Dermed ble det i dag en ny tur i blåstiprosjektet mitt, som egentlig var planlagt i sin helhet til sommer halvåret. Akkurat som på turen for to dager siden tok jeg utgangspunkt i terrenget langs Rakeievegen i skauen øst for Årnes.
Nes Blåstiprosjekt 2020 Tur #02
Sagbakken-Bekken-Høgda-Lundbergseter-Bekken-Bjørkeli
14,1 km / 294 høydemeter / 2:20
Dagens tur gikk i et terreng der jeg aldri har vært tidligere, og jeg tror kanskje ikke mange av stiene i området her var merket før Nes Turlag ble etablert for noen år siden. Det var nok snakk om nesten gjengrodde stier man har vekket til live igjen ved å merke de på Nes Kommunes nye turkart. Men, her er det verken snakk om tydelige stier eller omfattende merking. Det gjelder å følge med!
Jeg parkerte ved Sagbakken, langs Rakeievegen midt mellom Sagstuøen og Romsjøen, og fulgte skogsbilvegen mot Bekken (2 km) til jeg traff på blåstien. En kjedelig start på delvis islagt vei - men det var jo en del av runden jeg hadde planlagt - for jeg vil jo helst lage runde av alle turene (ikke fram-tilbake løyper).
Et av forsvarets helikoptere kom lavt over skogen, men de fant meg ikke...
Vegen slutter i rundkjøringa ved Bekken. Veien tilbake til Bjørkeli er 150 meter unna - med blåsti mellom.
Bekken.
Jeg feiltolket kartet litt, og var et par hundre meter nedover veien før jeg forsto at jeg skulle 50 meter oppover fra der stien kom ut fra Bekken, til stien over mot Høgda.
Dette ser jo greit ut...
Stien var gjengrodd i det gamle hogstfeltet opp mot Høgda, men gresset hadde lagt seg. Det hadde vært annerledes i juli.
Fin merking av plassen. Det er ikke noe bygninger igjen på Høgda, der det bodde folk til ca 1915.
Det var sol, men lav vintersol betyr stort sett skygge i skauen, og vanskelig fotolys for et enkelt kompaktkamera.
I et lite parti mellom svære hogstfelt var stien synlig...
Litt snø var det også... men skaren bar på lille meg.
Jeg myste meg fram i motlys og fant stikrysset der jeg skulle til venstre mot Høgdavegen. Stien mot Ynssæter er påtenkt til neste tur.
Det ble mange stopp og mye mysing etter antydning til sti og blåmerker videre over Ynshøgda,
Jeg var glad for hvert merke jeg fant - de er ikke akkurat prangende på 50 meters avstand.
Blåmertket ikke-sti - men lett å gå/jogge i dette terrenget.
Her er jeg framme ved enden av Høgdavegen, der det er en gammel gapahuk.
Bare tre kilometer til Lundbergsæter, men jeg var spent på hva slags sti og hvilket omfang av hogstfelt som ville møte meg. Det er åpenbart gode tømmerpriser, for det hogges tilsynelatende mer enn noen gang.
Ved siden av gapahuken var det en felle som skal fange et eller annet. Dette er ikke mitt fagområde - jeg er fornøyd så lenge jeg ikke blir fanget selv.
Oi, løypa sørover mot Lundbergsætra var jo en gammel seterveg eller hogstvei... jeg lurte på hvor lenge det ville vare. Det varte 1 km.
Like før veien sluttet kom jeg til Myssmerkleiva. Det var ikke så glatt nå som da hesten forulykket her.
Her fulgte jeg litt dårlig med og forsatte på hogstsporet rett fram, men ble mistenksom da jeg ikke så noen blåmerker. Snudde etter 200 meter - og fant stien som tok av til høyre. Blåmerket hang så høyt at jeg ikke la merke til det.
Egentlig greit å finne stien, men det gjelder å konsentrere seg.
Obs... blåmerkene henger høyt.
Veldig høyt!
Hvorfor???? ...og hvordan er de hengt opp, jeg ville knapt nok rukket opp med trappestige.
Man skal ikke være alt for redd for å møte på ville dyr når man beveger seg inn i slike områder.
Flott mosekledd skogparti før kneika ned mot Lundbergsætervegen.
Der kom jeg fra...7-800 meter på vei til Lundbergsætra.
Lundbergsetertjenn med setra på andre siden av vannet.
hmmm, gammel sti.... hva møter meg der. Først en svipp de 200 meterne bort til Lundbergsætra.
Det er fint ved Sætra. Den hører til plassen Nybakk litt lenger sør, og skogen og bygningsmassen er solgt for en god slump penger i disse dager. Om jaktmulighetene fristet lite mye som skogen er ikke utenkelig.
Så var det den "gamle stien" da. Det var bare en time igjen til det ble mørkt i skogen, og jeg hadde verken lykt, kompass eller mobilbatteribank. Jeg fikk holde farten nede og sørge for å ikke bomme på blåmerkene.
Det var ganske tett med blåmerker, men for en stor del var det ikke noe synlig tråkk - så jeg hadde en hel del stopp for å speide etter neste merke - og litt sveiping fram-tilbake noen steder. Og fortsatt hang de fleste merkene veldig høyt...
Opp første bakken var jeg på turens høyeste punkt, 401 moh - men bare 180 meter høyere enn der jeg hadde startet turen.
Det var snø og flott utsikt til skog - bare masse skog.
Det fineste med vinterløping i skogen er at myrene er frosset. Det er fantastisk å løpe på, framfor å slite seg fram på vått sommerføre. På denne myra leitet jeg ganske lenge for å finne "stien" videre.
Ved blåkollen var det en tilrettelagt rasteplass.
Infotavle ved Blåkollen. Det jeg vokste opp på Fjellhamar heter det også Blåkollen, men det er betydelig mer urbant. Her kommer det vel flere ulv enn turgåere forbi (?).
Egentlig et herlig terreng, og med tydeligere sti eller merking kunne jeg løpt en del raskere her.
Det er jo strengt tatt ikke så langt ut i ødemarka, men man kjenner likevel på det å være alene på slike turer.
En kilometer igjen til Bekken - og på nytt støter jeg på hogstområder. Det fine var at det var lysere i de åpne områdene enn i skogen. Hvor blåmerkingen ble av aner jeg ikke....
Det var uansett ingen tvil om at hogstveien ville føre meg ned til Bekken.
Det jeg kom kom ned til skogsbilveien ved Bekken traff jeg også på løypeskiltingen igjen.
Da var det bare 4 kilometer vegløping i skumringen tilbake til bilden, via Bjørkeli. Der var under halve strekningen ned den andre veien til Sagbakken, men siden veien mellom Bekken og Bjørkeli var inntegnet som blåmerket løypa, måtte jeg jo ha med den på runden.
Månen har overtatt for sola.
Månen lyser over Sovesteinfløyta.
Jeg fikk en ny påminnelse på denne turen om at blåsti ikke nødvendigvis betyr at stien er tydelig eller "fullmerket"... Det er bare gøy for en kartvant turgåer, men runden om Lundbergsætra er ikke noe for en nybegynner som blir nærvøs dersom man mister stien.
Nes Blåstiprosjekt 2020
Etter fem år med masse stolpejakt trengte jeg en ny og litt annerledes utfordring, og for dette året falt valget på det jeg kaller "Nes Blåstiprosjekt 2020". Det kom et nytt turkart for Nes Kommune i 2018, med angivelig over 400 km med blåmerkede turstier. Jeg tror det er mer - og med å gjøre dette til rundturer som inkluderer også andre stier og veier, gjetter jeg på at jeg lander på nærmere 1000 km. Dette skal jeg etter planen gjennomføre sommerhalvåret 2020. Rekkefølgen blir litt vilkårlig, men jeg gjør nok ferdig område for område. Jeg overlater til andre å dokumentere de historiske detaljene, bl.a. arrangerer Nes Turlag fine vandringer hver tirsdag - som dokumenteres på Nes Turlags facebookside. Sjøl vil jeg skrive mest om hvordan det var å finne fram, om stienes beskaffenhet og hva jeg så på min veg. Kartet er detaljfattig i målestokk 1:40.0000 og 20 meter ekvidistanse - så jeg vil nok bruke andre kilder for å forberede noen av turene.
Tur #01 08.01. Sagstusjøen-Røsåsen-Langvatn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar