Det er et paradoks at jeg tiltrekkes av toppturer når jeg samtidig sliter med latterlig høydeskrekk. Egentlig er det snakk om både glatt-skrekk, bratt-skrekk og høyde-skrekk!
Jeg har ikke noe problem med å gå til kanten av et stup hvis det er rekkverk der, men uten rekkverket nekter beina å nærme seg kanten. Når stiene er brattere enn bratt nedover er jeg redd for å miste fotfestet når jeg er på tur alene, men med folk innenfor synsavstand går det mye greiere..... Jeg blir også lammet av redsel for å skli på våte svaberg, og tar gjerne en lang omvei for å unngå disse. Jeg vasser heller over elva enn å gå over en smal klopp eller demning... Klatre opp i utsiktstårn er helt OK, der er det jo noe å holde i.
Som o-løper har jeg alltid vært flink til å komme meg fram i ulendt terreng, men det har vært i skogsterreng. Jeg har minimal erfaring med fjellterreng før jeg ble pensjonist! Nå utfordres jeg stadig oftere av topper og andre turer i bratt terreng og lavfjell, men jeg er så vanvittig pinglete at jeg blir flau over meg selv!
Jeg opplever at hovedgreia er at jeg ikke stoler på fotfestet, at jeg er redd for å skli. Delvis stivner jeg av lett redsel, delvis opplever jeg det som at jeg er svimmel. Dette har blitt merkbart verre etter hjerteoperasjonen for 4 år siden, men det rare er at dette er betydelig verre når jeg er helt alene enn når det er folk i nærheten. Det er altså en slags redsel for konsekvensen av å skli og falle, noe som lett får større konsekvenser for en stiv gammel gubbe enn for en ungdom.
Dette er veldig irriterende - og jeg vil ikke akseptere at dette skal ødelegge for de turene jeg vil gå, men blir det verre må jeg nok legge lista litt lavere selv om jeg synes den allerede ligger svært lavt. Det er jo også et faktum at toppturer blir gradvis tyngre jo eldre jeg blir, men det kan jeg regulere med farten og hvilepauser.
På turen til Løvstakken utenfor Bergen tidligere denne uken gikk jeg fryktelig sakte på noen partier der det ikke var tau eller rekkverk som i dette partiet. Klart fortest gikk det da jeg tok igjen og passerte et par andre... da fortalte vel underbevisstheten meg at dersom jeg faller er det folk i nærheten som kan varsle eller hjelpe til (?)
Premien for å overvinne "skrekken" er jo ofte fantastisk flott utsikt, som her over Bergen sett fra Løvstakken.
Da jeg for to dager siden gikk til Kviteberg (Fagernes) kunne jeg greit gå til kanten av stupet... det var jo sikring.
Når jeg høyere opp kom til den usikrede utsikten ved Vardakamben stoppet jeg vel 5 meter fra pynten for å ta bildet. Når stier går for nær slike stup lener jeg meg innover og leter etter ting å gripe fatt i...
Opp til Vardakamben var det litt lett "klatring". Da er jeg glad for litt sikring.
Ned en annen sti var det ikke "klatrepartier", men mye brattere enn bildet gir inntrykk av... og her gikk jeg gåsegang nedover for ikke å skli, som jeg sikkert ikke ville gjort uansett på det tørre føret. For 20 år siden hadde jeg løpt nedover her!
Topper som f.eks. Muen på Venabygdsfjellet (se toppbildet) er helt OK, der det ikke er skrenter og stup, bare masse steinrammel. Da sliter jeg mer med partier som dette opp mot Svartfjellet - og spesielt nedover. Bildet er fra fjorårets stolpejakt der jeg var på et 20-talls turenmeterstopper bare på Venabygdsfjellet.
Her er jeg, og på den andre siden er posten. Denne demningen (Skoledammen) i Rælingen er bred nok til at det er superenkelt å komme over, eller? Det er høyt ned på nedsiden, og høydeskrekken kom snikende. Det var like før jeg måtte ned i krabbende stil, men sidelengs gange over demningen holdt denne gangen (2015). Det føles latterlig...hvem har problem med å følge en halv meter bred stripe i asfalten?
Biter tenna sammen
Hva gjør jeg? Biter tenna sammen og gjennomfører de planlagte - og tross alt snille - turene. Vandrestaver kan være et alternativ i bratt terreng, slik storparten av ultraløperne bruker på kontinentet. Jeg har slike, men brukte dem bare en gang - de var i veien for fotograferinga. Jeg kan ligge på lur og vente på noen å gå etter i de vanskeligste partiene - eller finne en turmakker... eller jeg kan krabbe det jeg ikke våger å gå!
Likevel er det helt klart at jeg vil studerer høydeprofilene og turbeskrivelsene ekstra nøye framover, for ikke noe er verre enn å møte på uløselige problemer underveis slik at jeg må snu!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar