fredag 27. juli 2018

Seks timer Gjerdrum rundt i tropevarme - på veien mot 10.000 stolpeposter



Jeg klaget i forrige blogginnlegg over høyde-skrekk, bratt-skrekk og glatt-skrekk - men alt er ikke elendighet. Jeg tåler varme godt - og det kom godt med på gårsdagens og dagens stolpejakt i Gjerdrum med 33-34 varmegrader i skyggen. Dessuten var jeg ikke i skyggen, så hvor varmt det var i sola vil jeg helst ikke vite. I Gjerdrum var det heller ingen "skumle" partier som trigget skrekkene mine.... det var mest urban stolpejakt med litt terrenginnslag i lett terreng.

Stolpepost nr 10.000 21. juli neste år
Jeg har tonet ned stolpejakta mye i år i forhold til de to forrige årene, men planen er å besøke alle 1600 stolpepostene i Akershus, Oslo og Østfold, slik at jeg med 800 nye stolper neste forsommer kan besøke min stolpepost nummer 10.000 på femårsdagen for min første stolpepost i Gjøvik 21. juli 2014. Ut fra hva jeg kan se av de ulike årenes topplister blir jeg da førstemann som når 10.000 stolpeposter.

Gjennomsnittlig gang/løping pr stolpepost har vært 585 meter hittil, så det blir jo en god del trim av dette! På de 8075 stolpepostene hittil har jeg gått/løpt mer enn Lindesnes-Kirkenes tur/retur.





Gjerdrum i går og i dag
Varmeste stolpejakt ever
Jeg har i størst mulig grad forsøkt å legge stolpejaktturene mine til godværsdager, og i år har jo ikke det vært noe problem. Og varmere turer enn de to siste dagene har jeg vel neppe opplevd tidligere her i Norge. Når gradestokken bikker +34C er det varmt - i sola - på tur! I slik varme vurderte jeg ikke å løpe, det ble gåing begge dagene, til sammen 35 kilometer og nesten 6 timer til fots.

Jeg har tidligere lagt ut masse bilder fra tre tidligere år med stolpejakt i Gjerdrum, så jeg nøyer meg med bare noen få av de 130 bildene jeg tok på tur innom Gjerdrums 62 stolpeposter.

Gårsdagens tur startet i lia ved den nedlagte hoppbakken i Kniplia, ved foten av alpinanlegget. Der ble det litt treappetrim.

Det bygges mye og stort i lia nedenfor Kniplia, her ved stolpe 30. Bildet ovenfor med Valdres-skigarden er tatt i samme område.


En avstikker i terrenget, til stolpe 29. Her blir det sikkert bygd boliger om få år.

Stolpe 20 var ved garnbutikken Nøstesjel, vegg i vegg med nye store forretningsbygg i Ask sentrum.

Her er jeg i Nystulia, sentrumsnært nytt boligområde midt i mot golfbanen.

Vannhjulet utenfor Norsk Mølleservice på Ask.

Informasjonsskilt ved Store Ask gård.

Her er jeg på dagens tur, som startet i området ved Bekkeberget. Her ved stolpe 56 ved postkassestativer i Åmotshagan. Det var mange stolper ved postkassestativer i dag.

Etter en tur innom en del stolper i boligområdet på Bekkeberget/Spenningsmåsan er jeg her kommet til stolpe 52 ved den tidligere torvmyra inntil boligområdet.

Jeg hadde parkert ved Lysdammen, og her har jeg passert bilen på nytt og fått meg litt drikke. Dagens lengste runde ble planlagt slik at jeg halvveis kom forbi bilen, så slapp jeg å ha med drikkebelte eller sekk på turen.
 
Det var folksomt ved flotte Lysdammen, og vannet så bra ut selv om det knapt rant vann i Gjermåa.

Hærverk eller kunst? Jeg prøvde å google uten å finne svaret.

Bilde mot badeplassen fra stolpe 50 ved brua vest ved vannet.


Stolpe 39 på Grønlundfeltet.

Ferdig med dagens første runde, og nå står bilene langt innover skogsbilveien fra den overfylte parkeringa ved Lysdammen. Det var nok flere som badet enn som gikk tur  i dag!

Her er jeg i gang på en landlig runde med utgangspunkt fra ungdomsskolen i Ask. Stolpen er ved masta som vi ser bortenfor de modne rognebærene.

Stolpe 14 i Skibakkvegen.

På landet! Stolpe 9 ved Rønnegrinda.

Like ved stolpe 1, der Gjermåa renner rolig i den jungellignende dalen mellom Sagbrua og Hellen bru.

Her har jeg kommet til industriområdet på Hellen ved Nannestadvegen. Stolpe 4 var her ved Ask Industrimontasje.

Kornåkeren ved stolpe 10 mellom industriområdet på Hellen og Ask sentrum. Det ser flott ut, men det spørs om det blir noen superavling i år (?)

Det er i det hele tatt greit å ikke være bekymret bonde i disse tørketider... da er det mer avslappende å være deltidspensjonist på stolpejakt.

torsdag 26. juli 2018

Toppturer til glede og skrekk




Det er et paradoks at jeg tiltrekkes av toppturer når jeg samtidig sliter med latterlig høydeskrekk. Egentlig er det snakk om både glatt-skrekk, bratt-skrekk og høyde-skrekk!

Jeg har ikke noe problem med å gå til kanten av et stup hvis det er rekkverk der, men uten rekkverket nekter beina å nærme seg kanten. Når stiene er brattere enn bratt nedover er jeg redd for å miste fotfestet når jeg er på tur alene, men med folk innenfor synsavstand går det mye greiere.....  Jeg blir også lammet av redsel for å skli på våte svaberg, og tar gjerne en lang omvei for å unngå disse. Jeg vasser heller over elva enn å gå over en smal klopp eller demning... Klatre opp i utsiktstårn er helt OK, der er det jo noe å holde i.

Som o-løper har jeg alltid vært flink til å komme meg fram i ulendt terreng, men det har vært i skogsterreng. Jeg har minimal erfaring med fjellterreng før jeg ble pensjonist! Nå utfordres jeg stadig oftere av topper og andre turer i bratt terreng og lavfjell, men jeg er så vanvittig pinglete at jeg blir flau over meg selv!

Jeg opplever at hovedgreia er at jeg ikke stoler på fotfestet, at jeg er redd for å skli. Delvis stivner jeg av lett redsel, delvis opplever jeg det som at jeg er svimmel. Dette har blitt merkbart verre etter hjerteoperasjonen for 4 år siden, men det rare er at dette er betydelig verre når jeg er helt alene enn når det er folk i nærheten. Det er altså en slags redsel for konsekvensen av å skli og falle, noe som lett får større konsekvenser for en stiv gammel gubbe enn for en ungdom.

Dette er veldig irriterende - og jeg vil ikke akseptere at dette skal ødelegge for de turene jeg vil gå, men blir det verre må jeg nok legge lista litt lavere selv om jeg synes den allerede ligger svært lavt. Det er jo også et faktum at toppturer blir gradvis tyngre jo eldre jeg blir, men det kan jeg regulere med farten og hvilepauser.

På turen til Løvstakken utenfor Bergen tidligere denne uken gikk jeg fryktelig sakte på noen partier der det ikke var tau eller rekkverk som i dette partiet. Klart fortest gikk det da jeg tok igjen og passerte et par andre... da fortalte vel underbevisstheten meg at dersom jeg faller er det folk i nærheten som kan varsle eller hjelpe til (?)

Premien for å overvinne "skrekken" er jo ofte fantastisk flott utsikt, som her over Bergen sett fra Løvstakken.


Da jeg for to dager siden gikk til Kviteberg (Fagernes) kunne jeg greit gå til kanten av stupet... det var jo sikring.

Når jeg høyere opp kom til den usikrede utsikten ved Vardakamben stoppet jeg vel 5 meter fra pynten for å ta bildet. Når stier går for nær slike stup lener jeg meg innover og leter etter ting å gripe fatt i...

Opp til Vardakamben var det litt lett "klatring". Da er jeg glad for litt sikring.

Ned en annen sti var det ikke "klatrepartier", men mye brattere enn bildet gir inntrykk av... og her gikk jeg gåsegang nedover for ikke å skli, som jeg sikkert ikke ville gjort uansett på det tørre føret. For 20 år siden hadde jeg løpt nedover her!

Topper som f.eks. Muen på Venabygdsfjellet (se toppbildet) er helt OK, der det ikke er skrenter og stup, bare masse steinrammel. Da sliter jeg mer med partier som dette opp mot Svartfjellet - og spesielt nedover. Bildet er fra fjorårets stolpejakt der jeg var på et 20-talls turenmeterstopper bare på Venabygdsfjellet.

Her er jeg, og på den andre siden er posten. Denne demningen (Skoledammen) i Rælingen er bred nok til at det er superenkelt å komme over, eller? Det er høyt ned på nedsiden, og høydeskrekken kom snikende. Det var like før jeg måtte ned i krabbende stil, men sidelengs gange over demningen holdt denne gangen (2015). Det føles latterlig...hvem har problem med å følge en halv meter bred stripe i asfalten?

Biter tenna sammen
Hva gjør jeg? Biter tenna sammen og gjennomfører de planlagte - og tross alt snille - turene. Vandrestaver kan være et alternativ i bratt terreng, slik storparten av ultraløperne bruker på kontinentet. Jeg har slike, men brukte dem bare en gang - de var i veien for fotograferinga. Jeg kan ligge på lur og vente på noen å gå etter i de vanskeligste partiene - eller finne en turmakker... eller jeg kan krabbe det jeg ikke våger å gå!

Likevel er det helt klart at jeg vil studerer høydeprofilene og turbeskrivelsene ekstra nøye framover, for ikke noe er verre enn å møte på uløselige problemer underveis slik at jeg må snu!

tirsdag 17. juli 2018

Stolpejakt i barndomstraktene (og noen historier fra gamle dager på Strømmen)

Jeg har aldri bodd i Skedsmo, men jeg hadde hele barndommen på Fjellhamar to steinkast fra grensen mot Strømmen og Skedsmo. Det var på Strømmen stadion jeg hørte hjemme, siden det var mye nærmere enn Fjellhamar stadion. Dessuten var Fjellhamar ingenting i fotballsammenheng, mens Strømmen spilte i datidens toppdivisjon.

Ikke at det siste spilte så stor rolle for min egen fotballkarriere. Jeg rakk vel fire treninger for Strømmen IF i 11-årsklassen før de oppdaget at jeg fylte 12 mot slutten av året. Jeg ble flyttet sammen med de svære 12-åringene, jeg som var liten av vekst - og som likte meg best når alle spilte mot samme mål på løkka. Da slapp jeg de tøffeste konfrontasjonene. Nei, jeg ble ingen fotballspiller, men jeg var en av stadions beste is-selgere når det var hovedseriekamp og flere tusen tilhengere i skråningen på to sider av stadion. Det var den gangen krone-isen koster 1 krone og alle trodde det var krones-is helt til sukkerprisen gikk ned, og isen ble satt ned til 90 øre.

Men altså:
Det jeg skulle fortelle var at jeg i går og i dag har vært på stolpejakt i Skedsmo. På Strømmen i går og på Skedsmokorset i dag, til sammen 50 stolpeposter og 19 kilometer til fots. Det var forøvrig første året med stolpeposter på Strømmen, så det var litt ekstra stas å jakte der også av den grunn.

Formen var ikke like stas; jeg var daff i kroppen begge dagene - så det ble 2x 1:45 rask gange og nix jogging i Skedsmo denne gangen. Det kan hende varmen spiller inn (+32C i dag), men jeg både liker tåler egentlig varmen veldig bra.


Noen bilder fra Strømmen i går

Stolpe 16 i Skolegata. Strømmen var og er jo et typisk villastrøk, selv om det har kommet mer sentrumsbebyggelse og store boligblokker de senere årene.

Stolpe 25 ved Strømmen videregående skole. Dette het jo yrkesskole på 50-60-tallet, og hadde definitivt ikke samme status som "gymnas". Nå er alt heldigvis praktiske og teoretiske linjer  likestilt i Videregående skoler.

Fra Sagdammen i Sagdalen lengst nord og lengst ned langs Sagelva i Strømmen. Jeg kan aldri huske at vi snakket om Sagelva. Det het Fjellhamarelva på Lørenskogsiden og Sagdalselva på Strømmensiden.

Det er opparbeidet flott tursti langs hele Sagelva fra Lørenskog grense til Lillestrøm. Så fint var det ikke i "gamle dager"!

Stolpe 30 var ved Trevar'n. Lokalet fra 1895 var i ferd med å forfalle da Trevar'ns venner ble etablert for 9 år siden og bidro til at det nå er pusset opp og igjen kan leies til møter og selskaper. Her ved elva lå Strømmen Trævarefabrik som kanskje var mest kjent for ferdighusproduksjon. Les om trevarefabrikken HER

For meg er dette først og fremst lokalet O-52 (orienteringsklubben) hadde sine møter. Fortsatt storrøyker høsten 1977 ble jeg lurt med av min o-løpende søster på årsmøte i O-52, på Trevar'n. Jeg endte opp med lederklubba, klarte å slutte med mine 50 røyk om dagen, og begynte å trene.... det var starten på det som etter hvert ble en mosjonistkarriere med over 2100 konkurranser, de første årene bare o-løp. Det var også overgangen fra politisk engasjement til evigvarende frivillig idrettsarbeid...

Klubbens mest kjente løper og leder i gamle dager var forøvrig Alf Stefferud, som er selveste "Mr Sagelvas Venner". En fortsatt utrolig sprek herremann som jeg treffer to ganger årlig når Skogkarenes Klubb Romerike har sommer- og høstblot.

Strømmen stasjon, med stolpe 4 i parken på "tog-til-oslo-siden" og stolpe 3 i parken på "tog-til-lilletrøm-siden. Området rundt er kraftig oppgradert, men stasjonsbygget er det samme som der jeg "jobbet" i flere år som bud med telegram og lokalgods.

Jeg var nok den ivrigste av budene på Fjellhamar og Strømmen stasjon  i mange år... jeg kunne henge ved stasjonen i mange timer hver ettermiddag og kveld i håp om å få ei pakke eller telegram å levere. Jeg fikk fra 50 øre til 2 kroner for leveringene, og festtelegrammene (det var en utbredt gratulasjonsform den tiden)  var det gjeveste, for da vanket det gjerne litt ekstra tips fra mottakeren. Det var ikke ei eneste gate i distriktet jeg ikke kjente til, og sykkelen uten gir gikk så det suste.

Jeg må ta med den gangen jeg hadde tjent så mye på budrundene at jeg hadde råd til å reise litt ekstra med toget. Det var jo så gøy å reise med tog, og 8-åringen kjøpte togbillett til Oslo. Der ble han med toget tilbake til Lillestrøm, så til Oslo igjen.... og så videre til han gikk av toget litt etter midnatt og ruslet hjem til et hus i fullt opprør. Naboer og politi hadde lett etter meg i mange timer. Men jeg, jeg hadde bare kjørt litt tog jeg!

Sagelva mellom Strømmen Storsenter og Fjellhamar - der vi kalte den for Fjellhamarelva, eller mer nøyaktig; Fjell'amar-elva. Dette er midt mellom der jeg bodde og Strømmens Verksted (der storsenteret er nå). Det jeg husker best er de stygge skumle glassene på vekstedbygningene og sveiseflammer som lyste opp nattehimmelen.


Stolpe 6 ved Slorabanen og Slorahallen. Her ved Slorabanen lå skraphandleren, og det kostet 10 mill å rydde opp her før hallen kunne anlegges på den tidligere skraphandlertomta for et par år siden.

Jeg gikk ikke bare med telegram fra stasjonen, eller blomster fra blomsterforretningen, eller solgte gratulasjonskort og lodd på provisjon, eller solgte is på Strømmen stadion. Neida, det jeg tjente mest penger på som guttunge opp til 11-12 års alder var å samle inn og selge kobber. Jeg spesialiserte meg på å samle inn kobbertråder på byggeplasser der man hadde sprengt, og plasten brant jeg vekk på bål - for kobberet måtte være rent da det ble levert til skraphandler'n. Kiloprisen var omtrent 20x av det vi fikk for jernskrap, så den jerndritten overlot jeg til de andre gutta. Jeg husker også en gang jeg krøp over gjerdet og stjal kobber som jeg solgte tilbake til skraphandleren... uff da!



Slora bru er ny - faktisk så ny at den ennå ikke er med på Norgeskart.no eller Google Maps. Men stolpe 7 var i alle fall på plass.

Blokkene i Holmsens vei, på andre siden av Hammerbekken (Vittenbergbekken) for oss som bodde på andre siden av kommunegrensen. Det var ingen stolpepost her, men jeg tok med dette for å mimre om min aller første kjæreste som bodde i en av isse blokkene. Det var mer spennende med jentene på Strømmensiden enn de på egen skole - og det medførte mindre mobbing å omgås disse. Jeg husker ikke navnet, men husker at den flotte ringen med en diger rød stein kostet 2 kroner, det var beviset på at hun var kjæresten min. For en 2. klassing (ikke fylt 9 år) var det selvsagt bare på klemme- og smellkyss-stadiet. Jeg fikk igjen ringen to uker senere, levert av ei venninne, som gjerne ville være ny kjæreste om hun fikk beholde ringen. Det fikk hun lov til - og dette forholdet varte minst ei uke!

Strømmen stadion og stolpepost 9. Klubbhuset er nesten det samme, men tribunen er ny. I klubbens storhetstid sto folk som sild i tønne i skråningen der tribunen er nå - opp mot skogkanten og Lørenskog-grensen, og ellers rundt banen. Strømmen IF var i hovedserien sammenhengende fra 1949 til 1961, men to andreplasser som best. Førsteklassingen Olav solgte 1-krones krone-is da tilskuerrekorden med 12800 tilskuere ble satt i kvartfinalen i cuper i 1957. Ellers sier Wikipedia og andre at isen kostet en krone fra 1955-1970, men det er ikke helt korrekt. Rundt 1960 ble sukkerprisene satt ned, og krone-isen kostet en stund 90 øre. Alle ga med 1 krone når jeg solgte is - så da tjente jeg 10+10 øre pr is og gjerne 10-15 kroner på en kampdag i fint vær. (150 kroner+ i dag). 

Her like ved Strømmen stadion er Strømsveien fortsatt den samme, men nå er det ikke lenger hovedveien mellom Oslo og Lillestrøm. I det borteste bygget lå Idrettskaféen der jeg virkelig var på hjemmebare, og det var ikke det de serverte som lokket meg, men spilleautomatene som var på alle kafeer den tiden. 

Stolpepost 11ved ei trapp mellom Øvre Guldalsgata og Stasjonsveien.

Strømsveien litt nærmere sentrum. Bygningene er de samme som for 50 år siden, men innholdet er byttet ut. Stolpepost 8 var ved frisøren.


Strømmen Storsenter fikk æren av å ha Stolpe 1 på forsiden av hovedinngangen. Dette vanvittig store forretningssenteret er vel det som har satt Strømmen på kartet de siste 20-30 årene, mens det tidligere var Strømmens Verksted samme sted som var det folk forbant med Strømmen.

Stolpe 13 i Rådhusparken i Strømmen sentrum. Det som tidligere var rådhus - og som sto ferdig da jeg var 7 år -  benyttes nå av Museene i Akershus. Rådhuset ligger jo siden 1990 i Lillestrøm.

Stolpe 17 ved gamle Frydenberg skole.

Den siste av 30 stolpeposter var ved Strømmen kirke. Det ble masse mimring på denne turen, og slikt setter jo bare en ekstra spiss på trimmen.



Noen få bilder fra Skedsmokorset i dag

Det var varmt i går, ca +29C, men i dag var det +32C og nesten vindstille - men også en del skyer. Den siste halvtimen tok jeg av trøya, men det var varmere enn å ha den på seg! Skydekket gjorde at det ikke ble samme snert over bildene.

Dagens første av 20 stolpeposter var stolpe 41 her hvor Tæruddalen Barnehage holdt til i det fine gamle bygget fram til 2015 da barnehagen flyttet inn i nytt bygg 5-600 meter nærmere Tæruddalen.

Stolpe 47 ved en sti/trapp gjennom boligområdet. Det er ikke mye skog igjen i dette området, men man har klart å holde på noen få smale partier der det går fine stier.

Stolpe 49 ved et av de høyeste punktene på Korsfjellet. 

Jeg har vært på noen stolpeposter i selve Tæruddalen, og har deretter forflyttet med østover til andre siden av Trondheimsveien, til Industriområdet på Åsenhagen. Her har også Ahus spesialpsykiatrisk avdeling i Lurudveien. Her var stolpe 31.

Stolpe 32 ved blokkene i Lurudveien.


Stolpe 34 hadde noen knekt og slengt inn i skogen. Jeg plukket opp restene som jeg satte løst opp i stikrysset - og varslet arrangøren (Østmarka OK).

Stolpe 25 ved Korshagen og Åsenhagen skoler.

Huseby gård like ved rundkjøringene på Skedsmokorset. Gården er nå en del av Skedsmo Bygdemuseum.

Stolpe 40 ved smia på Huseby gård var dagens 20. og siste stolpe. I bakgrunnen kan vi skimte det store Skedsmotun sykehjem - der jeg hadde parkert.

Dermed var Stolpejakta mi i mål på den femte av tolv Akershuskommuner med stolpejakt. Eidsvoll, Nes, Ullensaker, Nannestad og Skedsmo er jeg ferdig med. Gjerdrum, Lørenskog, Rælingen, Nittedal, Aurskog-Høland, Bærum og Frogn gjenstår før jeg også prøver å fp besøkt postene i Oslo og Østfold i løpet av denne stolpejaktsesongen.