..er i litt bedre form enn Terri

Formen kunne vært bedre... og magen kunne definitivt vært litt mindre. Jeg har helt klart en jobb å gjøre etter ferieturen neste uke - og jeg drømmer kontinuerlig om vår, sommer og varmere vær.

Jeg er i en anelse bedre form enn Terri - som nok har parkert for godt...
Vormsunds har heldigvis fått en nyere løypemaskin til bruk både her i Tesiåsen og på jordeløypene.

Dagens trimtur ble 15 kilometer til fots - rask gang, ingen jogging eller løping, men jeg har lært meg å sette pris på slike turer også. Jeg var litt støl etter gårsdagens styrketrening, så planen var en kort økt på spinningsykkelen, men 2:15 til fots var tross alt bedre....

Løpejakke og løpevanter var derimot ikke noe sjakktrekk i vind og -2C; det var en kald fornøyelse for en gammel gubbe som burde valgt dunjakke og fleecevanter.

Det er ikke nok snø til løypekjøring,og dermed glimrende for gåing og løping i lysløypa i Tesiåsen. Etter mildværet tidligere i februar har det kommet nok snø til å beskytte mot isen.

Starten og slutten av turen gikk på gangveier mellom Vormsund og Kulmoen, den fineste delen gikk i terrenget over Tesiåsen - og den klart verste var langs E16 og her på Fuglefjellvegen. 

Det oppleves tryggere å gå/jogge enn å sykle på slike veier... det er bare et skritt til siden - så er man i sikkerhet. Møtende bilister beviste til stadighet gjennom vinglete ratting at de ikke er vant til å møte fotgjengere i disse svingene.

God samvittighet

Takk, det var egentlig det jeg hadde konkludert med allerede. Dårlige kollektivtilbud her på landet blir enda dårligere utover våren, all kollektivsatsing skjer i byene eller bynære strøk. Da trenger jeg likevel ikke å ha dårlig samvittighet for å velge bilen.

I en større artikkel i dagens VG avslutter ass.dir Kjell Werner Johansen i TØI med dette: "Vi må innstille oss på at mens du bør la bilen stå i byen, så bør det være greit å kjøre på bygda. Det er langt mer effektivt enn om man skulle utbygget kollektivtransporten og satt opp mange busser".

Bilde av mine gode firbente "slektninger"

Jeg måtte bare ta med et bildene av søndagsgjestene våre (for to dager siden), de to firbente; Lilo og Billy altså. Et herlig bilde av to snille bofser - på middagsbesøk hos oss sammen med matmor og matfar Jannicke og Ole.

Å pella blåbær, det er fa'li det!

På bloggen her skriver jeg om den ene turen mer omfattende enn den andre, om trening 180 dager på rad, og om - alderen tatt i betraktning - bra form. 2015 har vært et fint år sa langt, uten sykdom eller skader - men det var før lørdagens blåbærtur!

Nåja, så veldig skadet er jeg vel ikke nå heller, men 2-3 timer med blåbærpelling i Tesiåsen her på Vormsund har minnet meg om at jeg har en 65 år gammel rygg som helst ikke vil være bøyd for lenge av gangen, knapt nok bøyd i det hele tatt, for her snakker vi om stive saker.

På vei ut av skauen minnet jeg mest av alt om figuren til venstre - riktignok uten stokk, men med tre kilo blåbær i sekken. Og verre skulle det bli.

Søndag morgen var ryggen så vond at jeg uansett ikke hadde våget å gå til legen, da hadde jeg vel blitt hasteinnlagt på Ahus (?). Det var vondt å sitte, det var vondt å ligge - men litt bedre å gå rolig fram og tilbake på stuegulvet. Nå  to dager etterpå har jeg tro på at dette skal gå seg til, men jeg måtte utsette dagens stolpetur i Auskog-Høland til onsdag.

Start forsiktig, og venn deg gradvis til nye øvelser sier vi i idretten.... det gjelder åpenbart også blåbærpelling. Forrige bærtur var vel sånn ca 1964... så jeg var visst litt ute av trening.

Blåbæra er fordelt i småposer og lagt i fryser'n for utporsjonering sammen med den daglige kornmaten til frokost. Blåbær er sunt - og blåbær er godt. Jeg tror jeg tar en tur til etter nye 3 kilo bær, men da skal jeg krabbe rundt i skogen!

Rask gange er også viktig ultraløpstrening

Ultraløp skal vel løpes? Joda, det er vel målsettingen for de fleste. Men Bjørn Hytjanstorp som introduserte med for ultraløping i 2005 sa en gang; "jeg har aldri GÅTT så mye som etter at jeg begynte å konkurrere på ultraLØP"...

De beste løperne løper nok hele veien også på ultradistanse, men for den store massen og ikke minst på de riktig lange ultraløpene er det betydelig innslag av gåing for mange. For meg og andre som skal konkurrere i baktroppen med mål om å klare makstidene vil det derfor være smart å trene også på å gå fort. Det er faktisk mye å hente på å øve på dette... og jeg går nå minst 1 min/km raskere enn før hjerteoperasjonen. Det betyr igjen at en del (eller det meste) av det jeg taper på løpsfart tar jeg igjen på gangfart i forhold til løpene før hjerteoperasjonen.

23 km rask gange
I dag la jeg inn en langtur i Vormsunddistriktet med bare gåing; 23 kilometer med ca 1/3 i terreng og resten på veg - 375 høydemeter og en snittfart på 9:31/km. Det var kjekt å se at jeg holdt meg under 10 min/km som tilsvarer makstid på mange ultraløp. Faktisk ble jeg tiltagende stiv av den monotone gåinga, så det var fristende å myke opp med litt jogging...

Nesten skuffende at det ikke ble mer enn 375 høydemeter, det føltes mer.

Det var nesten så jeg snudde ved inngangen til Tesiåsen...

Men i høyden var det snøfritt, nesten...

Spøkelset var der i år også, vokter stien som passerer 50 meter unna.

Gleder meg til det tørker opp i hele runden på Tesiåsen.

Stedvis var det både is og mye gjørme.

I de lavestliggende delene var det mye snø ennå.

I venting på mer bart terreng blir det ennå et par uker med mye asfalt... her ser jeg hjem til brygga og endelig ferdig med 23 km.

 

Jeg leste i avisa i dag at det var snøfritt rundt Dragsjøen ved Årnes, så kanskje jeg tar et par treninger der de neste ukene. Om to dager skal jeg også "vårsjekke" Sessvoll-10'ern sammen med Kent.

...neimen om elgjegerne skal få jaget meg ut av skauen...

 

I morgen starter elgjakta på våre kanter av landet - og i år skal jakta vare resten av året. Det er vel ikke bare gode nyheter for oss som liker å gå i skogen - spesielt vi som ofte følger de små stiene eller går i ville terrenget. Det er bare å håpe at jegerne holder seg edrue, ikke skjelver på avtrekkeren og ser forskjell på elg og løpere. For neimen om elgjegerne skal få jaget meg ut av skauen selv om de skal plaffe ned noen dyr. Med så lang jaktperiode kan det nok bli langt mellom hver gang man støter på jegerne, men egentlig tror jeg de fleste vil gjøre seg ferdig innenfor den tradisjonelle  jaktperioden - og at elg og løpere igjen er rimelig trygge når vi skriver november.

For ordens skyld; jeg har ikke noe vondt å si om elgjegere selv om jeg ikke jakter selv. Jeg møter bare hyggelig jegere i skauen... men likevel føler jeg meg ikke helt trygg når det smeller i skauen.

Nes O-lags turorientering avsluttes tradisjonelt før elgjakta starter, slik var det også i år. I dag tok jeg inn tur-o-postene på Tesiåsen her i Vormsund. Det er første gang klubben har turorienteringsposter i dette avgrensede terrenget, men "tråkk" inn til postene viser at mange har besøkt terrenget, og av dem er det sikkert mange som har vært her før første gang - og nettopp dette siste er jo noe av det fine med turorientering; man kommer på steder man ellers ikke besøker.

O-posten ved "spøkelset i Tesiåsen" var nå omgitt av en høstfarget skog. Litt rart å avslutte turorienteringssesongen nå når det er som finest i skogen.

Det var faktisk den første turen min i skogsterreng på nesten to måneder. Det var herlig med myk skogsbunn under føttene igjen, og duskregnet klarte ikke på noen måte å ødelegge gleden jeg kjente. Det skal ikke bli to nye måneder til neste skogstur... elgjakt eller ei!

Datomerking av løpere "best før" ... eller "best etter"

Det høres kanskje litt brutalt ut å datomerke løpere, siden dato for "best før" gjerne oppfattes som at varen er ubrukelig og skal kastes - selv om "best før" ikke er det samme som "siste forbruksdag". Nå er det heller ikke "best før" jeg hadde å tenkt å si noe om, men tvert imot "best etter"...

Det er jo slik at løpere blir skadet eller syke, løpere blir eldre og løpere trapper ned av andre årsaker. Da er det ikke helt fair å sammenligne seg med hva man presterte "før", det er forståelig - likevel er det nettopp det mange gjør. Om jeg kjenner meg igjen? Ja jøss!!

Av årsaker som omfatter oss alle ble jeg eldre og eldre og tidene ble svakere og svakere. Ofte misunte jeg de som begynte å trene i mer framskreden alder enn mine 28 som jeg var da jeg startet opp, disse løperne kan jo perse selv om alderen viser både 50 og 60. Selvsagt forsto jeg at det var naturlige årsaker til at det gikk saktere selv om jeg trente bra, så jeg sluttet etter hvert å se på de raskeste tidene mine - men likevel smugtittet jeg hele tiden på resultater fra nær fortid som det heller ikke var fair å sammenligne med.

Etter å har rundet 60, etter å ha vært gjennom fire år med bekkenplager og nå etter å ha vært gjennom en større hjerteoperasjon har jeg for alvor "sett lyset". Det handler selvsagt om "best etter" - enten det er et rundt årstall, en skade, en sykdom eller en latmannsperiode. Det gir faktisk ny motivasjon for oss som er litt mer enn middels konkurransefikserte. Når "best etter" blir uoppnåelig er det bare å sette en ny startstrek, best etter noe annet. Så herlig... her er det bare muligheter!

Jeg er sikker på at du også har følt behov for å sette deg "best etter" målsetting...

Det er tørt og fint i lysløypa nå, selv om det kom noen dråper på dagens tur.

Joda, jeg satte "best etter" pers i dag
I dag skulle jeg for første gang på lenge forsøke meg på en "løpstest"- for å se om jeg etter et par flimmerepisoder i slutten av juni kunne sette en "best etter hjerteoperasjonen" tid i lysløypa i Tesiåsen på Vormsund. Jeg løp kontrollert på 20:57 den 1. mai (3 måneder etter bypassoperasjonen), i dag ble det 22:36 på oppvarmingsrunden og 20:18 på testrunden. Hurra, det var "best etter" pers - og formen kjennes bra ut unntatt i motbakker der jeg går fort i stedet for å løpe. For første gang etter hjerteoperasjonen slapp jeg pulsen over 140, det gikk også fint!