Scenen var Venabygdsfjellet og målsettingen var å besøke alle 40 stolpepostene i løpet av to dager. Vertskap var Frank Finstad som har hytte på Venabygdsfjellet og som inviterte meg til å bruke hytta som base - og som på toppen av det hele ble med meg og var i "landskapet" mens jeg var på stolpejakt. En stor takk til Frank, som var gjennom samme hjerteoperasjon som meg - ett år etter, altså i våres. Han var naturligvis ikke fysisk klar for å følge meg på alle toppene denne gangen, men han hadde på flere tidligere turer vært innom alle stolpepostene og kunne gi meg mange nyttige tips både på forhånd og der jeg møtte han enkelte steder på turene.
99 km, 3610 høydemeter
Opprinnelig skulle jeg tatt denne turen forrige uke, men elendig værmelding var en av årsakene til at det ble utsatt en uke. Det ble jo full klaff værmessig, og jeg innser nå etterpå at jeg ikke hadde klart dette på to dager med dårlig vær. Selv om det "bare" var 99 km var det mye tungt og uvant underlag - og jeg taper spesielt mye når jeg går i "steinrammel". Jeg hadde bestemt meg for bare å gå (ikke jogge) for helt sikkert å hilde ut, så snittfarten var bare 4,5 km/t på de to dagene.
Onsdagsrundens gikk på stipulerte 10 timer, mens jeg søndag manglet tre poster etter 11,5 timer. Det siste var også som forventet, så jeg løp utenom tre stolpeposter for å ta dem til slutt ved å kjøre bil til nærmeste punkt, et lite prinsippbrudd - men da slapp jeg å reise opp til Venabygdfjellet en gang til... event kunne jeg fortsatt et par timer med hodelykt.
Sliten - men egentlig problemfritt
Etter tre timer første dagen var jeg sliten, bena var tunge og all gåinga utenfor sti reduserte farten til +/- 4,5 km/t. Men... det ble ikke verre... Det var de bratteste stigningene som var den største utfordringen, det var da jeg oppdaget at jeg går på hjertemedisiner - mens jeg i lette partier egentlig hadde bra driv begge dagene.
Onsdag 9. september: 17 poster 43,7 km 1.776 høydemeter 10:14
Frank gjør seg klar til en hel dag på fjellet i det flotte været...
Her er jeg startklar utenfor Spidsbergseter... 10 varmegrader og sol, det kommer til å bli en strålende dag i fjellet. I sekken har jeg 3 liter sportsdrikk, 8 brødskiver, 5 sjokolader. Kart, GPS-klokke til avstandsmåling og fotoapparat er selvsagt med. Jeg kunne ogå brukt stolpejakt-appen eller en håndholdt GPS også, men jeg liker best å orientere meg fram uten slike hjelpemidler.
Første topp var Veslbølia (1070 moh)... en grei tur på smale stier men mest rett på i terrenget. Det var bare 200 høydemeter opp hit, men det ante meg allerede nå at lyng og mose skulle suge krefter ut av den gamle mannen.
Første topp og første stolpe var altså Veslbølia.
En ganske flat topp, men med flott utsikt i alle retninger.
Stolpepost på Flaksjølihøgda (1112 moh) med utsikt mot Rondane der det var litt nysnø på toppene. På vei hit brukte jeg mye krefter i myr og høy vegetasjon utenfor sti - og ble litt skeptisk med tanke på fortsettelsen. Jeg burde rundet i mer fjellterreng til høyre eller på sti til venstre.
Et lite fjellvann som nesten fristet til en dukkert, men det ble det ikke noe av.
Frank har gått korteste vei til Svarthammeren (1182 moh),
der han står på toppen og speider etter meg.
Snart på toppen av Svarthammeren...
minimal vegetasjon og ikke noe steinrammel gjorde det lett å gå her.
Svarthammeren med Muen i bakgrunnen.
Fortsatt vandring i fjellterreng utenfor sti, men tross alt lett terreng.
Her fra Tverrhøgda (1160 moh).
Her fra Tverrhøgda (1160 moh).
