Tilbakeblikk på Ecotrail - noen må jo være eldst!

Trøtt og nesten apatisk seg jeg noe reklamegreier flimre foran meg på Jernbanetorget t-banestasjon. Hva det er på reklamen vet jeg ikke - og det eneste jeg bryr meg om er å komme på t-banen opp til Frognerseteren stasjon. Bena verker noe fryktelig, jeg har ikke dusjet etter fullført Ecotrail50 og holder så god avstand til andre som mulig.

To timer tidligere (se bildet ovenfor)  hadde jeg nok en gang karret meg til mål på ultradistanse i Ecotrail Oslo, 80 km i 2015 og 50 km i fjor og i år. Alle årene som eldstemann på ultra, og alle med betydelige krampeproblemer underveis. Selv om jeg byttet blogg fra KrampeGammeln til OptimistGammeln etter hjerteoperasjonen i 2014, betød ikke det at mine krampeutfordringer ble løst.

På t-banen er nok uttrykket mitt like sløvt som på Jernbanetorget, og nå er jeg tissatrengt i tillegg - og vurderer om jeg må gå av et sted og gjøre det som må gjøres, og ta en ny t-bane senere. Dette er jo også en konsekvens av alderen, det er ikke like lett å holde seg som i yngre dager. Det holdt akkurat - så mellom t-banen og bilen som var parkert ved Frognerseteren - fikk jeg løst det akutte problemet.

Ikke "aldri mer" eller "neste gang"

På hjemvei - og senere også  - har jeg likevel ingen tanker om "aldri mer". Jeg har heller ingen tanker om "neste gang".  Det som er viktig er å kunne gjøre ting jeg har lyst til å gjøre, og som jeg evner å gjøre. Om det betyr at jeg løper Ecotrail i M70-74 neste år vet jeg ikke før langt ut på våren neste år. Det er ikke alderen som bestemmer det, men formen og lysten.

Bildet viser medaljen på 10 km, min står det 50 km på.

Det er langt fram til starten ved Heftye-villaen, men med mattestart blir jo tiden korrekt likevel. Dessuten hadde jeg ikke hastverk.

Eldste deltager på ultradistanse
I år var jeg altså eldstemann på ultra, nærmest var Kok Hung NG fra HongKong og Gerard Maggi fra Frankrike. De var 20 og 30 minutter før meg i mål, det tapte jeg på siste 20 km da jeg dels måtte  massere legger og lår - og dels måtte senke farten. Men, det var ikke viktig, jeg var stolt uansett over å fullføre, og litt ekstra fornøyd med å ha tre løpere fra klubben bak meg i mål, løpere jeg var sammen med 10 km ut i løpet.


Om løpet
Formen er litt bedre enn i fjor, og vekta litt lavere, men jeg manglet totalt langturer før årets Ecotrail. Dermed var jeg svært forsiktig ut fra start, og hadde ikke mange bak med i skiløypene nedover mot Holmenkollen. Jeg fikk tidlig kontakt med Jørgen i klubben, og etter hvert også med Ivar - og den første mila var vi sammen . Formen føltes bra og det var vanskelig å holde igjen - og plutselig var ikke Jørgen og Ivar der - og litt foran så jeg Iva fra klubben som også raskt ble passert.

Ivar og Jørgen etter ca 7 km mens vi enda var samlet. 
Nå var farten stort sett utlignet med 80-kilometersløperne som startet fire timer tidligere, og jeg befant meg ca midt i feltet til de som løp den lengste distansen. Jeg gikk litt mer og løp litt raskere, så det var i stor grad de samme løperne rundt meg videre mot Sørkedaøen og over høyden i Bærumsmarka og på sti ned til Fossum. Jeg ble tiltagende stivere og selvsagt sliten, og visste at krampene ville komme.

Og de kom; første krampestopp ble på akkurat samme punkt som i fjor, 500 meter etter matstasjonen på Fossum. Ikke like voldsomt som i fjor, så jeg kunne jogge i utforbakkene i det vanskelig partiet langs Lysakerelva, men det ble mer og mer gåing og stadig strøm av løpere forbi meg - hele veien til mål. Jeg hadde 55-60 løpere på 50 kilometeren bak meg ved Fossum, det var blitt til 32 i mål, men jeg var altså ikke sist.

Jeg har jo satt en absolutt deadline for min siste konkurranse, det er den dagen jeg kommer sist til mål. Heldigvis er jeg ikke der ennå.

Jeg var sliten og stiv, men langt fra skuffet. Og jeg nøt de mange flotte partiene vi passerte. Underveis hadde jeg klart meg greit med de 3 liter drikke jeg hadde i sekken, som gjorde at jeg ikke stoppet på matstasjonene. Leggene hadde fått mye juling, jeg løp med terrengsko på grunn av mye gjørme i terrengpartiene. Tiden ble 7:10:22 som var 23 minutter bedre enn i fjor og som bør bli sub 7 timer om jeg prøver på nytt neste år.

Mange voksne karer på 50-km starten, men bare tre i 65 år+ 
Hvorfor ikke flere gamlinger på start?
Det er mange eldre løpere som fortsatt løper maraton, og slik sett ikke vil ha noe problem med å fullføre 50 kilometer på variert underlag. Men hvorfor stiller de ikke opp? En årsak kan være at svært menge av de eldste maratonløpere er samlere - de samler på maratonløp. En annen årsak er at de løper så dårlig i terreng?

Det vil si; de synes de løper så dårlig i terreng. Maratonløpere er nok mer opptatt av kilometertider enn ultraløpere som gjerne løper på variert underlag, og blir skuffet når kilometertidene viser 3-4 minutter mer pr km enn ved flatløping. Det betyr ikke at de løper dårligere i terreng. Det er en selvfølge at farten blir lavere i terrenget, og det er et faktum at spenst og balanse er dårligere enn i yngre dager. Dette siste  gjør at utslagene mellom yngre og eldre løper blir større ved terrengløping enn ved veiløping - og altså helt naturlig.

En tredje mulighet er at dette med ultraløping er noe man gir seg med før man blir pensjonist? ...og at jeg er et sjeldent eksemplar som ikke har forstått det....

Reportasjen min på kondis.no:
Stine Holager og Ola Skatvedt vant 80 km i rekordstort Ecotrail Oslo

Etter målgang - sammen med to av klubbens jenter som løp 80 km; Isabel og Marianne.