Hvor mange ganger er det vanlig å legge opp?

Illustrasjonen viser mine løpestadier. Jeg er nå inne i det sjette gjoggeåret...

Er det bare jeg som har lagt opp?
...og startet på'n igjen!
...og lagt opp!
...og startet på'n igjen?

Egentlig lurer jeg på: Hvor mange ganger er det vanlig å legge opp?

Det som er helt sikkert er at jeg la opp i januar 2014, da det ble klart at jeg måtte gjennom en trippel-bypass hjerteoperasjon. Det var jo selvfølgelig, trodde jeg!

Men, noen måneder senere var det ikke like opplagt likevel, og det ble noen ultraløp til i samlinga i løpet av året som fulgte, blant annet Marka24, Ecotrail 80, Romeriksåsen på langs og UltraVasan 90 - på gjoggestadiet.

Så var det konkurransestopp på nytt - jeg trigget utfoldelsestrangen med omfattende stolpejakt - det ble over 10 000 stolpeposter og 5800  kilometer.

Stolpe nr 10. 000 på Gjøvik i juli i år. (Foto: Jørgen Pedersen, Oppland Arbeiderblad)

25. mars 2017 var jeg ikke bare ferdig med konkurranser, jeg sluttet å løpe: I treningsdagboka den dagen står det: Dropper løping, turgåer heretter!!

Ble det slik, NEI!
Litt senere omformulerte det slik; jeg MÅ IKKE løpe, men jogger når jeg har lyst.

Så ble det mer jogging, mer intervall på mølle, og flere lange turer på stolpejakt. Og, i et overmodig øyeblikk meldte jeg meg på til Riska Trail Run i Sandnes (våren 2018). Intensiverte treninga på våren, men det holdt selvsagt ikke til å fullføre det tøffe terrengultraløpet i Sandnes.

Greit, da var det definitivt enkelt å proklamere at nå er det konkurranseslutt, basta! Men, ble det slik? Neida, det ble Ecotrail 50, Romeriksåsen på langs og kortløypa i Meråker Ultra Challende de neste månedene.

Så ble det 2019.... jeg jogget en del fortsatt, men å kalle det ultratrening var vel i tilfelle på grunn av mangel på fart, mer enn på mengden trening. Likevel gikk Ecotrail 50 bedre enn i fjor, og jeg kom meg (ikke uten kramper der heller) gjennom Møkster Maraton der jeg var invitert.

Full av urealistisk optimisme meldte jeg meg på til Oslo Trail Challenge.



Det er to uker siden, bildet viser starten ved Mylla for oss som skulle gjennom kortløypa på 55 kilometer. Jeg var desidert sist ut, og kom så vidt opp den første bakken med 100 meter stigning. I snø og gjørme og grusomme hogstfelt kavet jeg meg framover og passerte i alle fall tre mann - ikke bare én gang, men tre ganger - siden jeg slet med navigeringen i lav sol og stier skjult av snø. Gamle meg var vel den eneste med papirkart og ikke GPS (?)


Tok da igjen noen..... her i et fint parti.

Så fikk jeg ekstra "legge-opp" hjelp. Jeg fikk igjen kjenne på den høyrehælen jeg opererte to ganger i 2012-2013. Piggsko i rufsete terreng ble for tøft for hælen - og mens jeg grublet på å snu - det var bare 7-8 km tilbake til Mylla) tråkket jeg over på den andre foten.

Hvorfor fortsatte jeg i 8 timer til?
Det var flaut å bryte, siden jeg hadde offentliggjort deltagelsen, og "skrytt" av at jeg var desidert eldst av deltagerne. Dummest, tenkte jeg - der jeg gikk og gikk og gikk - for løping var utenkelig. Men, det gikk for sakte, så jeg ringte løpsleder Mona og sa fra at jeg brøt - det var ved ca 35 kilomete. Innen jeg etter noen omveier på vei (i stedet for sti) kom til Nittedal stasjon hadde jeg 49 km på klokka. Det var første mulighet til å bryte, så der ble jeg hentet - i min desidert siste konkurranse.

Men blir det slik? Neppe!
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg forstår egentlig ikke vitsen.
Det er jo så deilig å være på gå/joggetur uten å tenke trening.

Men, det hadde vært gøy å se om jeg klarer....
Hvorfor kutte ut før jeg er fysisk uskikket?
Jo, men er jeg ikke det da?
Antagelig, men jeg har ikke forstått det ennå.

Denne illustrasjonen utarbeidet jeg i 2014, og fortsatt er jeg altså i Gjoggestadiet (gå/jogge). Når jeg snakker om å konkurrere er det altså å gå/jogge som er grunnforutsetningen, og dermed er det bare ultraløp som er aktuelt - så vidt!

Har jeg lagt opp?
Ja, jeg la opp i 2014. Derimot har jeg fullført noen konkurranser, men det handler bare om å fullføre. Jeg velger å mene at jeg har lagt opp, en eneste gang!

At jeg fortsatt slenger med i noen konkurranser er min måte å holde treningen ved like. Jeg er slik skrudd sammen at jeg sliter med å motivere meg for nødvendig trening hvis jeg ikke har en gulrot der framme, og så lenge det overhodet er mulig - er det ultraløping og ikke golf som frister.

Joda, jeg golfet nesten daglig sommeren etter hjerteoperasjonen, men det var for lite trening etter min smak. Golf får vente til jeg blir gammel og kommer til gå-stadiet!

Så altså.... kanskje dukker jeg opp på startstreken flere ganger, og står lykken meg bi - kommer jeg også til målstreken. Men, jeg har lagt opp! det jeg driver med nå er ikke konkurranse!