritt. Og det er ingen tvil om at landets innbyggere er mer positive til ulv i områder der den ikke er i de nærmeste skogsområdene.

Men neida, jeg er ikke motstander av ulven og utbredelsen slik vi ser den i Norge. Jeg er derimot litt bekymret;

Da blander jeg meg ikke inn i debatten om ulvens konsekvenser for sauenæring og elgjakt, men om menneskers reaksjon på det å ha ulven i skogsområder der man gjerne vil gå på tur eller trene.

Mange er redd for ulven! Det er nok mest en myte at ulven er farlig, men det hjelper ikke de som er redde. Det hjelper ikke å si til de som har flyskrekk at, neida, det er ikke farlig i det hele tatt. På samme måte blir det med muligheten for å støte på ulv i skogen. Sjøl klarer jeg overhodet ikke å se på det som farlig; for hvor ofte hører vi om ulv som angriper mennesker? Det er verre for hunder, men det lar jeg også ligge i denne kommentaren.

Men altså; jeg synes det er dumt dersom mange skal gå glipp av fine turer i skogen i rimelig nærhet av der de bor fordi de er redd for å støte på ulv. Du skal ikke lenger enn til Østmarka utenfor Oslo for å havne i denne «faresonen» for å treffe på ulv, og her jeg bor i Nes – fortsatt ganske sentralt – har vi ganske ofte besøk av ulven i nærheten av bebyggelsen. For meg er det mer snakk om at jeg håper å se ulven og få tatt et bilde av den.

Er man redd for ulven – så er man redd for ulven! Da er det ikke så lett å komme med rasjonell argumentasjon. Vi har tross alt vennet oss til å gå på tur i skog og mark uten denne redselen som mange kjenner på, og som nå gjør at mange vegrer seg for å ta turen – i alle fall alene – inn i skogen.

Jeg erkjenner at ulven har kommet for å bli, for de som er motstandere av dette har nok tapt denne kampen. Jeg er ikke motstander, men jeg liker ikke tanken på at dette fører til færre mennesker på tur i de aktuelle skogsområdene. Slik sett har jeg vondt for å se for meg ulv i Nordmarka og Bærumsmarka – der ville nok protestene blitt for store – og jeg håper også vi slipper det, i alle fall inntil den dagen alle forstår at ulv i terrenget ikke er farlig for oss mennesker.

Frykten for det ukjente

I 2013 kunne vi lese om temaet på journalen.hioa.no:
Hvem er redd for den store stygge ulven?
Der ble Morten Kjørstad i Rovdata intervjuet, og han tror ulvefrykten bunner i mangel på kunnskap om ulven og frykten for det ukjente.

– Jeg har forståelse for at mange blir redde når ulven er mer synlig. Dette er en art som mange steder har vært borte lenge, og når den nå dukker opp igjen skjønner jeg at mange kan bli bekymret. Mye av frykten har derimot utgangspunkt i mangel på kunnskap, og bakgrunn i eventyr og myter, sier Kjørstad.

Han mener realiteten derimot er en helt annen.

– Ulven vil alltid forsøke å unngå mennesker, og det er fortsatt ingen grunn til å frykte ulven. Det er trist dersom disse observasjonene og denne frykten nå skal hindre mennesker i å utforske skog og mark. Det er det ingen grunn til at skal skje, sier Kjørstad.

Er ulven farligere enn andre ting vi kan bli utsatt for?

På viten.no kan man lese om en rapport utarbeidet av NINA (Norsk institutt for naturforskning) der temaet var:
Er ulven farlig?
En rimelig oppsummering av resultatene er:

- at ulv har drept mennesker
- at ofrene hovedsakelig har vært barn
- at angrep fra ulv er uvanlig
- at mennesker ikke er et naturlig byttedyr for ulv

Det går altså ikke an å si at ulv er totalt ufarlig for mennesker, men som rapporten viser er det svært lite sannsynlig at ulv er farlig for oss turgåere og terrengløpere. Faren for å havne utenfor et stup, drukne i et vann eller å bli truffet av et veltende tre er nok større. Forskjellen er at disse siste tingene ikke stopper oss fra å gå og løpe i skogen.

Slik håper jeg det blir med «ulveskogen» også. Ulven har nok kommet for å bli – det vil vi vel venne oss til – og om x antall år vil forhåpentligvis ingen la være å gå der selv om man teoretisk kan støte på en for oss mennesker vanligvis helt ufarlig ulv.

Mens vi venter på det; kanskje det er et marked for «ulveskrekk-kurs»
Vi har jo flyskrekk-kurs!

søndag 5. mars 2017

Hvorfor gjør jeg noe så kjedelig som å trene?

Fra dagens kveldstrening... en kort 5 km med hodelykt... Nattløping med god hodelykt er egentlig ganske morsomt. At det var grått og overskyet så jeg heller ikke noe til.

Jeg trener nesten hver dag. Faktisk har jeg trent samtlige 64 dager så langt i 2017. Da må jo det være det morsomste jeg vet - å trene! Eller er svaret mer komplisert?

Selv om jeg sover hver dag, går på do hver dag og spiser hver dag, er jo ikke nødvendigvis det så veldig morsomt - selv om det gjerne er veldig kjærkomment. Men, det er liksom ikke helt valgfritt - det er noe man ikke slipper unna.

Det er annerledes med trening, det er jo bare frivillig! Hva er det da som får meg til å trene så ofte som jeg gjør. Ønsket om god helse? Joda, men det hadde holdt bra med turgåing og skiturer som "vanlige folk" bedriver. Holde meg slank? Joda, men først og fremst bestemmes det av hva jeg putter i meg! Konkurranseinstinktet? Tampen brenner... og inntil 50-årsalder var nok dette den viktigste grunnen til at jeg trente på dager jeg ikke hadde lyst til å trene.

Gulrota: Utfordringer!
Selv om jeg har blitt en gammel mann vil jeg så gjerne gjennomføre et og annet som er mer utfordrende enn hvermansen kan klare - eller gidder trene seg opp til. Ikke ekstreme ting, men ordinære litt tøffe utfordringer som krever en del trening i tillegg til viljestyrke. Utfordringer som gjør at jeg må holde skrotten i gang hele året, og som gir god helse som bonus.

Behøver jeg da trene hver dag? Neida, men det hjelper. Spesielt i vinterhalvåret da det blir mest kortkorte eller korte treningsøkter. Jeg hater å trene i kulde, innetrening er jo også kjedelig, og vintersport på TV stjeler den beste treningstiden hver helg og litt til.

Men altså, jeg har noen greier jeg gjerne vil gjennomføre også i 2017. Først ut er det 60 kilometer lange terrengultraløpet KrsUltra i slutten av april. Da må jeg også trene for å klare å gjennomføre dette. Det sitter i hodet, sier mange. Ja, det sitter der også, men man kan ikke tenke seg til god form, og spesielt ikke når man er så gammel at god form er mer ferskvare enn noensinne.

Triks for at kjedelig vintertrening ikke skal være så kjedelig
Synes jeg at det er kjedelig å trene? Ja, i forkant av, og innledningsvis på mange treninger synes jeg det - men jeg har jo lært meg noen triks for å få tiden til å gå - og å få treninga til å bli litt morsommere også i vinterhalvåret;
- Alle mølletreninger på treningssenteret er lagt opp progressivt og med mye korte intervaller som gir "overfart" og mestringsfølelse ved at farten økes.
- Løping langs veier ute i kalt vær (alt under +5 er kaldt vær!) stykkes ofte opp med korte gåpauser med jevne mellomrom som likevel gir "normal" snittfart på hele løpeturen.
- Terrengløping er alltid morsomt hvis det er mulig uten å reise for langt.
- Trening sammen med andre når det er mulig - det er alltid en vinner! Utfordringen her er at potensielle medløpere minsker når du blir eldre og tregere.
- Jeg har alltid med fotoapparat - det gjør at jeg bedre får med meg omgivelsene på jakt etter gode fotomotiver, selv når jeg løper på kjente steder.

Etter en vinter med nesten bare innetrening på mølle på Spenst Årnes, har jeg de siste to ukene trent mest utendørs. Ikke så veldig mye løping, men 50 kilometer i uka er greit nok på denne tiden av året. Når turene går på hjemmebane på lokale veier der jeg kjenner hver busk og hvert hus langs veien er det langt mellom nye fotomotiver, men på gårsdagens 13-kilometer fant jeg da en ny tømmerstabel.

Altra vs Hoka
I går løp jeg for første gang med nye Altra Olympus sko. De satt supert på foten, og virket greie nok på snøunderlag. Men, da jeg kom på bar asfalt føltes det som jeg var plattfot! Såkalte nulldroppsko er nok ikke min favoritt, jeg som liker å rulle på foten - men jeg håper Olympus-skoene blir gode i terrenget. Jeg har også et par ganske nye Altra Paradigm, som er mer klomsete enn Olympia, men de er bedre på variert underlag. Foreløpig er jeg altså mer glad i mine forskjellige Hoka-sko. I dag brukte jeg noen nedslitte Hoka Stinson Lite (6 mm dropp), og de ga en mye bedre løpsfølelse enn Altraskoene. Men, med Altra som klubbens nye sponsor får jeg teste flere modeller og se om jeg finner en favoritt også blant dem etter hvert.