To gamle gubber Romeriksåsen på langs

"Det går ikke like fort som før", sa Gunnar etter 40 kilometer sørover Romeriksåsen for en uke siden. Vi hadde ennå 10 kilometer igjen av vår 50 kilometer lange tur for å merke traséen til ultraløpet to dager senere, og jeg måtte selvsagt si meg enig i det han sa. Men, det vi begge egentlig mente var: "Det går saktere, men vi klarer fortsatt" - det er ingen grunn til å skamme seg over farten når man 68 og 69 år gamle fullfører ei ultraløype i terrenget med tunge sekker og oppheng av 700 merkeplakater.

Tidligere på turen var jeg mer enn middels skeptisk. Bena var tunge og daue allerede etter 12-13 kilometer i terrenget, og veeeeldig stive og enda tyngre da vi kom på grusveien mellom 14 og 20 kilometer. Det er slik bena gjerne kjennet ut på slutten av en maraton på asfalt; smertefullt. Hvordan i all verden skulle jeg klare å holde meg oppegående i enda 5-6 timer?

Bildet ovenfor er  fra fjorårets merketur.

Bena var tyngre enn veldig tunge!
Jeg røpet ikke for Gunnar hvor ille det faktisk var, bare bablet litt om dårlig dagsform og tunge bein. Det var utenkelig å antyde at jeg kanskje ikke ville klare hele turen - jeg ville ikke risikere at Gunnar skulle foreslå å merke resten av løypa alene - og be meg ringe etter noen som kunne hente meg. Det kunne fort blitt for fristende, selv om jeg aldri noensinne tidligere har måttet ringe etter henting på en treningstur.

Gunnar under en kort rast ved Råbjørnkoia, eneste gangen vi satte oss ned på turen, og før jeg oppfattet hvor lurvete kroppen var denne dagen.

"Etter nedtur kommer opptur"
Hjæælp, kilometerne var lengre  enn veldig lange - jeg trodde oppriktig at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte gi opp - at jeg måtte tåle et realt prestisjenederlag. Det som holdt meg i gang var erfaringen fra drøyt 40 ultraløp; "etter nedtur kommer opptur" - og jaggu skjedde det nå også. Å kalle det opptur er kanskje en overdrivelse, men når vi kom i terreng igjen etter drøye 20 kilometer gikk det gradvis bedre, og selv om det gikk sakte var jeg sikker på at jeg skulle komme meg gjennom likevel.

Det er helt klart at jeg ikke var godt nok restituert etter den ultralange Ti på Topp Romerike turen en uke tidligere. Med tung sekk forsterket det seg ytterligere. Og flere dager med løpsforberedelser og for lite søvn var kanskje den aller viktigste årsaken til den elendige formen denne dagen.

Dermed ble det en tur på drøyt 11,5 timer, noe som ville vært ca 9,5 time uten merkingen. Da var det kjekt (trøstende) å se at det var løpere løpsdagen som brukte lenger tid enn det. Det er heller ikke tvil om at Gunnar trener bedre og er i bedre form enn meg i år, jeg får jobbe med saken utover sommeren!

Jeg lover å være i bedre form dersom du blir med på merkinga neste år, Gunnar!

Vellykket arrangement
Arrangementet lørdag 23. juni - StHansaften altså - gikk supert. Sammen med et 25-talls andre i Romerike Ultraløperklubb prøvde 229 deltagere seg på utfordringen, og 218 av dem fullførte. Sjøl ble jeg sliten og litt utladet uka etter - med mye etterarbeid og etterslep av oppgaver på alle andre fronter. Men nå, en uke etter, er jeg fit for fight igjen!

Her er jeg sammen med speaker Thomas løpsdagen.


Mer om løpet på løpets hjemmeside

Reportasjen jeg la ut på kondis.no: Maratonmesteren satte løyperekord i Romeriksåsen på langs

Fjorårets norgesmester på maraton, Frode Øyberg fra Lørenskog FIL vant årets løp på ny løyperekord.