Da jeg krysset stien mellom Tverrhøgda og Storfjellet møtte jeg Frank igjen.
Han skulle herfra følge stiene nord for Bølfjellene.
Flotte skyformasjoner over Storfjellet (1076moh).
Det ser helt flatt ut, men bildet lyver.
Det ser helt flatt ut, men bildet lyver.
Fra Storfjellet var det bare å sikte seg inn på Nordre Bølhøgda.
Dette hadde vært utfordrende i tåke...
Dagens første riktig harde oppstigning var til Nordre Bølhøgda (1365 moh). Det var 300 høydemeter fra Storfjellet, det var tungt i lyngen oppover og etter hvert også en del steinrammel å forsere.
Belønningen på alle toppene var strålende utsikt!
Ned fra Nordre Bølhøgda fulgte jeg ikke helt veivalget jeg ble tipset om fra Frank, og endte opp med å ake meg på rumpa ned dette steinrammelet. Det var ubehagelig bratt....
...og mer steinrammel gjenstår... det er brattere enn det ser ut til - og gubbebalansen var ikke noe å skryte av. Men jeg kom over, selv om det tok lang tid!
Litt på avstand ser det ikke så ille ut der jeg kom fra...
Endelig et langt stiparti, nord for Nordre Bølhøgda på vei til Søndre Bølhøgda.
Da ble det anledning til å spise litt mens jeg gikk.
Bena var stive og jeg hadde begynt å grue meg for Muen, men her fikk jeg konsentrere meg om en topp av gangen. De 12 første stolpepostene lå alle på 1000-meterstopper.
Jess, etter et par hundre høydemeter er jeg endelig oppe på Søndre Bølhøgda (1258 moh) - og i bakgrunnen lokker neste topp.
Ned fra Søndre Bølhøgda fikk jeg god tid til å studere Muen, den høyeste og mest populære toppen i området, men også den verste å "bestige". Ved fylkesvei 27 i bakgrunnen ventet Frank for å slå følge litt av veien mot Muen. Jeg hadde dårlige mobilsignaler, og fikk ikke svart de gangene han ringte.
250 høydemeter opp fra veien gjenstår bare drøyt 100 høydemeter, men det var i et sammenhengende steinrammel - og det var bratt! Det gikk utrolig sakte opp her, hard kost etter fem timer til fots....
Vardebygging er populært på Muen (1424 moh)...
Jeg passerte faktisk noen turgåere på vei opp til Muen, og der oppe var det andre toppgjester. Det var - med unntak av Frank og en til - eneste sted jeg møtte turgåere på hele dagen.
Muenutsikt mot Rondane...
Fra Muen fortsatte turen til Veslemuen (1318 moh), og gradvis kom skrotten til hektene igjen.
Muen var historie, den letteste delen av dagens runde var foran meg.
Både fjelltoppen og vardene var mindre på Veslemuen enn på Muen.
Flott og lett terreng opp mot Gråvorden 1390 moh...
Ned fra Gråvorden skulle jeg så vidt innom litt sti igjen - men turen fra toppen ned mot Gråhøgdbu (DNT) gikk på supert underlag med mose og veldig kort lyng. Jeg kom litt skjevt på stien, så Frank som sto 100 meter fra stien og speidet etter meg i direkte kurs fra Gråvorden så meg ikke før jeg var rett bak han. Vi hadde en hyggelig prat langs stien før jeg tok av på vei mot neste topp.
Det var litt mer steinrammel igjen opp mot Gråhøgdin (1200 moh).
Gråhøgdin var dagens 10. tusenmeters-topp.
Veslegråhøgda, 1127 moh.
Det var fint og fargerikt... men det var tungt å gå så mye i lyng og mose.
Jeg var glad for at det ventet mest stigåing resten av turen.
Jeg var glad for at det ventet mest stigåing resten av turen.
Før jeg kom så langt slurvet jeg med retningen og måtte tråkke noen hundre meter over ei tung myr...
Innholdsrik skiltstolpe like ved Dørfallet der elva Døra forsvinner ned i en trang ravinedal.
Ved Dørfallet ventet både Frank og stolpeposten... Herfra gikk jeg sammen med Frank en kilometer før jeg tok stien over Veslefjellet, mens han tok stien rundt.
Veslefjellet (1034 moh) var dagens siste fjelltopp. Masse fin skiferstein innbør til vardebygging, men jeg tuslet bare videre etter å ha registrert stolpekoden.
Hva driver du med 'a...
Den planlagte runden hadde gått på 9 timer, så da la jeg like gjerne inn en ekstra runde ved Spidsbergseter for å øke muligheten til å klare det gjenstående dagen etter. At jeg følte meg omtrent som denne fjellbjørka hindret meg ikke i å plusse på disse fire kilometerne.
Post 7 lå i et veikryss og ikke på en topp!!
Jeg ble overrumplet av veldig steinete underlag på vei til og fra den siste posten på turen... men belønningen var flott utsikt mot Urdtjernet og Spidsbergseter.
Sola går snart ned - men jeg er ferdig for dagen. Likevel ikke mer ødelagt enn at jeg har tro på å komme meg ut på langtur også neste dag, men klare alt gjenstående....? Tvilsomt!
Torsdag 10. september: 20 (+3) poster 55,2 km 1.834 høydemeter 11:41
Jeg har vel følt meg mer elendig mange ganger dagen etter konkurranse eller lange treningsturer, enn hva jeg gjorde denne morgenen. Likevel var det med noe skepsis jeg pakket sekken og gjorde klart for 10 timer i fjellet. Det var flott å vite at været var - og skulle forbli bra hele dagen, og det var greit å vite at rask gange antagelig ville føre meg i mål - om jeg bare holdt ut hele dagen.
Denne dagen startet turen fra hytta til Frank, altså ingen forflytning med bil. Dagens første stolpepost var også post 1 på Venabygdsfjellet - 500 meter i luftlinje fra hytta.
Her er jeg på Forbundsfjellet, en flat topp 994 moh.
Stolpen kan virke feilplassert. men jeg ser på Norgeskart.no at det er to meter høyere der stolpen er plassert enn på den litt mer markerte høyden 3-400 meter lenger øst.
Her ved varden er det i følge Norgeskart.no bare 992 moh.
Fra Forbundsfjellet var det 5 kilometer på veger og stier til neste stolpepost, og med 350 meter fall var det en lett start på dagen - det skulle snart bli verre. Her er jeg ved en av flere grinder ved Jønnhalt, ei stor setergrend med 23 setre
Fra Jønnhalt gikk det en flott sti som nok har vært en setervei i gamle dager - rett fram i to kilometer og med 250 meter fall ned til Døråmot der elvene Mya og Døra blir til Nordåa. Her var den suverent lavestliggende stolpeposten på Venabygd denne gangen. Dalen her nede er regnet for å være Gudbrandsdalens største canyon.... det var egentlig vakkert vilt.
På hjemmesiden til "Visit Venabygdsfjellet" kan jeg (nå etterpå) under tur 16 lese: "Døra krysses på klopp som legges ut for sommeren. Deretter over Nordåa på solid betongbro". Jeg kom motsatt vei og fant selvsagt betongbroa, men hvor var kloppa? Jeg vurderte først bare å vasse over, men det var ganske stri vannføring - så jeg kreket meg i ulendt terreng litt opp langs elva - før jeg ga opp og snudde. Kanskje var kloppa lenger opp, men jeg fant verken sti eller tråkk...
Når jeg først vasset over var det ikke så ille, jeg er bare litt ekstra varsom når jeg er alene på tur. Jeg hadde lagt fotoapparatet i jakkelomma så jeg hadde hendene fri, men så hektet bærereima til fotoapparatet seg fast i en kvist og røsket hele dritten ut av lomma og plask...!! Oooops... nå var det ikke snakk om å være forsiktig. Fire-fem raske skritt nedover elva og jeg fikk heldigvis tak i bærereima, en såkalt flytereim, og reddet opp fotoapparatet.
Jeg bruker en Olympus Tough TG3 på slike turer. Det tåler å falle i bakken, det kan brukes under vann, det tåler kulde ... og jeg har det alltid (nesten) sikret rundt håndleddet med denne flytereima. Fordelen med reima er at jeg ser hvor apparatet er, ulempen akkurat i ei elv er at apparatet seiler av gårde. Dessuten var det reima som var skyld i at jeg mistet apparatet... jaja - det gikk bta.
Uten fotoapparatet ville jeg mistet alle første dags bilder av postene og kodene og de tre første fra dag to. Om jeg da hadde klart å motivere meg til å fortsette og ta resten av bildene med mobilkamera er jeg ikke helt sikker på. Siden jeg hadde vært på postene kunne jeg kanskje med god samvittighet fått kodene av Frank, men det ble altså ikke nødvendig å spørre om det.
Jeg kom meg over Døra og foran meg ventet drøyt 300 høydemeter opp den bratte Mytunga. Spesielt starten var hard, og jeg la faktisk inn noen hvilestopp på turen oppover åsryggen.
Det var bratt, men tydelig sti og veldig fint i Bjørkeskogen opp Myrtunga.
Hmmm... det er visst fortsatt litt vann på objektivet.
Hmmm... det er visst fortsatt litt vann på objektivet.
Dagens mest spektakulære stolpepost var ved Myfallet der Mya kaster seg ned i ravinedalen.
Jeg var på forhånd blitt advart om at det var kronglete ned til stolpen innunder fossen, men sammenlignet med alt steinrammelet på Muen i går var ikke dette så ille.
Det er et imponerende syn ved Myfallet selv med moderat vannføring.
Det var en utfordrende men morsom tur ned til fossen... faktisk lettere opp igjen.
Stien videre mot Mysætrin byr på litt mer steinrammel...
Men det var flotte stipartier også...
Fortsatt var jeg i bjørkeskogen og ikke i snaufjellet,
så turen var så langt veldig annerledes enn dagen før.
Her en post i et stikryss.
Post i et stikryss mellom Mysætrin og Venabu Høyfjellshotell.
Flott fjellbjørkterreng!
Flott fjellbjørkterreng!
Søre Fiskeløysa ved fylkesvei 27...
Til og fra stolpepost 3 måtte jeg forbi det fine Venabygd fjellkapell.
Stolpepost innenfor Lundesætra...
Stolpepost nr 10... det hadde vært lite høydemeter den siste timen, så framdriften var grei nok og optimismen tilbake - og jeg ringte med Frank og sa at jeg forsøkte å rekke hele runden.
Post ved Granhaugen der skiltet røper at merking av vinterløyper er mange hakk bedre enn sommerløyper. Vinteren er åpenbart en bedre sesong enn sommeren her på Venabygdsfjellet.
Stolpepost i nærheten av Rondanesenteret.
Det var flott ved Flaksjølia...
Utsikt over Flaksjøen.
Etter Flaksjølia var jeg ukonsentrert og fulgte feil sti en hel kilometer før jeg forsto hva som hadde skjedd!! Jeg skulle definitivt ikke vært på denne T-merkede stien.
Jeg kom på rett spor igjen, og selv om denne posten ved Svartvika i Flaksjøen var plassert feil i forhold til kartet og appen gikk det greit. Frank hadde fortalt hvor posten var plassert.
Etter å ha gått rundt nesten hele Flaksjøen var det klart for noen noen nye fjelltopper.
Her ved Svartfjellsætra har jeg begynt på de 250 høydemeterne opp til karakteristiske Svartfjellet. Den ser mektigere ut enn sine "bare" 1154 moh.
Det ble noen fotostopp oppover mot Svartfjellet der Frank ventet på stolpejeger'n.
Det var påskudd for å hvile litt.
Der nede kommer jeg fra...
...og der oppe står Frank!
Det var bratt og nesten-klatring et parti før toppen.
Svartfjellet, 1154 moh, luftig og flott.
Ned herfra på vei til Dynjefjellet fulgte jeg plutselig en ny sti som ikke sto på kartet. Frank som befant seg på ryggen ned fra Svartfjellet den veien jeg kom opp så dette, og ringte meg for å korrigere kursen... morsom fjern-navigering!
Etter to kilometer på smal sti var jeg på Dynjefjellet (1151 moh).
Det var mye fin skifer å lage varder av her også...
Det var fin sti ned fra fjellet, og 2 km på sti og litt vei gikk greit ned til post 12 ved Bergstulen. Men, klokka gikk fort, og jeg fant ut at jeg ikke hadde mer enn akkurat tid til å rekke de siste fem postene før det ble mørkt. Hodelykta lå i hytta.
Jeg hadde ikke full kontroll på veivalget til denne posten ved Pyntasætra, men selv med grovt kart kom jeg heldigvis rett på stolpen.
Herfra ble det mye surr! Jeg skulle kutte gjennom terrenget over til neste stolpepost, men ble ledet en stor omvei av inngjerdet mark. Deretter skulle jeg til posten på Trabelifjellet, men fant ikke stien fra hytteområdet på vestsiden av fjellet (utgangspunktet var antagelig gresskledd vei ved siden av den jeg lette på). dermed fortsatte jeg 7-800 meter videre til der en annen sti skulle ta av, som jegheller ikke fant. Tiden gikk - så jeg bestemte meg for å dra gjennom fjellbjørkskogen i retning Trabelifjellet. Det ble 80 høydemeter i svært tett og kronglere bjørkeskog før jeg kom ut i åpent fjellandskap og kunne slite meg videre oppover i veldig tung og høy lyng. Like før toppen fant jeg den første stien - som var svært fin og tydelig her oppe! Uff... der rotet jeg vekk 20-30 minutter!
Innen jeg var på Trabelifjellet (1093 moh) var sola i ferd med å legge seg for dagen,
hvor lenge ville det være lyst nok til å gå uten hodelykt??
Det gikk raskt og greit ned fra Trabelifjellet... men da jeg krysset fv27 var jeg nær på å ringe Frank og be han møte meg med hodelykt, det var bare 7-800 meter ned til hytta. Jeg lot det være.
Her er jeg på vei mot siste topp, Kyrkjegardsfjellet, som ligger badet i siste rest av kveldssol.
Her er jeg på vei mot siste topp, Kyrkjegardsfjellet, som ligger badet i siste rest av kveldssol.
Sikten var ganske dårlig innen jeg var oppe på Kyrkjegardsfjellet (1046 moh), men nå var det under tre kilometer igjen. Det burde gå uten lykt. I det jeg var på vei ned fra fjellet - på vei mot siste post i lia ned mot Jønnhalt - ringte Frank. Jeg fikk en grei beskrivelse av ruta videre, og med hjelp av brillene leste jeg fortsatt kartet uten lykt (har lykt på mobiltelefonen).
Så var siste posten på dagens runde der, 150 høydemeter ned fra forrige topp, og bare halvannen kilometer på skiløypesti tilbake til hytta. Jeg jogget (!!) fornøyd videre, nattsynet holdt greit fortsatt - og jeg visste at Frank kom meg i møte med hodelykt. Vi møttes midtveis på stien, så da fikk jeg selskap i avslutninga selv om det hadde gått greit uten lys den korte biten som var igjen - selv om klakka var 21:15 på kvelden.
Tillegg
Forutsetningen for å rekke alt var å sette igjen tre poster som lå litt klønete til i forhold til det å lage en fornuftig rute - og i forhold til hvor mye det var realistisk å rekke. Allerede dagen før la da Frank og jeg en plan om å ta tre av stolpepostene pr bil til slutt - det sparte meg for et par ekstra timer med hodelykt. De tre postene kostet meg bare 800 meter til fots... og er de eneste stolpepostene jeg har tatt med bilhjelp på hele/deler av strekningen. I utgangspunktet skal jeg ta alle postene i en samlet runde til fots, her på fjellet ble det riktignok to runder - og altså i tillegg disse tre til slutt.
Post 17 i lyset fra hodelykta
Klokka var 22:30 - på tide å komme seg hjemover.
Takk for to fine dager Frank og for at du var så tålmodig med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar