tirsdag 20. mars 2018

For gammel til å konkurrere? (om Gammeln’s 2018-planer)

For gammel til å konkurrere? 
Ikke nødvendigvis, men jeg fastholder at jeg ikke skal konkurrere mer. Joda, jeg skal være med i noen konkurranser i år likevel. Forvirret?

For meg handler det å konkurrere om å løpe så fort jeg klarer, om å trene for å bli best mulig – og om deretter å gi jernet (til jeg sprekker!) Det var jeg definitivt ferdig med for noen år siden.

Turgåer!
Det jeg forhåpentligvis ikke er ferdig med, er å være med på noen konkurranser: Ikke for å konkurrere, men for å fullføre. Da snakker jeg ikke om å gå 10 kilometer i Sentrumsløpet på 90 minutter, eller en 5 kilometer i et karuselløp på 45 minutter. Jeg snakker om å gå/jogge terrengløp på 40-80 kilometer der turfart er tilstrekkelig til å komme i mål innenfor maksimaltiden – og det er jo det fine med terrengmaraton og terrengultraløp; at maksimaltidene ofte er romslige nok for en rask turgåer. For det er turgåer jeg er!

Eller golf?
Jeg vurderte for noen år siden å hengi meg 100% til golf, jeg fikk jo litt smaken på det da jeg testet den aktiviteten et 50-talls ganger i 2014. Den dagen kommer kanskje, for det var gøy å konkurrere - og det trigget konkurranseinstinktet i meg. Med golfbanen 3-4 driverslag hjemmefra blir det nok litt vedlikehold av golfinga også i år, men jeg er ikke klar for å bli den dedikerte GolfGammeln riktig ennå.

Ikke T-turmenneske
Jeg har aldri vært noe utpreget turmenneske, jeg har knapt nok overnattet i telt, jeg har ingen typisk fjellsekk og fjellskoene jeg av en eller annen grunn kjøpte for 20-30 år siden står der ubrukt fortsatt. DNT-nøkkelen jeg rekvirerte i 2001 har jeg ennå ikke brukt. Men jeg er medlem i DNT og Skiforeningen, for jeg benytter meg jo av løypene deres. De to siste årene har jeg gått/jogget tusenvis av kilometer på stolpejakt – i bystrøk, i boligområder, i skogen og i fjellet. Det er altså ikke turlysten det skorter på, men jeg facineres mest av tilrettelagte ting som turorientering, stolpejakt, 10 på topp-turer og ultraløyper.  

Toppbildet er en selfie fra fjorårets stolpejakt, ved den siste av 140 stolpeposter i Nes.

Sagflisen er i ultraløpsmiljøet
Så var det dette med sagflisen da. Akkurat som jeg i mange år var veldig dedikert til o-sporten (henger jo igjen ennå) føler jeg meg veldig hjemme i ultraløpsmiljøet – selv om dette med ultraløp ikke startet før i 2004. Det er bare 14 år siden, men samtidig er det i realiteten hele historien til norsk ultrasport etter at det ble en aktivitet for «hvermansen». Jeg er vel tyngre involvert i dagens ultraløpermiljø enn kanskje noen andre i Norge, og sagflisa ligger dypt, så dypt at jeg ikke kommer ut av sirkusteltet selv om jeg altså har droppet det å konkurrere.

Både gjennom jobben i Kondis, oppgaver i ultraløpsutvalget og ikke minst gjennom «klubben min» Romerike Ultraløperklubb er jeg tett på miljøet hele tiden, og da er det naturlig at jeg også leter etter trim-muligheter innenfor dette miljøet. Hjerteoperasjonen for 4 år siden hindrer meg ikke i å trene hardere og konkurrere videre, men det motiverer meg ikke å «slite» med trening bare for å bli blant de siste likevel (slik er det bare når man nærmer seg de 70). Da er det lettere å finne glede i det å fullføre, uten fokus på plassering, og uten behov for å forklare hvorfor man er blant de siste på resultatlista.


Fra klubbdagen på Fornebu i begynnelsen av måneden der 55 fra klubben møtte fram. Den gul-svarte gjengen blir stadig større, vi er nå over 200 medlemmer i Romerike Ultraløperklubb.


Nå gleder jeg meg til å gå/jogge gjennom en del lange løyper i løpet av sommeren, jeg kommer til å melde meg på, og jeg har et bittelite konkurranseaspekt igjen i tillegg til det å fullføre: Jeg skal IKKE bli sist i mål! I en travel «stolpejaktsesong» har jeg i 2016 og 2017 kun fullført Romeriksåsen på langs (50 km terreng) i forbindelse med merking av løypa. På disse to årene jeg har for øvrig  21 turer av ultraløps lengde og like mange 35-40 kilometers turer, så en viss trening i å bevege meg langt har jeg jo fortsatt, selv om det siste ultraløpet var i UltraVasan 80 km i 2015.

2019-PLANER: (det blir helt sikkert noen endringer)
28.04. «Kirkerunden» Nes, en egenkomponert 80 km tur langs veier innom de 8 kirkene i Nes
12.05. Riska Trail Run i Hommersåk (Sandnes) 43 km fjell/terrengløp
26.05. EcoTrail Oslo 50 km vei/terreng
06.06. 10 på Topp Romerike (fra soloppgang til solnedgang)
21.06. Romeriksåsen på langs 50 km terreng, merking av løypa
07.07. Kristins Runde, invitasjonstur i den tidligere ultraløpstraséen, 81 km vei/terreng
04.08. Meråker Mountain Challenge, maratonløype i fjellterreng
11.08. Hof Toppers, 5 topper, 46 km vei/terreng

Andre aktuelle turer er:
Skreiabanen til fots tur/retur 44 km
Valdresbanen til fots, 48 km
Nes turorientering, alle-på-en-dag
Stolpejakt diverse (men ikke alle stolper i år!)


Jeg gleder meg litt ekstra til Meråkerturen i august, til å besøke HallgeirMartin som har invitert meg oppover. Anledningen er NM i terrengultra, og i tillegg til å være TD (teknisk delegert) for ultraløpet skal jeg rote meg gjennom den kortere maratontraséen i det flotte fjellandskapet.
Årets NM terrengultra starter med et smell fra en 1718 Karoliner


Potensielle showstoppere
Det er noen potensielle "showstoppere" som kan forrykke planene ganske mye. Det mest nærliggende er den høyre hælen, to ganger operert i 2011-2012, som igjen er vond - litt avhengig av aktivitet. Det er verst på skitur (trenger romsligere skisko), merkes ikke når jeg går, men smerter noe ved mølleintervaller på Spenst Årnes. Hvis den plager meg så mye at jeg ikke får supplert gåinga med en del jogg, kan jeg slite med maksimaltiden på noen av ultraløpene. Jeg er evig optimist og tror det skal gå bra.


Andre mulige showstoppere er at formen er for dårlig. Jeg sliter nå med all-time høy vekt, 73-74 kilo, mens matchvekten er 67 kilo. Jeg har ofte kommet opp i 70 kilo vintertid, men fort kommet ned i matchvekt på sommeren. Nå har kiloene festet seg bedre enn noensinne, det er minst 6 for mange av dem - og alle ligger der og disser i fronten. Dette skal jeg bare fikse!

En tredje mulig utfordring er skader. Når vi blir gamle tåler vi dårligere å falle. Jeg har hatt noen leie skulderskader de to siste årene, og plutselig går det enda verre på en av kollbøttene mine. For en ting er sikkert; jeg slutter aldri å tryne! 


Mens jeg venter på våren som ikke kommer får jeg lete opp fine vinterstier som her i løypa mot Bokkedalen i Eidsvoll. Bilde fra forrige uke. Må jo for alvor komme i gang med treninga fram mot Riska Trail Run. Det nytter ikke å vente på barmark!

De korteste turene tar jeg i golfbanerunden her hjemmefra. Det er allerede 20. mars (bildet er fra i går) - og så mye snø som nå har jeg ikke sett her siden jeg flyttet til Vormsund for 5 år siden. Her like ved elvemøtet mellom Glomma og Vorma er det mye mindre snø enn f.eks. 10 kilometer lenger vest (Jessheim) - men likevel mer enn nok i år/vår.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar