Jeg hater dilemmaer og elsker Ole Brumm

Som alle andre utsettes også jeg for dilemmaer, og da mener jeg ikke ethvert valg man må foreta - men de valgene som oppleves helt håpløse.

Noen av de vanskeligste valgene mine utenfor den helt private sfæren har vært av idrettslig karakter. I to decennier fra 1980 vippet jeg mellom "satsing" på orienteringsløp og vegløping. Noen helhjertede forsøk på å velge side sprakk etter kort tid, jeg endte opp som Ole Brumm med å si; Ja takk, begge deler!

Hvorfor ville jeg gjøre et valg? Jo, vegløpinga gikk på bekostning av o-tekniske trening, orienteringen og alle reisene gikk ut over kvalitetstreninga for å bli en raskere vegløper. Dermed forble jeg en middelmådighet innenfor begge grenene, men levde lykkelig med det.

Neste idrettsdilemma kom som ultraløper fra 2005. Ultraløp krevde masse mengdetrening, korte konkurranser krevde mer fartstrening. Det ble noen år med Ole Brumm og middelmådighet der også før skader stoppet det meste for noen år siden.

Nå er bekkenplagene borte, hælplagene er borte, vekta er på riktig nivå - og jeg kunne normalt sett fått noe fine ultraløperår før jeg ble steingammel. Men så var det denne hjerteoperasjonen tidligere i år da. Det satte meg tilbake til et jogge-/gå-nivå som i beste fall fører meg i mål innenfor maksimaltidene i ultraløp. Samtidig har jeg begynt å golfe, og det er både morsomt og frustrerende på samme tid - akkurat som orienteringsløpinga.

Dilemmaet nå står altså mellom ultraløp og golf. Akkurat konkurransedelen av ultraløpene kan jeg være foruten, men jeg er fortsatt besatt av tanken på å fullføre flere av de lange utfordringene. Da snakker jeg om å fullføre innenfor tidslimiten i en del av terrengultraløpene. Det er ikke 100% sikkert det er realistisk, og uansett er det snakk om maks 2-3 år framover.

Så var det golfinga da; den er like djevelsk som o-løpinga var. Feil på feil, bom etter bom, prøve og feile - men også mestringsglede og tro på at neste gang... da skal det gå mye bedre. Jeg trigges av denne håpløsheten over aldri å være noe i nærheten av flink... og lykken når jeg likevel tror at det går an å bli det.

 

Jeg vet svaret!
Jeg vet svaret! Jeg kommer ikke til å klare å velge. Jeg er på kort tid blitt bitt av golfbasillen, men jeg er også uhelbredelig påvirket av ultraløpinga og andre lange utfordringer. Hvor blir det av 30-timersdagen og 9-dagersuka? Jeg hater dilemmaer og elsker Ole Brumm!

Drøyt fire måneder ett bypassoperasjonen var Gunnar og jeg med på Marka24.Jeg ble fryktelig sliten - men 100km+ er altså ingen umulighet bare jeg får nok tid til rådighet - så jeg stiller helt sikkert opp også til neste år.
Andre løp som kan være gjennomførbare i 2015 er EcoTrail 45/80km, UltraBirken 63 km, UltraVasan 90 km og NUC 54 km.
Så er spørsmålet om golfinga stjeler for mye tid eller om jeg får nye helsemessige utfordringer (?)