En dag for minneboka for far og sønn!

Det skulle gå 38 år fra Ole ble født til han i dag var på den første skikkelige treningsturen sammen med fatter'n. Vi var på massevis av orienteringsløp på 90-tallet, men løp naturligvis i helt ulike klasser og fatter'n var noen  nivåer for rask for lillegutt. 

Toppbildet er fra starten ved Brovoll skistue.

At det skulle skje i dag - eller i år - var utenkelig for bare 1,5 år siden. Ole veide 160 kilo+ og det så ganske håpløst ut fra et idrettslig synspunkt. Jeg veide 70 kilo, og det er nettopp det antall kilo Ole har minsket - uten slankeoperasjon! Jeg er sykt imponert av det han og samboer Jannicke har klart med kosthold, vekt og trening. 

Sist helg var han en av medarrangørene på Romeriksåsen på langs, det 50 km lange ultraløpet jeg og klubben har arrangert 6 ganger, og for Ole var det i utgangspunktet et "hårete" mål å løpe dette neste år.

Jeg syntes ikke det var et hårete mål, jeg ser hvor bra form han har kommet i - og i dette ultraløpet er tidsfristene romslige. For et par dager siden avtalte vi å løpe/jogge/gå gjennom den første tredelen av løpet, det mest tekniske partiet. Hensikten var å vise Ole hva som kreves av fart... eller snudd på hodet, hvor sakte vi kan løpe og likevel ikke bli sist i løpet. At jeg er 10 år eldre enn eldste deltaker i helgens løp glemte jeg bort :-D

Neida, det er ikke noe mål å matche de beste løperne neste år - men å løpe like langt!

 

Dagens tur var lenger enn de treningsturene Ole hittil har vært på, så han var jo spent. Jeg var også spent, men mer på min egen form enn på Oles. Jeg har ikke vært på en skikkelig treningstur siden jeg skadet meg etter et fall i terrenget i august i fjor. Men... jeg har jo noen tusen kilometer gående etter det.

 Det ble en fantastisk flott tur!

Vi parkerte en bil ved "målgang" - det som var CP1 etter 15 km i ultraløpet, og kjørte til start ved Brovoll i åsen mellom Nannestad og Roa. Det var midt på dagen, det var sol og rekordvarme 25 septembervarmegrader - og helt vindstille! Det har ikke regnet på evigheter, og terrenget er tørrere enn tørt for årstiden. Det måtte jo bare bli en fin tur.

Vi har kommet opp startbakken langs hogstvei med et par hundre høydemeter, og er på tunet ved Snellingen, herfra venter "teknisk" sti og vanligvis noen våte myrer, men myrene var som myke gresstepper i dag.

Jeg skulle styre farten, og det startet da med gåing i den 3 kilometer lange bakken som innleder løpet. Som gammel o-løper gledet Ole seg til de tekniske stiene fra 3-12 kilometer, og selv om jeg "overgikk meg selv" holdt han lekende lett følge. Han hadde også god tid til å følge med på det flotte terrenget vi løp gjennom. Kun en eneste gang ble vi våte på skoene, (så vidt).

Det er mange flotte vann vi passerer i Romeriksåsen på langs, de fleste på løpets siste tredel, men en del også på den innledende 15-kilometeren. Her er Ole ved Joputten.

Her er jeg ved en av sæterplassene vi passerte. Kyrne jeg skulle ta bilde av sammen med Ole stakk av da de så oss.

Råbjørn, et stort og flott vann etter 9 km i løypa.

Her ved Råbjørn er det en selvbetjent DNT-hytte flott beliggende ved vannet.

Råbjørn er et anbefalt turmål både sommer og vinter!

 Under konkurransen er løypa grundig merket, og man følger også blåmerkede stier hele tiden, blant annet Rondanestien og Jotunheimstien. Jeg trengte ingen merking, jeg har et tosifret antall tidligere  turer i denne 50-kilometeren. Den eneste turgåeren vi møtte var en ung dame med solid oppakning, og gjetningen om at hun var på tur til Rondane stemte. Dette var turens andre dag for henne.

Gutta boys ved Råbjørnhytta.

Underveis var vi begge opptatt av å tenke 50 kilometer - altså hele løpet - og sette fart ut fra det. Og minimum klare den farten de bakerste løperne holdt i selve løpet. Etter 15 kilometer hadde vi klart det med over en halv times margin! Det hadde ikke gått fort, men med Oles bakgrunn og min alder var vi strålende fornøyd begge to. Vi konkluderte også med at vi nok hadde klart hele løpet i tilnærmet samme fart dersom vi hadde fortsatt.

Rudskampen er en av to naturreservater vi løp gjennom i dag, det andre var ved Snellingsrøysene. Lenger ut i RPL50 løper man gjennom ytterligere to naturreservater. Dette medfører en del mer vindfall å forsere enn på mer ryddede stier utenom naturvernområdene.

Ole løper mot nye hårete mål...

Wow, hvilken opptur!!!

Jeg er så utrolig stolt av Ole (og samboeren) og veien tilbake til normalvektig. Han har så vidt bikket under 90 kilo, er fortsatt på vei ned i vekt, og har fått en vanvittig motivasjon for å fullføre et ultraløp neste år. Det vil gi en ganske annen mestringsfølelse enn Norgesløpets 5 km som han skal løpe senere i september. For min egen del fikk jeg fornyet tro på at også jeg kan komme gjennom Romeriksåsen på langs på en akseptabel måte - og satser på å være løpets eldstemann i 2022. Jeg har vært gjennom løypa mange ganger, men aldri i konkurranse siden jeg alltid har vært løpsleder.

Tidsmål får vi komme tilbake til, men jeg er sikker på at Ole slår meg med minst en time 25. juni 2022. Da er jeg beskjeden på hans vegne og optimistisk på egne vegne!