onsdag 28. mars 2018

21 km på fine snøstier - i februarsol (jada, det er 28. mars)

Det er vel ingen som ikke har forstått at det blir en sen vår i år. Og med 16-17 kuldegrader om nettene denne uka hjelper det lite med verdens flotteste påskesol, det blir minimalt med snøsmelting. Selv med stålende sol beveget ikke gradestokken seg lenger enn til 0 grader på ettermiddagen i dag. Det er jo fint turvær det, men det minner mer om en fin vinterdag i februar enn slutten av mars.

Dagens langtur i det fine terrenget ved Bokkedalen i Eidsvoll var ikke veldig lang, bare 21 kilometer, men det var likevel den lengste treningsturen siden jeg avsluttet Stolpejakten i oktober. Det var også den raskeste, i alle fall på den siste av de tre rundene i 7-kilometeren.

Uten snøfrie stier å trene på er jo faste fine vinterstier det nest-beste, så slik sett er kulda OK. Når det blir mildere blir det verre....da må jeg oppsøke snøfritt terreng lenger sør. Dagens tur var en grei test på hva som må til av trening fram mot Riska Trail Run 12. mai. Det hadde gått greit selv i dagens form, jeg tok det ganske så rolig, og var aldri sliten.

De tre rundene gikk på 60:40, 59.20 og løypepers 52:48. Gikk i motbakker, jogget mest ellers. Totalt 21 kilometer på snødekte stier, 440 høydemeter og en totalt tid på 2:52.

Løypa i Riska Trail Run (Sandnes) er dobbelt så lang (43,6 km) og dobbelt så kupert (2360 hm) som denne runden i Eidsvoll - men fin trening var det lell.



Premien etter joggeturen var en kald øl på terrassen når jeg kom hjem. Ute var det -1C, men innenfor glasset var det sommertemperatur. Kjekt med litt sommerfølelse - selv om sommeren virker veldig langt unna akkurat nå.

Noen bilder fra dagens tur (Mosjons-streakens dag #108)

Det var litt kaldt i skyggen selv i motbakkene over Engertoppen, så det var deilig å komme ut på Jøndalsmåsan der vinterstien ligger badet i sol.

Alle turgåerne jeg så i dag (bortimot 50 av dem) møtte jeg mellom Åslettavegen og gapahuken i Bokkedalen. Det er jo Bokkedalen som er det store turmålet. Her er det en som koser seg på en benk i sola.

Her går stien rett fram mot Jøndalsvangen, men jeg skal forbi gapahuken og videre mot Fisherhytta.

Det luktet godt fra bålet i Bokkedalen.

På runden tilbake via Fisherhytta og Åsletta varierte det mellom skuter-pakkede stier og flotte smale stier som på bildet.

Bokkedalen på runde to - med nye turgåere ved bålet. 


Det var lua jeg skulle ha bilde av, men når jeg kom hjem så jeg jo at jeg hadde den på vranga. På tur i Eidsvoll syntes jeg det passet bra med 1988-lua fra 7-Mila Oslo-Eidsvoll. Jeg gikk skirennet tre ganger, siste gang i rennets 25-årsjubileum i -88. Jeg har nok ingen spesielt gode skiminner fra turen som startet ved Bogstadvannet og gikk gjennom både Nordmarka og Romeriksåsen på vei til Råholt. Jeg fikk enorme smøreproblemer i  kuling og gjenblåste spor de siste to milene - og jeg var jo allerede i utgangspunktet en særdeles mye dårligere skiløper enn løper. Det hadde gått betydelig bedre i Grenaderløpet (100 km det året) helgen før, da var jeg på beste halvpart. Vasaloppet passet løper-Olav bedre enn de tøffe norske løypene.

