Fra løper til turgåer - det stoppet på 2162 konkurranser

Det er ikke noe morsomt å løpe lenger, men jeg elsker fortsatt å være på tur. Løpinga er dessuten bare jogging. De to siste årene har jeg jogget mer enn jeg har gått, men det har mest vært et krampaktig forsøk på å holde liv i drømmen om å løpe flere ultraløp. Formen er grei nok til å holde på drømmen, men treninga som skal til er jeg ikke lenger motivert for.

Jeg har kjent på det lenge, men på sett og vis fortrengt det. På dagens treningstur kjente jeg etter 10 meter at nok var nok….; det ble verken løping eller jogging – men en fin 10 kilometer tur i rask gange. 1,5 time der jeg hadde en lang samtale med meg selv om hvorvidt jeg nå var definitivt klar for å avslutte løpekarrieren (etter 2162 konkurranser). Gleden ved «bare å gå» på dagens tur var svar godt nok, det var så deilig å slippe å stresse med klokka og ikke minst å irritere meg over småvondtene som alltid er der.

Joda, jeg la opp etter hjerteoperasjonen for tre år siden, men da det viste seg at det gikk an å komme tilbake i hyfsad form, var det moro å slenge med i noen flere ultraløp. Nå har jeg ikke mer å bevise.

Når det ikke lenger er morsomt å løpe er tiden inne for å konsentrere meg om det som faktisk er morsomt. Det er ikke så stor forskjell, det blir nok mye av de samme turene, men gående i stedet for joggende – og kanskje blir det flere og ikke færre kilometer på beina – belastningen ved å gå er jo betydelig mindre enn ved løping.

Mange mislykkede forsøk på å ta et naturlig turgåer-bilde med selvutløser, ved Nes kirkeruiner i dag. Det gikk litt bedre på neste forsøk, ref toppbildet.

At jeg har holdt liv i løpedrømmen og ikke minst drømmen om å løpe flere ultraløp, henger naturligvis sammen med engasjementet mitt som klubbleder i Romerike Ultraløperklubb, løpsleder for flere ultraløp og engasjementet i NFIFs ultraløpsutvalg. Slutter jeg å løpe og konkurrere vil det også være tidsbegrenset hvor lenge jeg fortsetter med de tilknyttede engasjementene. Jeg er på sett og vis mindre klar for det enn for å slutte med løpinga – men jeg frykter at motivasjonen svikter over tid, uten at jeg bruker energi på det foreløpig.

På kort sikt vurderer jeg å gå de 60 kilometerne i KrsUltra – utenfor konkurranse - i stedet for å løpe, løping som nok ville blitt en mix av jogg og gang uansett. Da kan jeg starte 2-3 timer før de andre og ta bilder til reportasjen (kondis.no) underveis. Det samme frister også i noen andre og enda lengre løp….  

Selv et solid tre må før eller siden vike for aldersgrensen...(ved Nes Kirkeruiner i dag)

Jeg kommer nok til å løpe litt intervaller og supplere med styrketrening, men i hovedsak blir jeg heretter en turgåer!  Jeg har vært så mye skadet og halvskadet de siste årene at det skal bli deilig å slippe ned skuldrene litt – slik jeg gjorde det første året etter hjerteoperasjonen. Jeg lærte jo da at det er mulig å komme veldig langt bare med å gå – og dessuten var gåinga mye mer skånsom for den gamle skrotten.

Et av de mest mystiske stedene i verden!

Det var en befriende følelse å "bare gå" på dagens tur tur/retur kirkeruinene i Nes. 10 kilometer i litt under 9:30 min/km - og helt uten kjenning med den vonde hælen eller den kranglete ryggen. At det var 10-11 varmegrader og årets fineste vårdag hittil gjorde heller ikke noe...

Nettavisen - Reisetips skrev for noen år siden om De 50 mest mystiske stedene i verden - der faktisk Nes Kirkeruiner var den eneste norske representanten! En av mytene sier at du kan oppleve at bevegelsene du gjør kan bli veldig seig, så kanskje har jeg vært her ute for ofte?