tirsdag 28. mars 2017

Stolpejakt og toppturer i Ålgård sentrum (sept. 2016)





1160 kilometer å kjøre, 15 timer med bil. Det var fasiten på Google.maps da jeg lurte på hvor lang turen til/fra Ålgård var. Dersom jeg skulle besøke samtlige 2021 stolpeposter i opplegget til stolpejakten.no i 2016 måtte jeg også til Ålgård i Gjesdal Kommune rett sør for Stavanger. Jeg mangler 82 stolper, 50 av disse var i Ålgård, så selvsagt skulle jeg dit.

Kona hadde noen kommentarer om hvorfor jeg reiste 1160 kilometer for å jogge en liten tur, og enda flere kommentarer hadde hun vel på lur. Men det stoppet jo ikke meg. I fjor var det en Bergenstur som skilte seg ut fra "Østlandsopplegget", i år altså Ålgård. Tog og fly ble vurdert, men det tok totalt sett mer tid og ble dyrere.

Stolpejakt 2016
Dette er en av stolpejaktturene jeg aldri rakk å dokumentere på sensommeren i fjor... det var vært noen usedvanlig travle måneder. Turen -(e) jeg skal skrive litt om nå ble foretatt 7. september 2016. Etter denne gjenstår kun dokumentasjon av stolpeturen til Stenberg/Bergsmarka Gjøvik to dager etter Ålgårdturen.

Klikk på linken og få svaret:
Hva er stolpejakt?
Der finner du også link til alle mine 82 stolpejaktblogger med tusenvis av bilder.


















Stolpejakten i Ålgård 2016

Ålgård forbinder jeg først og fremst med Kongeparken, og at det er et tettsted langs E39 til Stavanger. Kommunenavnet forbinder jeg først og fremst med Gjesdal IL som i mange år hadde et av Norges aller beste herrelag på løpesiden med blant annet to pallplasser (beste norske) i Holmenkollstafetten på begynnelsen av 2000-tallet.

Nå etter å ha jaktet stolper i tre timer forbinder jeg Ålgåd med fantastisk terreng helt inn i bebyggelsen. Et fantastisk heilandskap med småtopper i alle retninger, noen bebygd helt til toppen og andre som friområder inne mellom boligområdene. Rett utenfor sentrum (ca 8000 innbyggere) er det heilandskap i alle retninger - her kunne jeg sikkert vært en uke eller to og vandret i terrenget rundt tettstedet uten å kjede meg. Langs elva Figgjo var det også veldig fint.

Kartet lappet sammen til A2-størrelse (målestokk 1:5.000)


Jeg hadde ikke fått tak i kartet til den lokale stolpejakten, og måtte jobbe en del mot en lokal kontaktperson før jeg hadde en digital utgave jeg kunne printe ut. Kartet lå også på stolpejakt-appen, men jeg foretrekker å bruke papirkart med bedre oversikt når turene blir så lange. Med avreise hjemmefra 05 på "natta" var jeg klar for stolpejakt på tidlig ettermiddag med utgangspunkt fra parkeringa mellom Amfi Ålgård og Figgjo (elva).

Med en del utfordringer underveis (manglende stolper) tok det nesten 3 timer jogg og gang i en flott miks av urbane poster og poster i friområdene. Det var skyet, men jeg unngikk hårfint det som var av regnbyger. Turen ble på 17 kilometer og deretter en lengre enn lang hjemreise som varte til midnatt. 

Midt i mot Amfi Ålgård var stolpepost 14 i parken langs Figgjo.

Utsikt sørover langs elva i retning Kongeparken som vi delvis kan skimte.

Stolpepost 15 litt lenger ned langs Figgjo.

Her er rester etter Ålgårdbanen som bla lagt ned i 1988 (kun godstrafikk de siste årene), en 12 km lang sidebane til Jærbanen. Så sent som i 2014 ble gjenåpning av banen mellom Ganddal og Ålgård seriøst diskutert.

Etter å ha krysset togløse Ålgårdbanen kom jeg til stolpepost 24 ved turveien innenfor Berlandshølen som opprinnelig var en del av Figgjo, men som nå er fanget innenfor Ålgårdbanen og Figgjoveien.


Stolpepost 38 lå i den bratte skråningen ovenfor Berlandshølen .

Stolpepost 13 i turveikrysset i en avstikker til Kyrkjebakken.

Her skulle stolpepost 23 vært der en tursti tar av fra enden av Kjeldesvingen. Jeg lette på alle mulige og umulige steder, og var også i kontakt med en av arrangørene i Ålgård O-lag på telefon. Ingen post var å oppdrive, men koden fikk jeg tilsendt noen dager senere.

Stolpepost 22 der stien tar av mot toppen av Berlandsnuten. Jeg skulle på toppen, men først en avstikker til en annen stolpepost. Vi ser Kongeparken og Ravnefjell i bakgrunnen.


I bakgrunnen ser vi masta på Berlandsnuten, mens stolpepost 33 kan skimtes i krattet bak varebilen.

...nærmere bestemt her... 

Lokal bosetting innunder Berlandsnuten.

Stolpepost 47 var like ved stien mot toppen...

Stolpepost 46 var på toppen av Berlandsnuten 221 moh - altså 131 høydemeter opp fra Berlandshølen. Det var bratt oppover de siste 50 høydemeterne, og like bratt ned igjen... Utsikten var fin, men det var litt dårlig fotovær. 

Stolpepost 36 langt ned i den bratte lia ved Nutveien.

Utsikten på vei ned Nutveien mot bebyggelsen og toppene på andre siden av elva og E39.

Stolpepost 37 i skogkanten ved turveien i forlengelsen av Fotlandsveien.. Andre veien var utsikten som på forrige bilde.


På vei ned mot Amfi Ålgård kom jeg forbi den nye flotte Ålgård kirke som ble innviet året før.

Stolpepost 16 var ved denne leke- og rasteplassen utenfor Amfi.

Utenfor dette bygget i Ole Nielsens vei (ON var gunnleggeren av ullvarefabrikken) der blant annet Frivillighetssentralen holder til var stolpepost 12.

Da har jeg krysset Figgjo og Ole Nielsens vei og kommet til stolpepost 21 ved Fus-barnehagen innunder Bruhammaren.

Her ved fossen i Figgjo nedenfor Edlandsvatnet - der det er anlagt en fin turvei - skulle stolpepost 10 vært. Jeg hadde fått tips om at denne kanskje var borte, så jeg brukte ikke så mye tid på leting etter stolpen som ikke var der. Koden fikk jeg tilsendt senere. Aalgaards Uldvarefabrikker holdt til i bygningene ved elva, og ble til De Forenede Ullvarefabrikker da eieren Ole Nielsen kjøpte opp flere fabrikker rundt omkring i Norge. Det er over 20 år siden tekstilproduksjonen stoppet opp i Norge

Stolpepost 11 lå ved enden av kanalen med slusa mot Edlandsvatnet. Denne kanalen går parallelt med fossen i Figgjo like ved - på motsatt side av Slorahuset.

Samme stolpeposten med utsikt over et blikkstille vann.

Slorahuset ligger mellom kanalen og elva. Her bodde arbeiderne på ullvarefabrikken på 80-tallet, og senere var det kontorer for fabrikken her til langt ut på 1900-tallet. For 20 år siden kjøpte kommunen Slorahuset for å dekke et økende plassbehov, og nå er det historiske bygget altså Gjesdals rådhus.

Stolpepost 30 lå ved denne blokka på andre siden av elva, 50 meter fra Slorahuset. 
 
Her er stolpepost 43 på Kadlaneset, friområdet mellom Ålgård skole eg Edlandsvatnet.

Langs turveien ved Edlandsvatnet, stolpepost 9 kan skimtes bak den første båten.

Stolpepost 31 der Flådåno (Flotåna) renner ut i vannet.
  
Da er jeg på vei mot nye topper. Først stolpepost 29 innerst i Per Sivles vei mellom Hammaren og Bruhammaren. Her er stien jeg fulgte oppover mot Hammaren.

Stolpepost 42 på høyderyggen inn mot Hammaren, men flott usikt i flere retninger.

Jeg fulgte stien over toppen på Hammaren og ned i lia til Stolpepost 50.

Jeg overså ei trapp mellom to bygg på det detaljerte kartet, og fikk en skikkelig omvei for å krysse E39/Sandnesveien. Her er jeg ved et industribygg i Kvednaveien der stolpepost 35 var godt skjult mellom grabben og steinen.

Det ble ei krokete rute for å komme til alle stolpepostene. Her har jeg krysset E39 en gang til for å komme til stolpepost 7 ved Edlandsvatnet nedenfor boligområdene på Fiskebekk.
 
Stolpepost 8 var ved Ålgård svømmehall - nedenfor Gjesdal Ungdomsskole. 

Her er jeg på en liten topp nord for ungdomsskolen, med stolpepost 44.

Stolpepost 19 ved Solåsveien.

Stolpepost 34 lå ved ei fotballøkke ved neste lille topp.

Stolpepost 32 ved balløkka på Sveeberget.

Stolpepost 41 var litt opp i den bratte lia ved Varafjellveien.

Stolpepost 2 ved fotballbanene på nye flotte Gjesdal Idrettspark - som også har status som sentralidrettsanlegg.

 
Stolpepost 1 kan skimtes ved gjerdet i bakgrunnen - ved friidrettsanlegget.

Også stolpepost 45 lå ved idrettsanleggene, på en liten høyde med god utsikt mot banene.

I utkanten av idrettsanlegget fant jeg stolpepost 3, som lå på bakken.

Men det fikk jeg jo gjort noe med...
 
Stolpepost 4 var ved balløkkene ved Solås Skole.

Langs gangveien nedenfor Solås skole skulle det være en stolpepost ved et turveikryss, men jeg fant ikke noe. Jeg leita litt her og der, og mens jeg så etter stolpen i skråningen nedenfor der stolpen skulle vært, kom en nabo og lurte på om jeg lette etter en stolpe. Joda, stolpepost 5 skulle vært her.

Den hyggelige naboen hadde sett skoleunger kaste vekk stolpen - og tatt vare på den. Nå kom han med stolpe og slegge, og ikke lenge etter var stolpeposten på plass og gamle Olav var fornøyd!

Jeg håper denne fikk stå i fred resten av stolpejaktsesongen. Ålgård o-lag har nok vært litt ekstra uheldige med hærverk på postene, men det bruker å bli bedre påfølgende år da flere vet hva disse stolpene er for noe.


Her er jeg nede ved E39 og industribyggene igjen. Her er stolpepost 6 i Kvernhusberget like ved Coop Extrabygget.


Da har jeg kommet til foten av Høljaberget (ved veien med samme navn)...


... der stolpepost 26 var i ei steinrøys. 


Stolpepost 27 ved foten av "Lille Høljaberget" (fant ikke noe navn på denne toppen).

Det var også en stolpepost (40) på toppen av "Lille Høljaberget" med utsikt mot det helt nye boligfeltet ved Ålgårdsheiå (øvre del av Rishagen). Husene midt på bilder ligger i Blåklokkeveien.

Stolpepost 28 ligger litt opp i stien som fortsetter innover heia mot Ålgårdsnuten.

Nederst i trappa ved Rishagen Barnehage er stolpepost 17.
 
Lenger inn på det nye feltet ved Høljaberget var stolpepost 18 i parken.

Da er jeg på vei inn i det store fine friområdet på selve Høljaberget. Stolpepost 39 var i "bånn av bakken". Selv om det bygges mye i nabolaget er både utbyggere og kommune enige i å bevare det 65 mål store friområdet

 
Stolpepost 48 på toppen av Høljaberget med utsikt mot Kongeparken og med tunge skyer som truet med å bløtlegge stolpejegeren. Jeg slapp utrolig nok unna regnet.
 
Stolpepost 49 var også på Høljaberget, på pynten rett over sentrum. Ned der hadde jeg ikke kommet levende, så jeg måtte samme vei ut av parken som den veien jeg kom. Toppbildet på dette blogginnlegget er også tatt ved stolpepost 49.

Dagens nest siste stolpepost var post 20 ved boligområdet på Bruhammaren. For å komme dit måtte jeg krysse under E39 i en gangveitunnnell både til og fra stolpeposten.

Jeg har fulgt Ålgårdsveien parallelt med E39 for å kommet til Skogbøbrua. Dagens siste stolpepost lå ved bortre enden av turveibrua.

Stolpepost 25 ved brukaret - med Amfi Ålgård i bakgrunnen. Turen var ferdig to minutter senere. 

Det hadde vært artig å jakte stolper på et helt nytt sted - og terrenget fascinerte meg - både i boligområdene og utenfor. Dersom jeg kommer hit senere en gang til skal jeg sette av en ekstra dag til en "hei-tur".

lørdag 25. mars 2017

Fra løper til turgåer - det stoppet på 2162 konkurranser

Det er ikke noe morsomt å løpe lenger, men jeg elsker fortsatt å være på tur. Løpinga er dessuten bare jogging. De to siste årene har jeg jogget mer enn jeg har gått, men det har mest vært et krampaktig forsøk på å holde liv i drømmen om å løpe flere ultraløp. Formen er grei nok til å holde på drømmen, men treninga som skal til er jeg ikke lenger motivert for.

Jeg har kjent på det lenge, men på sett og vis fortrengt det. På dagens treningstur kjente jeg etter 10 meter at nok var nok….; det ble verken løping eller jogging – men en fin 10 kilometer tur i rask gange. 1,5 time der jeg hadde en lang samtale med meg selv om hvorvidt jeg nå var definitivt klar for å avslutte løpekarrieren (etter 2162 konkurranser). Gleden ved «bare å gå» på dagens tur var svar godt nok, det var så deilig å slippe å stresse med klokka og ikke minst å irritere meg over småvondtene som alltid er der.

Joda, jeg la opp etter hjerteoperasjonen for tre år siden, men da det viste seg at det gikk an å komme tilbake i hyfsad form, var det moro å slenge med i noen flere ultraløp. Nå har jeg ikke mer å bevise.

Når det ikke lenger er morsomt å løpe er tiden inne for å konsentrere meg om det som faktisk er morsomt. Det er ikke så stor forskjell, det blir nok mye av de samme turene, men gående i stedet for joggende – og kanskje blir det flere og ikke færre kilometer på beina – belastningen ved å gå er jo betydelig mindre enn ved løping.

Mange mislykkede forsøk på å ta et naturlig turgåer-bilde med selvutløser, ved Nes kirkeruiner i dag. Det gikk litt bedre på neste forsøk, ref toppbildet.


At jeg har holdt liv i løpedrømmen og ikke minst drømmen om å løpe flere ultraløp, henger naturligvis sammen med engasjementet mitt som klubbleder i Romerike Ultraløperklubb, løpsleder for flere ultraløp og engasjementet i NFIFs ultraløpsutvalg. Slutter jeg å løpe og konkurrere vil det også være tidsbegrenset hvor lenge jeg fortsetter med de tilknyttede engasjementene. Jeg er på sett og vis mindre klar for det enn for å slutte med løpinga – men jeg frykter at motivasjonen svikter over tid, uten at jeg bruker energi på det foreløpig.

På kort sikt vurderer jeg å gå de 60 kilometerne i KrsUltra – utenfor konkurranse - i stedet for å løpe, løping som nok ville blitt en mix av jogg og gang uansett. Da kan jeg starte 2-3 timer før de andre og ta bilder til reportasjen (kondis.no) underveis. Det samme frister også i noen andre og enda lengre løp….  

Selv et solid tre må før eller siden vike for aldersgrensen...(ved Nes Kirkeruiner i dag)


Jeg kommer nok til å løpe litt intervaller og supplere med styrketrening, men i hovedsak blir jeg heretter en turgåer!  Jeg har vært så mye skadet og halvskadet de siste årene at det skal bli deilig å slippe ned skuldrene litt – slik jeg gjorde det første året etter hjerteoperasjonen. Jeg lærte jo da at det er mulig å komme veldig langt bare med å gå – og dessuten var gåinga mye mer skånsom for den gamle skrotten.

Et av de mest mystiske stedene i verden!

Det var en befriende følelse å "bare gå" på dagens tur tur/retur kirkeruinene i Nes. 10 kilometer i litt under 9:30 min/km - og helt uten kjenning med den vonde hælen eller den kranglete ryggen. At det var 10-11 varmegrader og årets fineste vårdag hittil gjorde heller ikke noe...

Nettavisen - Reisetips skrev for noen år siden om De 50 mest mystiske stedene i verden - der faktisk Nes Kirkeruiner var den eneste norske representanten! En av mytene sier at du kan oppleve at bevegelsene du gjør kan bli veldig seig, så kanskje har jeg vært her ute for ofte?

Stolpejakt i Re (aug 2016) - 839 år etter slaget på Re


«Slaget på Re» tegnet av Erik Werenskiold til 1899-utgaven av Heimskringla. 


Slaget ved Re i 1177 var faktisk det andre slaget her, det var også et slag her i 1163. Mest kjent er det siste slaget der Birkebeinerne ble slått av Magnus Erlingssons menn - Magnus som var konge av Norge til 1184 og som var sønn til Erling Skakke som vant slaget i 1163.

Det får være nok om den gamle historien, nå er det min historie jeg skulle skrive om. Jeg var forresten på stolpejakt her i 2015 også, men denne gangen var boligområdene og skogen ved Revetal supplert med fire topper andre steder i kommunen (se kartbildet fra Stolpejaktappen).

Re er kanskje ikke så kjent som kommunenavn. Den delen av kommunen der kommunesenteret Revetal ligger het jo Ramnes før sammenslåingen med Våle i 2002. Det var ikke lenge kommunen fikk hete Re heller, for nå skal Re slås sammen med Tønsberg.fra 1.1.2020.


Stolpejakt 2016
Dette er en av stolpejaktturene jeg aldri rakk å dokumentere på sensommeren i fjor... det var vært noen usedvanlig travle måneder. Turen -(e) jeg skal skrive litt om nå ble foretatt 31. august 2016. Etter denne gjenstår kun dokumentasjon av de to stolpeturene i Ålgård og Stenberg/Bergsmarka Gjøvik.

Klikk på linken og få svaret:
Hva er stolpejakt?
Der finner du også link til alle mine 82 stolpejaktblogger med tusenvis av bilder.





Stolpejakten i Re 

Egentlig hadde jeg planlagt å legge inn denne turen på vei ned til Ålgård neste uke. Jeg er glad jeg ikke gjorde det, hver av turene var en grei munnfull for meg. Og denne onsdagsturen til Re hadde også en ekstra utfordring i de fire toppturene - og da spesielt turen til stolpe 22 på Brattås. At det ikke var lenger tur denne dagen var greit siden dagsformen ikke var helt topp (sliten etter mye stolpejakt den siste tiden).

Før jeg reiste hjemmefra hadde jeg studert tilgjengelige kart og også googlet de ulike toppene. Selv om avstandene er små kan det være vrient å finne fram på 1:50:0000 kart uten stier, det fikk jeg merke på turen til Brattås, og enda mer på turen ned fra Brattås.

De fire toppturene ble på 10 kilometer og tross alt bare 393 høydemeter. Sammen med turen på hovedkartet på Revetal ble det 17 kilometer (16,71) og 577 høydemeter og et tidsforbruk på 3:15 - altså ingen superfart akkurat.

De fire toppene... det fulgte ikke med noen beskrivelse av hvor man burde parkere eller andre finn-fram-tips.

Ryksåsen:

Jeg startet lengst nord med stolpepost 21 "Ryksåsen" 240 moh. Utgangspunktet var fra en sidevei til fv 314, nord i Re - rett vest for Holmestrand. Hele turen lå innenfor Ryggåsen naturreservat. et var typisk Vestfoldterreng med mye variert løvskog.

Parklignende terreng i motbakkene... kun 84 høydemeter fra der jeg parkerte til toppen, og bra merket løypa - selv om jeg lot meg lure ev en annen topp litt før selve Ryksåsen.

Fra toppen med stolpepost 21 i bakgrunnen. Ingen utsikt og ingen tynnluft her oppe.

Brattås:

Neste stolpepost var på Brattås 194 moh. Jeg så først etter en mulig sti/turskilt fra østsiden, men Brattås er nok ikke noe stort turmål. Jeg hadde googlet meg til en som hadde fulgt en gårdsvei fra fv 525 på vestsiden, og deretter fulgt terrenget med kompass. Jeg valgte samme taktikk, men uten kompass. På stolpejaktturene prøver jeg så sant det er mulig å forholde meg til papirkart og uten bruk av stolpejakt-appen (med GPS) og uten bruk av kompass. Må jo gjøre det litt utfordrende.

Jeg fant veistubben, og et gammelt traktorslep litt videre som bare ble borte, og dessuten måtte jeg etterhvert komme meg østover mo selve toppen. Det ble en litt krevende tur gjennom villmarka (se bildet ovenfor), men ikke vanskelig å finne toppen etter 135 høydemeter

Her er toppen på Brattås - eller Kilebrattås - med stolpepost 22. Utsikten østover mot Revetal var bra her oppe.

Det var bratt og ulendt der jeg gikk opp, så jeg valgte en sørligere og lengre rute ned igjen. Det var ikke noe sjakktrekk. Jeg støtte på masse kronglete skog, fant ingen god rute vestover og dro meg alt for langt sørover i stadig mer ugjestmildt terreng. Ikke noe som minnet om verken stier eller dyretråkk her.

Jeg fulgte etter hvert et område med nyskog der det åpenbart hadde vært hogd ut for 10-12 år siden. Stedvis litt antydning til traktorspor, men mest gjørmete og tett kratt. Jeg kom ut på fv 525 1,5 km lenger sør enn der jeg gikk ut... lettere desillusjonert.

Toppunktet er rett etter 1-km-merket.

Stamnås:

Den tredje av toppene var Stamnås 146,5 moh sør-øst for Revetal. Igjen ble det gjetning på hvor jeg greiest kunne komme til toppen. Ikke noe tydet på stier vestfra eller nordfra, men det så ut til å gå en sti fra Østre Dal på østsiden av åsen. Og joda, ved et lite småbruk var det faktisk en turvei/sti innover, gjengrodd i starten, men senere delvis merket (gammel merking) og grei å følge. Halvveis var det et stikryss som tyden på at jeg kunne kommet opp også fra vestsiden. Nesten på toppen møtte jeg til og med to andre turgåere. Det gikk litt opp/ned underveis. Dermed ble det 139 høydemeter selv om toppen bare lå 100 meter høyere enn utgangspunktet.

Sjøssfjell:

Den fjerde bonusposten var stolpepost 21 på Sjøssfjell 144 moh, ovenfor boligområdet (Bergsåsen) i lia opp mot Sjøssfjell rett vest for Revetal. Jeg kjørte lang opp i boligområdet og parkerte ved turveien opp mot mobilmasta og der den gamle speiderhytta har forfalt. Det var en lett og fin tur, men jeg fant ingen stolpepost på toppen slik det framgikk av kartet. Dermed måtte jeg fiske fram mobilen og sjekke stolpejakt-appen - og så da at stolpen var lenger sør ved en varde ikke langt fra radiomasta.

Resten av turen, 18 stolpeposter på Revetal:

Som i fjor parkerte jeg ved rådhuset og Re-torvet kjøpesenter for å besøke stolpene i boligområdene på Revetal og i Valleåsen like ved. Alle stolpepostene var lagt i eller ved terrenget, ingen utpreget urbane stolpeposter slik det i utgangspunktet er mest av i andre distrikter. Dermed er det ingen veldig interessante bilder å vise fram.

Stolpepost 2 kan skimtes i gresset ved siden av lastebilen (se topp-bildet) - midt i mot Montér-bygget.

Stolpepost 3 lå ved en av buskene i enden av parken ved krysset Torggata-Valleåsen.


Stolpepost 5 i åpen skog mellom det nye helsehuset og bebyggelsen.

Stolpepost 12 med en av flere dekaler montert på hodet, sikkert for å få mer oppmerksomhet.

Stolpepost 6 i skogkanten like ved boligområdet innunder Valleråsen.

Stolpepost 7 ved enden av bekken som renner ut i Storelva - også denne sideelva/bekken  er kalt storelva på norgeskart.no.

Trapp mellom nedre og nest nederste Valleråsen. Alle de fire parallelle veiene her heter jo Valleråsen!

Stolpepost 16 i Valleåsen like ovenfor den øverste av Valleåsen-veiene.

Litt lenger nord på åsen var denne spennende (kremt) mobilmasta. Rundt omkring på Østlandet må jeg ha vært innom 40-50 ulike mobilmast-stolpeposter!

Morsomt terreng med overraskende få stier. Her er stolpepost 13 ved en rotvelt. Like ved - i bakgrunnen - er det en leirplass med gapahuk. Hit er det greii adkomst på sti sørfra, men jeg gikk jo vest-øst.

Her har jeg kommet med fra vestre til østre høyderygg i Valleåsen, til stolpepost 16.

Jeg har vært innom stolpepost 17, 9 og 10 (i skauen) - og har nå kommet til stolpepost 11 der jeg møtte denne kvinnen som også var på stolpejakt. Stolpene lå i skogen, men jeg var flere steder gjennom boligområder på vei til neste stolpe.

Endelig et motiv igjen som ikke bare var skau, selv om disse hytterestene ved stolpepost 8 snart er tilbakeført til skog igjen. Fra skog er du kommet - til skog skal du bli.

I jordekanten nord for Valleåsen var jeg først innom stolpepost 18 og er her ved stolpepost 4 ved Kjølsrudveien.

Siste stolpeposten på Revetal var stolpepost 1 i skogen like ved idrettsanleggene foran ungdomsskolen. En evt. neste gang håper jeg på noen flere urbane poster her og i Bergsåsen. Det er den urbane delen av stolpejakta jeg liker best, skogen er ganske lik over alt... og skogspostene blir mer som vanlig turorientering.

torsdag 23. mars 2017

Fin tur, men skal hælen bli en "showstopper" likevel?

Etter mandagens treningstur skrev jeg at hælen likte seg bedre i Hoka-skoa. Det var basert på lørdagens tremils tur på Jeløya (i Altra-sko) der jeg fikk veldig vondt i hælen - lignende skaden jeg slet med i flere år før hjerteoperasjonen. Mandagsturen i Hoka-sko gikk mye bedre.

Etter to treningsturer til er jeg ikke like optimist. Spesielt på dagens tur fikk jeg tiltagende vondt i hælen, mest merkbart etter en times jogging. Der og da mente jeg at "nok fikk være nok" - at nå dropper jeg forsøket på å få til en bonus-sesong som ultraløper. Livet som turgåer kan inneholde mye spennende, det opplevde jeg med stolpejakten i fjor og forfjor, og jeg kommer like langt gående som joggende, det tar bare litt lenger tid.

Nå noen timer senere er jeg ikke like bombastisk, men hvordan hælplagene utvikler seg vil være helt avgjørende for om jeg løper flere ultraløp. Det er i første omgang KrsUltra som er i fare, siden det bare er 4 uker unna, og to av de ukene er jeg dessuten på ferie i Marokko.

Jeg har operert hælen to ganger uten alt for stor suksess, så det gjør jeg ikke flere ganger. Dermed er det kanskje hælen som setter stopp for konkurranseløpinga - men bare ett år tidligere enn jeg uansett hadde stoppet. Egentlig la jeg opp etter UltraVasan 90 km i 2015, så kanskje blir det slik (?).

Uansett fikk jeg en fin tur langs Glomma nord for Årnes i dag, med mindre is i løype enn på turen med Marita i forrige uke.

Stien langs Glomma er det mest vårlige partiet jeg vet om i nærheten her, så da ble det en ny tur dit.

Myk og fin sti nordover mot Hennisand.

Badegjestene har ikke ankommet ennå...

...men det har bevern. Her fra stien nord for Hennisand.

Bever'n har vært produktiv i dette området.
 
Og i det jeg var tilbake ved Årnesbrua var sola på vei ned.