SMVE 27 km på Nøtterøy og Tjøme ble en fin opplevelse i sakte fart ✔

Når i all verden skal Gammel'n droppe dette med startnummer på brystet?

Tre år med flere skader (bl.a. to ribbeinbrudd i ryggen på to år), nesten konstant vond rygg ved ethvert forsøk på å jogge, plagsom høyre hæl - også det ved ethvert forsøk på å jogge... og et pass som sier at jeg uansett er alt for gammel!

Grunnene til å droppe startnummer for godt var og er mange, men jeg ville likevel gi det et forsøk til, nå som Ole og Jannicke (sønn+snart svigerdatter) har blitt så ivrige løpere. 

20 behandlinger hos spesialist fra våren -22 til våren -23, 1-2 ukentlige styrketreninger fra nyttår, mer muskler og likevel noen kilo lettere.... joda, jeg har jobbet med saken, og på to lange stolpejaktturer i terreng nå i mai; 8 timer på Jeløya og 10 timer i Mossemarka følte jeg at noe var på gang. Det samme på en 18 km på asfalt da vi i klubben løp alle etappene til HK-stafetten - jeg med nye veldig dempede sko (Asics Gel Nimbus 25).

Så sto jeg der da, ved Teigar Ungdomsskole på Nøtterøy med 37 andre på startstreken. Anledningen var ultraløpet "Soria Moria til Verdens Ende" som i tillegg til 168 og 86 kilometer hadde lagt inn en kort sjarmøretappe på 27 kilometer. Det som bekymret meg var definitivt ikke lengden, men om ryggen og hælen var samarbeidsvillig - om det skulle bli bare gåing, eller en del jogging også.

Været var strålende med 20 varmegrader ved start og knall sol, og foran meg ventet en ganske lett løype med blanding av stier og veier og under 400 høydemeter. To timer tidligere hadde Ole, som løp 86-kilometeren passert skolen - i fin form etter 59 kilometer. Nå skulle jeg altså jage i samme løypa til Vippefyret ved Verdens Ende.

Ole på vei inn til CP4 på Teie etter 59 kilometer.

Arrangøren telte ned de 5 siste sekundene, og enda 5 sekunder senere var jeg sist i feltet. Et minutt senere var Jannicke rett før meg - og de andre i ferd med å forsvinne, egentlig ingen overraskelse selv om jeg hadde forventet noen turgåere blant deltakerne. Det var det ikke!

Hvor ble de andre av?

Jeg startet i min vanlige vekselvis gå/jogge rytme (som i alle år etter hjerteoperasjonen i 2014) - og holdt noenlunde følge med Jannicke i starten. Men, ryggen var ikke vond, hælen protesterte heller ikke, og det ble gradvis mer jogg og mindre gåing. Etter et par kilometer ble Jannicke borte bak meg - og jeg var veldig i tvil om jeg skulle vente på henne, eller avvente utviklingen videre.

Jannicke er klar til start.

Løypas eneste litt tunge parti var fra 3-5 kilometer, og etter det løsnet det skikkelig og joggingen overtok mer og mer for gåingen. Jeg tok igjen noen løpere som løp ultradistanse med jevne mellomrom, men ville jeg ta igjen noen av konkurrentene på 27 km?

Jeg fulgte med på snitt kilometertid på GPS-klokka, og så at den lå på samme nivå som farten til Ole (som løp 59 kilometer lenger) - så da ble det et tilleggsmål å holde hans fart på disse 27 kilometerne. Jeg så ikke mer til Jannicke, men hun er knapt tilbake etter langvarig skade, så hun måtte være ekstra forsiktig.

Det var masse herlige flytstier, bare unntaksvis litt "teknisk" og ganske mye grusveier. Det var flott både  i løvskogen og i kulturlandskapet - og jeg koste meg skikkelig. 

Det var litt gøy å passere løpere på 50/100-milesdistansene, selv om de selvsagt var svært slitne så sent i løpet, og endelig; halvveis tok jeg igjen en løper på 27 kilometeren. Men, han likte nok ikke det og satte opp farten... og først to kilometer senere "ga han seg". 

Her har Hilde Johansen tatt bilde av meg i det jeg passerer henne i løypa. Hun løp 50 miles med tung sekk som trening til Bergen-Oslo (!) om en drøy måned.

Det er flott utsikt fra Vrengenbroen mellom Nøtterøy og Tjøme, litt før halvveis.

Jeg så på trackingen at Ole hadde kommet i mål på en flott 16. plass på 50 miles med 12 timer og 2 minutter, og på de siste 27 hadde han brukt 3:44:40. Det betød at jeg måtte holde en snittfart på 8:25 min/km -  mens jeg halvveis lå på snitt 8:15 min/km. 

Vadested ved Kolabekkilen 5 km før målgang. Jeg tok "vannveien" og fikk kjølt ned bena, det var deilig selv om skoene ble tyngre en stund.

Utrolig nok var rygg og hæl samarbeidsvillige hele veien. Hvor mye av æren de nye skoene skal ha vet jeg ikke, og jeg var veldig fristet til å øke farten - men jeg har jo et annet kjent spøkelse som heter kramper, og med 5  kilometer igjen, mellom Tjøme sentrum og Verdens Ende, kjente jeg litt rykking i leggen noen ganger. Det var nok best å fortsette i samme fart.

Det ble ikke så mye svetting i så rolig fart, så jeg drakk bare en liter underveis - og en liten pose power-gum var tilstrekkelig næring ellers. Sekken var dermed dobbelt så tung som den hadde behøvd å være.

Mot slutten tok jeg også igjen noen i samme løype som jeg trodde var løpere på ultradistansen, og som løpets eldste løper var jeg veldig fornøyd da jeg jogget sluttkilometeren inn mot Vippefyret - og til alt overmål ble flott heiet inn mot mål.

Her har jeg 500 meter igjen...

Målgang til hyggelig applaus....

Alle målene ble nådd; 

• under fire timer (det ble 3:40:16)
• snittfart 8:16 min/km (dvs 4 min raskere enn Oles siste 27)
• unngikk sisteplass (19 av 22 herrer)

og noe enda bedre som ikke engang var et mål;

• ingen ryggvondter (helt ok dagen etter også)
• ingen hælproblemer 

Nå er jeg jaggu spent på treningen de neste tre ukene.... og om det blir flere konkurranser?

Løpsleder Mona tok bilde av meg etter målgang.

Jannicke valgte å stå av litt etter halvveis, det var nok lurt.

Ole fikk bra klaff med opplegget i et løp som ganske sent kom på planen, hovedmålet er Romeriksåsen på langs 24. juni.

Det hadde vært en fin dag, ikke minst for Ole som omsider fikk vist hvor bra han har fått trent.

Posering med medaljer ved Vippefyret.

Jannicke og Ole ved Vippefyret.

Fra innsiden av Vippefyret.

Det er flotte omgivelser ved Verdens Ende.

Posering sammen med Stig Andy etter målgang.

Kondisreportasjen jeg la ut i dag:
146 løpere deltok på Soria Moria til Verdens Ende i flott maivær