De siste 4-500 meterne på hver runde var på en glattere enn glatt vei - selv med piggsko var stålisen glatt å løpe på.

tirsdag 20. mars 2018

For gammel til å konkurrere? (om Gammeln’s 2018-planer)

For gammel til å konkurrere? 
Ikke nødvendigvis, men jeg fastholder at jeg ikke skal konkurrere mer. Joda, jeg skal være med i noen konkurranser i år likevel. Forvirret?

For meg handler det å konkurrere om å løpe så fort jeg klarer, om å trene for å bli best mulig – og om deretter å gi jernet (til jeg sprekker!) Det var jeg definitivt ferdig med for noen år siden.

Turgåer!
Det jeg forhåpentligvis ikke er ferdig med, er å være med på noen konkurranser: Ikke for å konkurrere, men for å fullføre. Da snakker jeg ikke om å gå 10 kilometer i Sentrumsløpet på 90 minutter, eller en 5 kilometer i et karuselløp på 45 minutter. Jeg snakker om å gå/jogge terrengløp på 40-80 kilometer der turfart er tilstrekkelig til å komme i mål innenfor maksimaltiden – og det er jo det fine med terrengmaraton og terrengultraløp; at maksimaltidene ofte er romslige nok for en rask turgåer. For det er turgåer jeg er!

Eller golf?
Jeg vurderte for noen år siden å hengi meg 100% til golf, jeg fikk jo litt smaken på det da jeg testet den aktiviteten et 50-talls ganger i 2014. Den dagen kommer kanskje, for det var gøy å konkurrere - og det trigget konkurranseinstinktet i meg. Med golfbanen 3-4 driverslag hjemmefra blir det nok litt vedlikehold av golfinga også i år, men jeg er ikke klar for å bli den dedikerte GolfGammeln riktig ennå.

Ikke T-turmenneske
Jeg har aldri vært noe utpreget turmenneske, jeg har knapt nok overnattet i telt, jeg har ingen typisk fjellsekk og fjellskoene jeg av en eller annen grunn kjøpte for 20-30 år siden står der ubrukt fortsatt. DNT-nøkkelen jeg rekvirerte i 2001 har jeg ennå ikke brukt. Men jeg er medlem i DNT og Skiforeningen, for jeg benytter meg jo av løypene deres. De to siste årene har jeg gått/jogget tusenvis av kilometer på stolpejakt – i bystrøk, i boligområder, i skogen og i fjellet. Det er altså ikke turlysten det skorter på, men jeg facineres mest av tilrettelagte ting som turorientering, stolpejakt, 10 på topp-turer og ultraløyper.  

Toppbildet er en selfie fra fjorårets stolpejakt, ved den siste av 140 stolpeposter i Nes.

Sagflisen er i ultraløpsmiljøet
Så var det dette med sagflisen da. Akkurat som jeg i mange år var veldig dedikert til o-sporten (henger jo igjen ennå) føler jeg meg veldig hjemme i ultraløpsmiljøet – selv om dette med ultraløp ikke startet før i 2004. Det er bare 14 år siden, men samtidig er det i realiteten hele historien til norsk ultrasport etter at det ble en aktivitet for «hvermansen». Jeg er vel tyngre involvert i dagens ultraløpermiljø enn kanskje noen andre i Norge, og sagflisa ligger dypt, så dypt at jeg ikke kommer ut av sirkusteltet selv om jeg altså har droppet det å konkurrere.

Både gjennom jobben i Kondis, oppgaver i ultraløpsutvalget og ikke minst gjennom «klubben min» Romerike Ultraløperklubb er jeg tett på miljøet hele tiden, og da er det naturlig at jeg også leter etter trim-muligheter innenfor dette miljøet. Hjerteoperasjonen for 4 år siden hindrer meg ikke i å trene hardere og konkurrere videre, men det motiverer meg ikke å «slite» med trening bare for å bli blant de siste likevel (slik er det bare når man nærmer seg de 70). Da er det lettere å finne glede i det å fullføre, uten fokus på plassering, og uten behov for å forklare hvorfor man er blant de siste på resultatlista.


Fra klubbdagen på Fornebu i begynnelsen av måneden der 55 fra klubben møtte fram. Den gul-svarte gjengen blir stadig større, vi er nå over 200 medlemmer i Romerike Ultraløperklubb.


Nå gleder jeg meg til å gå/jogge gjennom en del lange løyper i løpet av sommeren, jeg kommer til å melde meg på, og jeg har et bittelite konkurranseaspekt igjen i tillegg til det å fullføre: Jeg skal IKKE bli sist i mål! I en travel «stolpejaktsesong» har jeg i 2016 og 2017 kun fullført Romeriksåsen på langs (50 km terreng) i forbindelse med merking av løypa. På disse to årene jeg har for øvrig  21 turer av ultraløps lengde og like mange 35-40 kilometers turer, så en viss trening i å bevege meg langt har jeg jo fortsatt, selv om det siste ultraløpet var i UltraVasan 80 km i 2015.

2019-PLANER: (det blir helt sikkert noen endringer)
28.04. «Kirkerunden» Nes, en egenkomponert 80 km tur langs veier innom de 8 kirkene i Nes
12.05. Riska Trail Run i Hommersåk (Sandnes) 43 km fjell/terrengløp
26.05. EcoTrail Oslo 50 km vei/terreng
06.06. 10 på Topp Romerike (fra soloppgang til solnedgang)
21.06. Romeriksåsen på langs 50 km terreng, merking av løypa
07.07. Kristins Runde, invitasjonstur i den tidligere ultraløpstraséen, 81 km vei/terreng
04.08. Meråker Mountain Challenge, maratonløype i fjellterreng
11.08. Hof Toppers, 5 topper, 46 km vei/terreng

Andre aktuelle turer er:
Skreiabanen til fots tur/retur 44 km
Valdresbanen til fots, 48 km
Nes turorientering, alle-på-en-dag
Stolpejakt diverse (men ikke alle stolper i år!)


Jeg gleder meg litt ekstra til Meråkerturen i august, til å besøke HallgeirMartin som har invitert meg oppover. Anledningen er NM i terrengultra, og i tillegg til å være TD (teknisk delegert) for ultraløpet skal jeg rote meg gjennom den kortere maratontraséen i det flotte fjellandskapet.
Årets NM terrengultra starter med et smell fra en 1718 Karoliner


Potensielle showstoppere
Det er noen potensielle "showstoppere" som kan forrykke planene ganske mye. Det mest nærliggende er den høyre hælen, to ganger operert i 2011-2012, som igjen er vond - litt avhengig av aktivitet. Det er verst på skitur (trenger romsligere skisko), merkes ikke når jeg går, men smerter noe ved mølleintervaller på Spenst Årnes. Hvis den plager meg så mye at jeg ikke får supplert gåinga med en del jogg, kan jeg slite med maksimaltiden på noen av ultraløpene. Jeg er evig optimist og tror det skal gå bra.


Andre mulige showstoppere er at formen er for dårlig. Jeg sliter nå med all-time høy vekt, 73-74 kilo, mens matchvekten er 67 kilo. Jeg har ofte kommet opp i 70 kilo vintertid, men fort kommet ned i matchvekt på sommeren. Nå har kiloene festet seg bedre enn noensinne, det er minst 6 for mange av dem - og alle ligger der og disser i fronten. Dette skal jeg bare fikse!

En tredje mulig utfordring er skader. Når vi blir gamle tåler vi dårligere å falle. Jeg har hatt noen leie skulderskader de to siste årene, og plutselig går det enda verre på en av kollbøttene mine. For en ting er sikkert; jeg slutter aldri å tryne! 


Mens jeg venter på våren som ikke kommer får jeg lete opp fine vinterstier som her i løypa mot Bokkedalen i Eidsvoll. Bilde fra forrige uke. Må jo for alvor komme i gang med treninga fram mot Riska Trail Run. Det nytter ikke å vente på barmark!

De korteste turene tar jeg i golfbanerunden her hjemmefra. Det er allerede 20. mars (bildet er fra i går) - og så mye snø som nå har jeg ikke sett her siden jeg flyttet til Vormsund for 5 år siden. Her like ved elvemøtet mellom Glomma og Vorma er det mye mindre snø enn f.eks. 10 kilometer lenger vest (Jessheim) - men likevel mer enn nok i år/vår.

fredag 9. mars 2018

På vintersti til Bokkedalen

Denne vinteren er lenger en lang, og evig skiføre er jo flott for skiløpere. Men, det er andre av oss som for lengst har begynt å lengte til bart terreng og skogsstier. Når vi heller ikke vil gå eller løpe i oppkjørte skiløyper, er det stort sett "vegalangs" man har turalternativer.

Heldigvis finnes det noen unntak. I dag var jeg tilfeldigvis på Eidsvoll i et annet ærend, og husket plutselig på stiene til Bokkedalen som Bokkedalens venner holder i tipp topp stand også på vinteren. Det er over 10 år siden jeg var der sist, den gangen jeg hadde ansvar for Eidsvoll O-lags turorientering. Da trykket jeg også opp kartet til Styri Vel over turområdet:



Jeg parkerte ved Februa der det er en ganske stor p-plass, og gikk/jogget runden via Bokkedalen og Fisherhytta tilbake til Åsletta og Februa. Kun 7 kilometer - men en kjempefin runde som jeg kommer til å oppsøke flere ganger de nærmeste dagene (og ukene?).



På vei til Bukkedalen var det altså den heltrukne blå løypa jeg fulgte over myrene, den såkalte vinterstien. Fra Bokkedalen tok jeg stien rett nordover til Fisherhytta, men kunne også valgt sti/vei via Jøndagsvangen - da ville runden blitt ca 10 km.

Romerikes Blad arrangerte tur til Bokkedalen i 2016 og skrev blant annet:
- Bokkedalen er et kjent turmål i Eidsvoll. Over 13 000 besøker dette stedet årlig og det er det en grunn til. Stedet har sin egen vennegruppe som heter Bokkedalens Venner. De har merket stier fra alle rettninger, ryddet bort trær og stubber som står i veien. Er det et fuktig parti (myr etc.) har de snekret platting å gå på av materialer sponset av almenningen. Bruer, overaskelser som troll/nisser underveis, ja dette stedet er eventyrlig. Alt er gjort på dugnad og du kan gå på fine trebruer over myren til du kommer til en fantastisk flott Gapahuk med stor grillplass utenfor.



Det var akkurat så flott vintersti som jeg husket fra "gamle dager". Plutselig var det morsomt ikke bare å gå, men også å jogge - i de lette partiene. Så langt i vinter har jo uteturene bare vært rask gange, men det som har vært av løping har vært på mølle på Spenst Årnes. Med fotostopp brukte jeg 1:08 på runden... 7,03 km (6,5 km på snødekte stier) og 139 høydemeter.





Gapahuken ved Bokkedalen var kraftig oppgradert siden jeg var der sist, men mye større bålplass, utedo, enormt vedlager, "sommertak" over grillplassen m.v. Her er også alt man trenger for å både koke og servere kaffe.

Jeg møtte 10-12 turgåere på vei mellom Februa og Bokkedalen, men når jeg kom fram var det ingen andre der. På resten av rundturen min var det heller ikke folk å se på en fredag ettermiddag. Men altså; denne turen ga veldig mersmak, og flere turer her kan være fin overgangstrening til jeg kommer ut i mer sommerlig terreng - det er jo tross alt bare to måneder igjen til jeg skal være med på Riska Trail Run (43 km)...

Noen flere bilder fra Bokkedalsturen: