tirsdag 5. november 2019

Jeg vant over dørstokkmila og hjemlengselen - det ble en fin tur i Egilrunden



Noen ganger er dørstokken høyere enn høy, og noen ganger er starten på en treningstur tyngre enn tung. I dag inntraff begge fenomenene - og de som trener mye blir jo ikke overrasket når jeg sier at det likevel ble en flott treningstur!

Jeg har angret på konkurranser jeg har stilt opp i, men kan ikke huske at jeg noen gang har angret på en treningstur. Vissheten om dette siste er det som får meg til å skritte over dørstokken, og til ikke å snu før treningsturen har kommet skikkelig i gang.

I dag var det strålende høstvær, jeg satt på hjemmekontoret og så sola skinne over Vorma og fikk mer og mer lyst til å komme meg ut på en treningstur. Muligheten bød seg, og jeg gledet meg skikkelig til en tur i terrenget.

Det varte til jeg hadde dratt på meg løpesokkene, da kastet jeg et blikk på gradestokken; -5°C ! Pokker, var det såå kaldt ute. Jeg sluttet jo å trene i kuldegrader etter hjerteoperasjonen i 2014.
Sokkene gikk av, jeg fikk heller sykle på spinningsykkelen...

Men, det satt et spøkelse på skulderen og kalte meg feiging, og det ville jeg ikke akseptere. Sokkene kom på igjen, det gjorde også resten av løpeklærne.





Turen gikk til Fenstad, hjemterrenget mitt i mange år før jeg flyttet til Vormsund, til utgangspunktet for "Egilrunden" - en flott opparbeidet og noe kupert (160 hm) terrengrunde på snaue 8 kilometer.

To minutter ut på turen var jeg gjennomfrossen, søndagens langtur satt ennå i bena, dette var helt håpløst. Jeg bestemte meg for å gå 15 minutter i motbakkene før jeg jogget tilbake - for i dag ville jeg bruke halvannen time på hele runden.



Litt opp i bakkene frøs jeg mindre, og jeg var delvis i joggemodus. Frosten gjorde at det var 100% tørt å løpe, men det var betydelig fare for å vrikke føttene der alt av ujevnheter i tidligere gjørmehull hadde frosset.

Høstens fineste løpetur
Etter en halvtime var jeg i - for meg - normalt joggemodus, og resten av turen var høstens fineste løpetur så langt, og runden ble fullført på ganske nøyaktig 1 time, i stadig bedre fart. Synd jeg ikke hadde tid til en runde til...

Så skjedde det altså igjen!
Jeg overvant dørstokkmila, så vidt!
Det ble en veldig fin tur - som egentlig alle treningsturer er!
Så husker jeg kanskje det - neste gang vegrer meg....

Og - dagens bonus; etter en veldig rolig åpning gikk det bra å løpe i 5 kuldegrader!


NOEN FLERE BILDER:


Både løypa og en av gapahukene (Egil-huken) langs løypa er oppkalt etter Egil Molstad, som bodde i Åsleia inntil løypa, og som ryddet, merket og forbedret den fine runden i Fenstadmarka. Vi løp for Nes O-lag sammen i mange år.


Lågsjøen var halvveis islagt, her er jeg halvveis på runden.

Jakttårnet var tomt, jeg så ingen elgjegere...


Løypa i skianlegget har blitt enda bredere i år, og her skal det være Norgescup om bare 2 måneder (og junior-NM året etter). Det er snøproduksjonsmulighet langs alle løypene, og i dag var det kaldt nok til at man kunne produsert snø.Tror de planlegger å starte neste uke.

Når ryttere bruker turstiene i gjørmete partier blir det vrikke-forhold når frosten kommer. Det synes ikke så godt på dette skumringsbildet, men det var litt småleit å løpe på.


søndag 20. oktober 2019

Hvor mange ganger er det vanlig å legge opp?


Illustrasjonen viser mine løpestadier. Jeg er nå inne i det sjette gjoggeåret...

Er det bare jeg som har lagt opp?
...og startet på'n igjen!
...og lagt opp!
...og startet på'n igjen?

Egentlig lurer jeg på: Hvor mange ganger er det vanlig å legge opp?

Det som er helt sikkert er at jeg la opp i januar 2014, da det ble klart at jeg måtte gjennom en trippel-bypass hjerteoperasjon. Det var jo selvfølgelig, trodde jeg!

Men, noen måneder senere var det ikke like opplagt likevel, og det ble noen ultraløp til i samlinga i løpet av året som fulgte, blant annet Marka24, Ecotrail 80, Romeriksåsen på langs og UltraVasan 90 - på gjoggestadiet.

Så var det konkurransestopp på nytt - jeg trigget utfoldelsestrangen med omfattende stolpejakt - det ble over 10 000 stolpeposter og 5800  kilometer.


Stolpe nr 10. 000 på Gjøvik i juli i år. (Foto: Jørgen Pedersen, Oppland Arbeiderblad)

25. mars 2017 var jeg ikke bare ferdig med konkurranser, jeg sluttet å løpe: I treningsdagboka den dagen står det: Dropper løping, turgåer heretter!!

Ble det slik, NEI!
Litt senere omformulerte det slik; jeg MÅ IKKE løpe, men jogger når jeg har lyst.

Så ble det mer jogging, mer intervall på mølle, og flere lange turer på stolpejakt. Og, i et overmodig øyeblikk meldte jeg meg på til Riska Trail Run i Sandnes (våren 2018). Intensiverte treninga på våren, men det holdt selvsagt ikke til å fullføre det tøffe terrengultraløpet i Sandnes.

Greit, da var det definitivt enkelt å proklamere at nå er det konkurranseslutt, basta! Men, ble det slik? Neida, det ble Ecotrail 50, Romeriksåsen på langs og kortløypa i Meråker Ultra Challende de neste månedene.

Så ble det 2019.... jeg jogget en del fortsatt, men å kalle det ultratrening var vel i tilfelle på grunn av mangel på fart, mer enn på mengden trening. Likevel gikk Ecotrail 50 bedre enn i fjor, og jeg kom meg (ikke uten kramper der heller) gjennom Møkster Maraton der jeg var invitert.

Full av urealistisk optimisme meldte jeg meg på til Oslo Trail Challenge.



Det er to uker siden, bildet viser starten ved Mylla for oss som skulle gjennom kortløypa på 55 kilometer. Jeg var desidert sist ut, og kom så vidt opp den første bakken med 100 meter stigning. I snø og gjørme og grusomme hogstfelt kavet jeg meg framover og passerte i alle fall tre mann - ikke bare én gang, men tre ganger - siden jeg slet med navigeringen i lav sol og stier skjult av snø. Gamle meg var vel den eneste med papirkart og ikke GPS (?)


Tok da igjen noen..... her i et fint parti.

Så fikk jeg ekstra "legge-opp" hjelp. Jeg fikk igjen kjenne på den høyrehælen jeg opererte to ganger i 2012-2013. Piggsko i rufsete terreng ble for tøft for hælen - og mens jeg grublet på å snu - det var bare 7-8 km tilbake til Mylla) tråkket jeg over på den andre foten.

Hvorfor fortsatte jeg i 8 timer til?
Det var flaut å bryte, siden jeg hadde offentliggjort deltagelsen, og "skrytt" av at jeg var desidert eldst av deltagerne. Dummest, tenkte jeg - der jeg gikk og gikk og gikk - for løping var utenkelig. Men, det gikk for sakte, så jeg ringte løpsleder Mona og sa fra at jeg brøt - det var ved ca 35 kilomete. Innen jeg etter noen omveier på vei (i stedet for sti) kom til Nittedal stasjon hadde jeg 49 km på klokka. Det var første mulighet til å bryte, så der ble jeg hentet - i min desidert siste konkurranse.

Men blir det slik? Neppe!
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg forstår egentlig ikke vitsen.
Det er jo så deilig å være på gå/joggetur uten å tenke trening.

Men, det hadde vært gøy å se om jeg klarer....
Hvorfor kutte ut før jeg er fysisk uskikket?
Jo, men er jeg ikke det da?
Antagelig, men jeg har ikke forstått det ennå.


Denne illustrasjonen utarbeidet jeg i 2014, og fortsatt er jeg altså i Gjoggestadiet (gå/jogge). Når jeg snakker om å konkurrere er det altså å gå/jogge som er grunnforutsetningen, og dermed er det bare ultraløp som er aktuelt - så vidt!

Har jeg lagt opp?
Ja, jeg la opp i 2014. Derimot har jeg fullført noen konkurranser, men det handler bare om å fullføre. Jeg velger å mene at jeg har lagt opp, en eneste gang!

At jeg fortsatt slenger med i noen konkurranser er min måte å holde treningen ved like. Jeg er slik skrudd sammen at jeg sliter med å motivere meg for nødvendig trening hvis jeg ikke har en gulrot der framme, og så lenge det overhodet er mulig - er det ultraløping og ikke golf som frister.

Joda, jeg golfet nesten daglig sommeren etter hjerteoperasjonen, men det var for lite trening etter min smak. Golf får vente til jeg blir gammel og kommer til gå-stadiet!

Så altså.... kanskje dukker jeg opp på startstreken flere ganger, og står lykken meg bi - kommer jeg også til målstreken. Men, jeg har lagt opp! det jeg driver med nå er ikke konkurranse!

tirsdag 17. september 2019

Helsa er god men formen er dårlig


Hva er viktigst? God helse eller god form? For 30-40 år siden ville jeg kanskje sag - eller i alle fall ment; God form. Jeg er vel ikke helt der nå. God helse er selvsagt det viktigste, mens god form er et ønske eller en drøm.

Forståelsen av hvor viktig det er med god helse øker med årene, og nå er jeg så gammel at jeg er glad for hver dag med god helse. Joda; jeg var gjennom en stor hjerteoperasjon for 5 år siden, en overraskelse den gangen - og heldigvis et tilbakelagt stadium.

Helsa har vært god også i årene etterpå, og evnen til å pensjonere meg har jeg åpenbart ikke. Det blir mye jobbing, alt for mye, og tid til trening er det som blir mest skadelidende. Dermed er jeg ved overskriften:

Helsa er god men formen er dårlig.

Med god form tenker jeg ikke på konkurranseform og best mulig resultater, det er et tilbakelagt stadium. Derimot vil jeg gjerne være i god nok form til å fullføre noen flere ultraløp. Jeg har lagt opp, jada, men jeg snakker om deltagelse for å fullføre innenfor tidsfrister - noe som i seg selv krever god form for alderen.

Etter to uker feiereise i Belgia++ og deretter to uker med ekstremt mye jobbing, var jeg i går på min første løpetur siden 19. august. Samme sted, samme runden - men jeg holdt igjen litt på farten, så jeg vet ikke hvor mye formen har duppet, jeg vet bare at jeg gikk opp 3 kilo. På toppbildet gisper jeg etter luft underveis på turen i går.





Jeg har jo trimmet hver eneste dag. Det ble ca 1 time rask gang hver dag i ferien, og 30 min+ spinning hver dag etterpå, så først og fremt må jeg få litt distanse i bena igjen. For jeg har jo noen planer, og jeg deler dem her selv om jeg ennå ikke vet hvor realistisk det er:

23.09. Romeriksåsen på langs 50 km alene
05.10. Oslo Trail Challenge 55 km konkurranse
19.10. Lillomarka Rundt 50 km konkurranse
22.12. Jar Julemaraton&ultra 42 eller 50 km konkurranse

Tidligere i år har det bare blitt tre skikkelig lange utfordringer (i tillegg til masse stolpejakt):

Mai: Ecotrail 50 km
Juni: Ti på Topp Romerike 48 km
August: Møkster Maraton 42 km

Samlet kommer jeg da kanskje opp i 8 utfordringer, men til neste år - i mitt 70. - bør det bli 10+ siden jeg da tar pause fra Stolpejakten. Det også blir siste året med jobb før jeg definitivt pensjonerer med (tror jeg).


søndag 16. juni 2019

Ti på Topp Romerike, femte gang med alle-på-en dag


Ti på Topp Romerike er akkurat passe omfattende til at jeg finner det utfordrende å besøke alle toppene på én dag, mellom soloppgang og solnedgang. Fysisk er det kanskje ikke all verdens utfordring, det blir som et kort terrengultraløp, men det er flere ting som skal klaffe for å komme gjennom dette på de ca 18 timene man har til rådighet.

Med 340 kilometer kjøring til startplasser man ikke uten videre er kjent med, må det gjøres god research på forhånd, mulige trafikale utfordringer må unngås og det er lurt å spare noen lette topper til slutt. Etter hver tur er det raskt trøyebytte, en liten oppdatering på sosiale medier, og finne fram mat/drikke som inntas på kjøreturen til neste topp.

En middels sprek yngre løper kunne lett ha løpt de ti turene 2-3 timer raskere, men han kunne også ha surret vekk mye på manglende forberedelser og effektivitet. For gamle meg er det imidlertid helt nødvendige at det hele fungerer optimalt, og det gjorde det i år - siden formen er som den er.

Jeg hadde et skjema på 18 timer og brukte 18 timer:


















Som oversikten viser går det med like mye tid til kjøring og litt diverse som til selve turene.

Årets varmeste dag, vått og gjørmete terreng
Det jeg vil huske lenge fra årets Ti på Topp turdag er de mange gjørmete partiene på mange av turene, og at det tidvis var veldig varmt. I fjor var det støvtørt, jeg var aldri våt på bena. I år var jeg blaut på bena hele tiden, og bakset med mye gjørme underveis. Under slike forhold virker også løypene mer "teknisk" og det koster definitivt mer krefter. Jeg var jo klar over dette med forholdene, og valgte derfor å løpe med piggskoa på de ni første turene. Byttet til tørt før den avsluttende turen. Ellers bytter jeg bare t-skjorte underveis, ny for hver tur!

Jeg har vært på alle turene tidligere, så jeg visste også hele tiden hva jeg gikk til og hvor det eventuelt var mulig å løpe feil eller kjøre feil. Jeg hadde med 10 brødskiver, en etter hver runde og drakk ca 6 liter saft, cola, eplejuice, sjokolademelk. Dette fungerte helt supert - men det visste jeg jo fra før.

Bjørn har tatt dette bildet av meg etter den sjette turen, der han slo følge. Dette er illusorisk, siden all spising og drikking skjedde mens jeg kjørte til utgangspunktet for neste turmål.


De 10 turene 

oppsummert fortløpende på facebook - og supplert nedenfor.

OLAVs TI PÅ TOPP ROMERIKE
10 topper, 2012 høydemeter, 48,2 km:

05:20 
Første tur som var til Ruserud, 330 moh, Fet’s høyeste punkt, er unnagjort. Mest teknisk sti, 5,4 km, 285 høydemeter. 63 minutter. Flott med soloppgang, strålende vær!

Ruserud 330 moh er et av de høyeste punktene i Fet kommune, 5-600 meter sørvest ligger Kohinor 347,1 moh som er Skedsmo Kommunes høyeste punkt, og 1 km nordvest ligger Bjørnholen 347,2 moh. Trekommunegrensen blir historie fra 1.1.2020 da de tre kommunene blir Lillestrøm Kommune - og da er det faktisk Minjarudkollen  (neste tur) som blir storkommunenes høyeste topp.

Soloppgang ved  Bingen lenser, på toppen av første bratte bakken på kulturstien ovenfor Hammeren.

06:55 
Andre topptur var til tårnet på Minjarudkollen 339 moh, lengst sør i Fet på grensen til Østfold. Fin og bred sti, 4,1 km 167 høydemeter. 38 minutter. Kaldt i skyggen, fint i sola!

Dette tårnet var fjorårets positive overraskelse da jeg var her første gang. Et mer solid utsiktstårn skal du lete lenge etter! Minjarudkollen er Fet's, og snart Lillestrøm's, høyeste topp. Men, kommunens høyeste punkt er innunder Røysekollen på grensen mot Aurskog-Høland, 348 moh - men det er  altså ikke toppen. Regner du med de 13,5 meterne som tårnet på Minjarudkollen rager, blir dette likevel høyeste punkt.

Halvveis til toppen.

Med kikkert har du god oversikt over blant annet Øyeren.

08:30 
Tredje tur var til bygdeborgen på toppen av Tjuvstuåsen 340 moh ovenfor Myrdammen i Rælingen. Mye gjørme og vann og mye teknisk sti. 3,1 km 161 høydemeter, 39 minutter. 

Det er to alternative ruter fra Myrdammen opp til Tjuvstuåsen. Jeg valgte den lange og slakeste på opptur og den bratteste på nedtur. Det var en sølete tur, men utsikten på toppen var upåklagelig.

Informasjonstavle som forteller om både gravrøys, bygdeborg og røverhule.


Blomsterprakt på toppen.

09:55
Tur nummer fire var til Knuttjern i Lørenskog. Lett tur på lysløypa, ingen topp. 5,1 km 117 høydemeter, 45 minutter. 

Dette var en av dagens tre turer som ikke var en topp. jeg vil jo helst at dette skal være toppturer, men slik er det altså ikke. Knuttjern er jo "hjemme" for en Lør'nskauing, selv om jeg ikke har bodd det på 35 år. Nå hadde folk våknet, og jeg møtte mange joggere og turgåere.


Jeg fulgte lysløya begge veier for å være litt rasjonell, og holdt utkikk etter noen "supportere" som kanskje var i området. Dermed gikk jeg glipp av disse herlige barna - Ebba og Aksel - som var med mamma Leila for å heie på Ti på Topper'n. Det ble litt misforståelse om ruta jeg skulle følge til Knuttjern - veldig synd!!! Aksel var forøvrig i mammas mage (7 mnd) da Leila var med på 9 av 10 topper i 2015. Neste år håper jeg hun og/eller mannen Øystein blir med igjen.

12:10
Halvveis. Femte tur var til min favoritt-topp i Nittedal. Bukollen 522 moh i Romeriksåsen. Bratt smal sti siste 250 høydemeter, men det er verdt slitet. 5,5 km, 342 høydemeter, 70 minutter. 

Ikke så høyt, men fjellpreg over denne flotte toppen i Romeriksåsen. Sola steiket i ryggen hele veien opp, null vind. Puhhh... det ble noen småstopp mens jeg hele tiden sjekket høydemåleren for å se hvor lengt det var igjen til 522 moh. Møtte en del andre på Ti påTopp tur.

Telenord jordstasjon der stien til bl.a. Midtkollen og Bukollen opp er et imponerende anlegg. Jeg har vært så heldig å vært på omvisning der inne.

Tidligere på morgenen startet Nittedal 7-toppers fra samme utgangspunkt. Jeg var påmeldt i fjor, men var ikke med. Jeg må få til det en gang.

Det er naturreservat i det flotte og delvis urørte terrenget ved Rundkollen, Fugleknattene og Bukollen.


Den bratteste bakken er unnagjort, og toppen kan skimtes. Dette bildet tror jeg blir mitt neste PC-skjermbilde!

14:35 
Sjette turen gikk til Klofjell 665 moh langt til skogs i Nannestad. På denne turen hadde jeg besøk av Bjørn Hytjanstorp som har vært med på minst en av turene mine hvert år. Mye gjørme og røtter og våt myr, men flott «fjellterreng». 4,8 km, 225 høydemeter, 59 minutter.

Bjørn på Klofjell, en flott topp nord i Nannestad i tilnærmet fjellterreng. Jeg måtte riktignok vente 15-20 minutter på Bjørn før turen, men det var veldig hyggelig med følge på denne turen. Jeg begynte nå å bli ganske sliten, og det var spesielt tungt å komme i gang i første motbakken. Vi møtte veldig mye folk på tur her mellom Vikkelihytta og Klofjell.



Idylliske Klofjelltjernet like ved toppen. 


Turgåer på toppen.


Turkoden må sjekkes, den glemte jeg bare på en av postene.

16:50
Tur nummer 7 ble tung, men nå er jeg ferdig med de fire hardeste etappene. Denne var til Liskollen 640 moh i Hurdal, og via Rognstadkollen tilbake. Bra stier nederst, røtter, myr og gjørme lenger opp. 4,2 km 312 høydemeter, 58 minutter. 


Liskollen er 30 meter høyere enn Rognstadkollen, men det er sistnevnte som er utsiktspunktet. På denne og de to neste turene fikk jeg ubrukelige bilder med kompaktkameraet - siden objektivet hadde blitt tilgriset uten at jeg så det. Derfor få bilder. Fra Folkehøgskolen nede i dalen og opp til Rognstadkollen arrangeres det motbakkeøp hver høst, og avslutningen, der jeg i dag gikk ned - er brattere enn bratt.


Det var veldig mye vindfall nord på ryggen ved Liskollen, den veien jeg gikk opp.

18:50
Den åttende turen gikk til legendariske Bokkedalen i Eidsvoll. To ganger over Styritoppen, og ellers fin sti med mange klopper og plankebroer. Lite futt i gammeln nå, og det er fortsatt +24C og sol! Men, han gir seg ikke. 4,9 km 160 høydemeter, 60 minutter.
 

Dette er jo en kjent plass, der jeg om vinteren løper mange turer på vinterstien som er litt lettere enn sommerstien som går i høyden der vinterstien går over noen myrområder.. Her er stien løpbar hver dag hele året, og det er et femsifter antall besøk her årlig.

Løypa til Bokkedalen er svært godt tilrettelagt i alle våte partier, så her unngikk jeg all gjørma. Men det er vel kanskje litt i overkant?


20:30
Toppturen til tårnet på Hasleråsen 348 moh på Dal var den 9. turen, og denne gikk overraskende bra igjen! Takk til damene som ga meg los oppover. Bred og fin sti, bare litt gjørme. 5,0 km, 148 høydemeter, 51 minutter.

Jeg ble fragått av to damer i begynnelsen av motbakkene, men skjerpet meg og hang på så godt jeg kunne - og listet meg forbi da vi nærmet oss toppen. Bena klarte seg brukbart siden det ikke var så veldig bratte bakker. Fin joggetur tilbake etter en liten prat med damene.

22:15 
Tiende og siste tur var til den nedlagte Dragsjøbakken utenfor Årnes. Jeg hadde mye følge på denne siste turen; masse mygg!! Mest traktorvei, resten sti. Ingen topp, kun lettkupert tur. 6,1 km, 95 høydemeter, 55 minutter. Skjema på 18 timer totalt holdt akkurat: 04:15-22:15. 

Bak denne knusen er det bratt ned til Dragsjøen, og her lå Dragsjøbakken hvor det i 1928 ble satt bakkerekord med 51 meter.

Turforslaget var rundt Dragsjøen, men jeg valgte tur/retur på den letteste siden, og sparte 500 meter - og tok dermed igjen det lille jeg lå bak "skjemaet". Her sitten en fyr og passer på en postkasse ved siden av en av årets stolpeposter. 


Det er fint langs Dragsjøen, drikkevannskilden til 2/3 av Nes Kommunes innbyggere. Jeg bor på andre siden av Glomma og får vann fra Odal. 

Hjem til kaffe og øl!
Da var alle turene unnagjort, den siste gikk raskest, men var også den letteste. Nå så jeg fram til å komme hjem til en velfortjent kaffekopp og en like fortjent hveteøl! Og neste titopptur blir kanskje allerede i år; jeg har kjøpt turheftet til Ti på Topp Follo.

Takk til Bedriftsidrettskretsen som tilrettelegger dette.

De fire tidligere turene:
14.06.2018 Ti på topp Romerike 2018
09.08.2015 Ti på topp Romerike 2015
10.08.2014 Ti på Topp Romerike 2014 
20.07.2013 Ti på Topp Romeriken 2013 

Tilbakeblikk på Ecotrail - noen må jo være eldst!


Trøtt og nesten apatisk seg jeg noe reklamegreier flimre foran meg på Jernbanetorget t-banestasjon. Hva det er på reklamen vet jeg ikke - og det eneste jeg bryr meg om er å komme på t-banen opp til Frognerseteren stasjon. Bena verker noe fryktelig, jeg har ikke dusjet etter fullført Ecotrail50 og holder så god avstand til andre som mulig.


To timer tidligere (se bildet ovenfor)  hadde jeg nok en gang karret meg til mål på ultradistanse i Ecotrail Oslo, 80 km i 2015 og 50 km i fjor og i år. Alle årene som eldstemann på ultra, og alle med betydelige krampeproblemer underveis. Selv om jeg byttet blogg fra KrampeGammeln til OptimistGammeln etter hjerteoperasjonen i 2014, betød ikke det at mine krampeutfordringer ble løst.

På t-banen er nok uttrykket mitt like sløvt som på Jernbanetorget, og nå er jeg tissatrengt i tillegg - og vurderer om jeg må gå av et sted og gjøre det som må gjøres, og ta en ny t-bane senere. Dette er jo også en konsekvens av alderen, det er ikke like lett å holde seg som i yngre dager. Det holdt akkurat - så mellom t-banen og bilen som var parkert ved Frognerseteren - fikk jeg løst det akutte problemet.

Ikke "aldri mer" eller "neste gang"

På hjemvei - og senere også  - har jeg likevel ingen tanker om "aldri mer". Jeg har heller ingen tanker om "neste gang".  Det som er viktig er å kunne gjøre ting jeg har lyst til å gjøre, og som jeg evner å gjøre. Om det betyr at jeg løper Ecotrail i M70-74 neste år vet jeg ikke før langt ut på våren neste år. Det er ikke alderen som bestemmer det, men formen og lysten.

Bildet viser medaljen på 10 km, min står det 50 km på.

Det er langt fram til starten ved Heftye-villaen, men med mattestart blir jo tiden korrekt likevel. Dessuten hadde jeg ikke hastverk.


Eldste deltager på ultradistanse
I år var jeg altså eldstemann på ultra, nærmest var Kok Hung NG fra HongKong og Gerard Maggi fra Frankrike. De var 20 og 30 minutter før meg i mål, det tapte jeg på siste 20 km da jeg dels måtte  massere legger og lår - og dels måtte senke farten. Men, det var ikke viktig, jeg var stolt uansett over å fullføre, og litt ekstra fornøyd med å ha tre løpere fra klubben bak meg i mål, løpere jeg var sammen med 10 km ut i løpet.


Om løpet
Formen er litt bedre enn i fjor, og vekta litt lavere, men jeg manglet totalt langturer før årets Ecotrail. Dermed var jeg svært forsiktig ut fra start, og hadde ikke mange bak med i skiløypene nedover mot Holmenkollen. Jeg fikk tidlig kontakt med Jørgen i klubben, og etter hvert også med Ivar - og den første mila var vi sammen . Formen føltes bra og det var vanskelig å holde igjen - og plutselig var ikke Jørgen og Ivar der - og litt foran så jeg Iva fra klubben som også raskt ble passert.


Ivar og Jørgen etter ca 7 km mens vi enda var samlet. 
Nå var farten stort sett utlignet med 80-kilometersløperne som startet fire timer tidligere, og jeg befant meg ca midt i feltet til de som løp den lengste distansen. Jeg gikk litt mer og løp litt raskere, så det var i stor grad de samme løperne rundt meg videre mot Sørkedaøen og over høyden i Bærumsmarka og på sti ned til Fossum. Jeg ble tiltagende stivere og selvsagt sliten, og visste at krampene ville komme.

Og de kom; første krampestopp ble på akkurat samme punkt som i fjor, 500 meter etter matstasjonen på Fossum. Ikke like voldsomt som i fjor, så jeg kunne jogge i utforbakkene i det vanskelig partiet langs Lysakerelva, men det ble mer og mer gåing og stadig strøm av løpere forbi meg - hele veien til mål. Jeg hadde 55-60 løpere på 50 kilometeren bak meg ved Fossum, det var blitt til 32 i mål, men jeg var altså ikke sist.

Jeg har jo satt en absolutt deadline for min siste konkurranse, det er den dagen jeg kommer sist til mål. Heldigvis er jeg ikke der ennå.

Jeg var sliten og stiv, men langt fra skuffet. Og jeg nøt de mange flotte partiene vi passerte. Underveis hadde jeg klart meg greit med de 3 liter drikke jeg hadde i sekken, som gjorde at jeg ikke stoppet på matstasjonene. Leggene hadde fått mye juling, jeg løp med terrengsko på grunn av mye gjørme i terrengpartiene. Tiden ble 7:10:22 som var 23 minutter bedre enn i fjor og som bør bli sub 7 timer om jeg prøver på nytt neste år.



Mange voksne karer på 50-km starten, men bare tre i 65 år+ 
Hvorfor ikke flere gamlinger på start?
Det er mange eldre løpere som fortsatt løper maraton, og slik sett ikke vil ha noe problem med å fullføre 50 kilometer på variert underlag. Men hvorfor stiller de ikke opp? En årsak kan være at svært menge av de eldste maratonløpere er samlere - de samler på maratonløp. En annen årsak er at de løper så dårlig i terreng?

Det vil si; de synes de løper så dårlig i terreng. Maratonløpere er nok mer opptatt av kilometertider enn ultraløpere som gjerne løper på variert underlag, og blir skuffet når kilometertidene viser 3-4 minutter mer pr km enn ved flatløping. Det betyr ikke at de løper dårligere i terreng. Det er en selvfølge at farten blir lavere i terrenget, og det er et faktum at spenst og balanse er dårligere enn i yngre dager. Dette siste  gjør at utslagene mellom yngre og eldre løper blir større ved terrengløping enn ved veiløping - og altså helt naturlig.

En tredje mulighet er at dette med ultraløping er noe man gir seg med før man blir pensjonist? ...og at jeg er et sjeldent eksemplar som ikke har forstått det....

Reportasjen min på kondis.no:
Stine Holager og Ola Skatvedt vant 80 km i rekordstort Ecotrail Oslo





Etter målgang - sammen med to av klubbens jenter som løp 80 km; Isabel og Marianne.