Kveldsintervall i "maratonfart"

Jeg hadde ikke forutsett at jeg noen gang skulle bli strålende fornøyd med å løpe 270-meters intervaller i 4:40/km. Det var jeg altså i kveld... på en halvhard intervalløkt med 10x270 meter med ett min pause.

For 10 år siden ville dette vært en så vidt godkjent maratonfart, for 20 år siden langturfart, for 30 år siden hadde jeg holdt det for meg selv. Men alt det der er historie..... nå er jeg en gammel mann med fersk hjertehistorikk - og målestokken er meg selv i dag!

Hvorfor 270 meter?
Det var mørkt ute, det var håpløst glatt på gangveiene, men jeg fant en løpbar asfaltstrekning uten alt for mye trafikk. Det var 270 meter mellom punktene, men lyset så svakt at gammel'n uten briller ikke klarte å følge med på puls- eller fart på displayet under de 10 dragene. Men jeg fant jo lap-knappen slik at jeg kunne lese av verdiene når jeg kom hjem.

Jeg løp med samme intensitet hele tiden, uten å presse meg så det føltes ubehagelig. Farten økte litt for hvert drag... med 5:08/km på den første, 4:49/km i snitt og 4:40/km på den siste. Snittpuls på dragene økte fra 124 til 128 på de fem første, 130 på de fem siste. Pulsen var aldri over 150 - så det var vel godt innenfor anbefalt maks (?)...

Slik fart og slike verdier er naturligvis bare interessant for meg selv. Det handler om å trene litt intervall for å holde hjertemuskulaturen i trim. Det er tross alt kondisjon og utholdenhet jeg prioriterer treningsmessig - og som jeg liker best å trene. Men intervallene gir meg en slags godfølelse - etterpå.... selv om jeg ikke liker å løpe fort i kald luft.

I går syklet jeg intervaller på spinningsykkelen, 15 x 1 min stående tråkk (totalt 45 minutter) - så fortsatt kan jeg "skryte" av å ha trent hver eneste dag i 2015.