"Vintertrening" med klubben (eller alene...)

"Her er jeg så godt kjent at jeg ikke hadde trengt å ha med kart", sa kjentmann (?) OptimistGammeln før 12 løpere fra Romerike Ultraløperklubb la i vei på langtur fra Tæruddalen. Tre timer og femten minutter senere var alle tilbake i Tæruddalen - to timer av dem løp jeg alene!

Hvorfor alene? Jeg bomma! Skikkelig! ...og jeg hadde misforstått løpsretningen i åttetallsløypa!

For å starte med første marerittet først; åpningssfarten. Det gikk sakte og rolig "medsols" i lysløypa - i slakke motbakker opp mot Ringnestjerna, og jeg hadde likevel min fulle hyre med å følge gruppettoen.... dagsformen var elendig bare tre dager etterat jeg skrøt av opptur på intervalltrening.


Puhhh, endelig ble motbakkene byttet ut med lettere terreng, og lysløype ble sti - da kom jeg mer til min rett. Den gamle o-løperen smøg seg fram og forbi de andre i gruppettoen - og plutselig var'n alene - og like plutselig løp'n feil!

 Turen gikk i terrenget mellom Skedsmokorset og Gjerdrum.

Varsellampene blunket allerede i stikrysset der jeg løp feil, men her var jeg kjent og fulgte den sten jeg hadde løpt mest. Det siste stemte forsåvidt, men jeg skulle ikke løpt der i dag! At retningen skiftet fra nordøver til østover og deretter sørover la jeg ikke merke til - men det gikk nedoverbakke, og varselklokkene rungte stadig høyere. Men vil man nok - så får man alt til å stemme med kartet... jeg hadde nå fisket fram kartet - men uten o-brillene som jeg hadde glemt så jeg ikke stort likevel.

Tæruddalen 1 km sto det plutselig i et stikryss, Rindalskoia 3 km og noe sto det andre retningen - der jeg kom fra. Javel, skulle jeg grine, skulle jeg løpe ned til bilen, eller skulle jeg løpe etter de andre.?

Jeg løp etter de andre... det var langt igjen av turen, så selv med 3 km bom (!!)  hadde jeg trua... trua på å ta igjen gruppettoen med de seks som løp der. Erfaringsmessig vet jeg at de fleste stopper mer enn meg - så med jevnt kjør burde det gå... jeg er jo en evig gammel optimist.

Det var mye teknisk terreng, mye vann og gjørme, overraskende mye is selv om det denne dagen var 9 varmegrader (ekstremværet "Synne" herjet i sør og vest) - og en del kupering i tillegg. Det går tungt oppover, men bedre bortover og best nedover. Jeg løp greit oppover langs vestsiden av Høgsmåsan, delvis inne i naturreservatet, mye på "plankestier" - jeg passerte deretter Ringdalskoia og memorerte før neste stikryss at det ble sagt noe om venstre rute (vestre) på vei til Busterudvangen, og østre tilbake.

 

Der er endelig Busterudvangen, men hvor er de andre?

  

Servering var det heller ikke, og bra var vel det. 

Hadde jeg ventet på gruppettoen her hadde jeg ventet forgjeves.

Altså tok jeg blåstien til venstre i Ringdalen - oppover mot Busterudvangen - helt feil retning skulle det vise seg! Sliten begynte jeg å bli også... men her var det bare å bite tenna sammen og tenke positivt. Jeg visste jo at jeg ville møte de andre før eller senere, dersom de løp runden omvendt vei. Og det var nettopp hva som skjedde; i et stort og stygt hogstområde møtte jeg de fem i tetpulja - de sto og klødde seg i hodet, åpenbart usikre på om de var på rett vei. Det siste kunne jeg bekrefte, og lykkelig over å ha møtt noen fra klubben... fikk jeg fornyet inspirasjon de siste minuttene opp til Busterudvangen.

Gruppettoen så jeg ikke noe til, og ved Busterudvangen blåste det kraftig - så jeg jogget rolig nedover den retningen jeg forventet å møte de andre. Likevel hadde jeg en liten mistanke om at de andre kanskje droppet avstikkeren opp til Gjerdrum O-lags hytte på Busterudvangen, og jo lenger jeg kom jo sikrere var jeg på nettopp det.

Jaja, så var jeg fortsatt alene på tur da!
Det var mye is på grusveipartiet fra Breimåsan og ned til Rinddalskoia - og selv om runden var lenger her enn den vestre ruta hadde jeg et lite håp om å treffe på gruppettoen nede ved Ringdalskoia, og endelig hadde jeg litt flaks. Jeg passerte krysser der den andre løypa kom ned - men så syntes jeg at jeg hørte noen stemmer i nærheten, og ventet litt for å se om det dukket opp noe kjentfolk.

Jovisst, der kom Anita og Leif, Jane, Gry, Karianne og Marianne - og nå var strategien helt klar. Hold følge - ikke prøv deg mer på egenhånd !

 Hurra, endelig var jeg på fellestur igjen...

 Jane var "løypelegger" på Anitas treningstur... her har jeg fått los.

Broddene jeg ganske nylig kjøpte på Helsekosten Årnes (Life) fungerte bra på alle issvullene tidlig på turen, men jeg merket at effekten hadde avtatt veldig. Når jeg kom hjem viste det seg at jeg hadde 1 pigg igjen i den venstre brodden og 5 i den høyre.... bare dritt altså - helt uegnet til løpig (som den ble anbefalt til). Jaja, jeg skal uansett kjøpe nye terrengsko med pigg.

 Kreativt med utskiftbare pigger, men de var åpenbart ikke beregnet på terrengløping. Etter en tur i Sarpsborgmarka tidligere i uka og i Romeriksåsen i dag var også piggene slitt og avrundet!

Avslutningen på turen ble uansett svært hyggelig sammen med Leif og jentene - jeg hadde nesten fire km mer på GPS'en, det var mer flaut enn imponerende. At jeg også glemte bort både drikking og spising underveis er vanskeligere å begripe. Jeg hadde sekk med drikkepose og noen barer med meg, men først 3-4 kilometer før "målgang" fikk jeg forsynt meg av dette - da sa magen kraftig i fra.

 Gruppettoen med 4-5 km igjen av turen.

 Og så er vi tilbake i Tæruddalen. Kristoffer - som løp i fartsgruppa - tok bildet, neste lørdag er det han som ledet treninga i samme terreng (men da er jeg på julemarked i Berlin).

På tide å pensjonere løpeGammeln?
Summen av "tabber" sier vel noe om at pensjonisten nærmer seg løpepensjon også (?), men det er så hyggelig å være på løpetur med venner at jeg gir meg vel ikke så lenge jeg klarer å følge gruppettoen!