Sist lørdag stilte jeg opp i en konkurranse for første gang på tre år, og tåpelig nok hadde jeg valgt ut en konkurranse der mulighetene mine for å fullføre var heller tvilsomme, mer enn jeg åpent ville innrømme.
Jeg skrev blant annet dette før løpet:
....jeg er en gammel mann og jeg er svakere enn håpløst svak i de bratteste motbakkene.
Spørsmålet blir da; Hvor sakte kan jeg forsere de bratteste motbakkene og likevel klare å komme i mål på 9 timer?
Joda, motbakkene i Riska TrailRun var like tøffe som ventet, og jeg forserte de så sakte som ventet. Men, jeg ante lite om at det skulle gå omtrent like sakte nedover flere steder - og at jeg rett og slett skulle feige ut på det bratteste partiet i løypa.
Det ble altså DNF!
Bakerst i startfeltet sammen med Colin Archer kopien Blåmann, og garderobebåten Riskafjord II.
Slik oppsummerte jeg opplevelsen på facebook:
- Det ble DNF i Riska TrailRun, ikke akkurat noen stor overraskelse. Slikt terreng behersker jeg rett og slett ikke. Knallbra arrangement- Flott, men alt for tøft for en gammal krok som er vant med skogsløping og snille fjell av typen Venabygdsfjell... Jeg fikk med meg 857 høydemeter, og 21,73 km etter å ha tuslet snarveien til mål. Jeg får ta revansj i Ecotrail 50 km, selv om det er ei puseløype i forhold til Riska TrailRun (hehe, mer tilpasset gammelns nivå).
Fra det lette åpningspartiet (Lifjell i bakgrunnen).
Jeg åpnet som planlagt bakerst i feltet, men tok igjen fem løpere i det lette åpningspartiet fram mot bakkene til Lifjell. Innen jeg var på toppen av fjellet var jeg sist igjen, men enda verre var at jeg ikke klarte å få opp noe fart i fjellterrenget videre. Jeg var redd for å skli på berget, og gradvis forsvant de andre ut av syne slik at jeg i løypas bratteste parti ikke hadde noen rygger å forholde meg til. Ovenfra klarte jeg ikke å se hvor løypa gikk - og jeg feiget rett og slett ut, og snudde.
Arrangørfoto
Jeg møtte på Mari Mauland (en av Norges beste ultraløpere) som tok inn merking, og hun tipset meg om T-stien som gikk utenom den bratte ryggen, i den myrlendte dalen nedenfor. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bryte på 16 km og gå derfra til mål, men fulgte Mari's tips, og kom etterhvert inn på løypa igjen - 30 minutter etter de jeg hadde hatt rett foran meg.
Der fulgte 1 km steinrøys med 200 høydemeter nedover (se toppbildet), og jeg forsto nå tegninga; her hadde jeg aldri klart å komme meg fort nok fram. Gammel gubbe med høydeskrekk, feil skovalg og elendig balanse - alt ble feil, og da ble farten alt for lav!
Rett før første kontroll ved 9 km (11 for meg) ble jeg tatt igjen av en som hadde løpt feil, ellers var jeg alene. Selv om det var tungt hadde jeg en fin tur videre, og jeg fikk også med meg løpets bratteste motbakke - opp til Skjørestadfjell etter ca 14 km.
Fra klatringen opp til Skjørestadfjell
Hva hadde jeg ventet meg?
Først og fremst hadde jeg sett for meg et fjellterreng mer likt det vi har i Gudbrandsdalen, dvs mer løpbart. Det hadde vært tøft nok med over 2000 høydemeter uansett, nå var utformeterne nesten like vanskelige (for meg altså). Det er kanskje ikke tilfeldig at bare ytterst få deltagere 50 år+ var med.
Fin tur ...
Jeg er ikke veldig skuffet, og jeg hadde en flott 4-dagers tur til Stavanger sammen med Else - som inkluderte diverse besøk i Vågen, samvær med slektninger og båttur i Lysefjorden.
Fire dager med strålende vær i Stavanger og Sandnes...
...og litt jobb
I tillegg fikk jeg laget reportasje fra løpet på kondis.no:
Bjarte Westerheim og Elise Hay Opsahl vant Riska TrailRun
Her er fjellsiden hvor jeg feiget ut omtrent på dette punktet. Jeg så ikke hva som ventet nedenfor.
Revansj? Ecotrail Oslo 26. mai
Blogg: Lykkelig eldstemann i baktroppen på EcoTrail Oslo 80 km
Et år etter hjerteoperasjonen løp jeg Ecotrail Oslo 80 kilometer - med et helt OK resultat.
Her tidlig i løpet sammen med Petter (Melvin Tix) Vabog som jeg hadde følge med store deler av løpet. I år stiller vi begge på 50 kilometer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar