mandag 16. juni 2014

Marka24 - herlig, vakkert og smertefullt

Et meningsløst (?) langt blogginnlegg.

Det er det herlige og vakre jeg vil minnes, men akkurat nå er nok det smertefulle mest påtrengende. I Marka24 opplever de fleste deltagerne oppturer og nedturer, de bommer på veivalgene eller feilvurderer tidsforbruk, de får vannblemmer og andre vondter, de blir trøtte og spiser for lite - men de aller fleste kommer til mål - og det er de gode minnene som gjør at man melder seg på også til neste år.

For et drøyt døgn siden kom Gunnar og jeg tuslende inn til målområdet ved Idrettshøgskolen på Sogsvann. Tuslende fordi det var alt jeg var i stand til å prestere. De siste 12 timene hadde egentlig vært et eneste sammenhengende mareritt om jeg hadde valgt å fokusere på det negative... men nei da; det var 12 timer med innsats og ærgjerrighet jeg ikke har prestert tidligere på over 2000 konkurranser. At jeg de siste timene satte ny pers i saktegåing gjør ikke noe. Jeg er vel egentlig mer imponert av Gunnars tålmodighet og hensynsfullhet enn av resultatet i Marka24 som tross alt ble akseptabelt; 5. plass av 142 lag i turklassen, 24 av 230 lag totalt

Sheik Olav i finværet på Marka24.

Med hjerteoperasjon 28. januar som utgangspunkt var det liten grunn til å forvente noe som helst, men sammen med Gunnar hadde jeg en ambisiøs plan som holdt - nesten! Med tanke på veivalg, taktikk (hvilke poster vi skulle innom og hvilke vi skulle droppe), tidsforbruk og avstandsberegning var det en jævlig god plan. Vi lå riktignok en time foran skjemaet halvveis, men det var også som forventet...

Det nærmer seg start...

Starten har gått for turklassen...

Døgnet i Marka:
Lørdag kl 12:00; startsignal for Turklassen. Hardhausklassen hadde startet en halvtime tidligere, og vi hadde fortsatt gode minner fra fjorårets 11. plass der, men nå hadde vi degradert oss selv til Turklassen - vi skulle jo bare GÅ, gå fort. Været var strålende for en tur i Marka, sol og ca 20 grader - og det var tørt og fint i terrenget.

Ikke mye å utsette på været...

Med litt for tunge sekker travet vi av sted langt fram i feltet, men gradvis svinge de andre av på andre veivalg - og vi forsto tidlig at få hadde valgt samme taktikk; å kutte ut alle "småpoengsposter" nærmest Sognsvann for å sikre oss de poengrike postene i nord og vest. Strategien ellers var mest mulig grusveier og minst mulig blåstier. Blåstiene er det vi liker best, men med mer kupering og mye dårligere framdrift 50-100% senere enn veg.

Rett etter start ble vi heiet på av Didrik,
en av Norges desidert beste ultraløpere
- og naprapaten min som jeg hadde trengt akkurat nå.

Heisann... vi satte visst opp større fart enn de fleste andre i turklassen.

Marka24 er også naturopplevelser, som f.eks.
å hilse på denne søte krabaten vi møtte mellom Sognsvann og Ullevålseter.


Først på Langlia
Etter en snartur innom posten på Bjørnholt (11,4 km 1:46) besøkte vi neste post først ved Langlia, og der hadde ingen - heller ikke i Hardhausklassen - vært før oss. Vi hadde da gått 23,5 km (3:51) og bare vært innom to poster, men dette var altså en "investering" for det som skulle komme. Jeg hadde for lengt fått selskap av den første vannblemma... og bena kjentes heller ikke helt spreke ut... hvordan skulle dette fortsette?

Det var bra trøkk i vannmassene ved Skjærsjødammen.
Stedet vekker gode minner om mange Nordmarkstravere og Skogsmaraton.

Bjørnholt, første post.

Fra Langlia fikk vi et kort og fint strekk på blåsti over til demningen mellom Store- og Lille Sandungen (28,0 km 4:32) og endelig var vi skikkelig i gang. Kroppen kjentes litt bedre ut nå etter noen timers oppvarming, og tidlige vannblemmer var til for å ignoreres.

Det var vel bare en eneste ting vi ikke hadde vært helt fornøyd med på turen hittil, og det var de utallige terrengsyklistene som kom susende forfra og bakfra hele tiden. Verst var det i bakkene før og etter Bjørnholt, men jo lenger vekk fra bhen - jo færre syklister.

Motiv fra stipartiet mellom Langlia og Sandungen,
en smal og lite trafikert sti, men her inne møtte vi faktisk en syklist!!
Joda, syklisten forsto at veivalget kanskje ikke var helt smart.

Gunnar slipper seg ned en skrent...

Ved Sandungen var det flere som hadde slått opp telt,
og en liten heiagjeng møtte oss da vi passerte.
Her ved brua mellom vannene er det glimrende å telte og bade og fiske.

Hvor er de andre?
Noe som mer enn overraskende var at vi omtrent ikke så andre deltagere de første åtte timene, verken fra turklassen eller hardhauser. I fjor hadde vi masse deltagere rundt oss det meste av tiden, men de var jo der ute et sted, nesten like mange som i fjor, så vi ville vel møte dem før eller senere.

Tidlig sokkeskift
Fra Sandungen ble det et nytt grusvegparti til Katnosa før vi skulle inn i terrenget for alvor. Vannblemmene var flere og vondere, så jeg valgte tidlig sokkeskift da vi kom til Katnosdammen (32,9 km 5:37). Da ble det vekk med de tynne tåsokkene og fram med de mye tykkere og beskyttende våtsokkene - og det føltes umiddelbart bedre ut. Skiftinga foregikk på en turbenk som ellers var full av skrålende ungdommer som drev med et eller annet kunnskapsspill som jeg ikke forsto en døyt av. Gunnar? Han bare koste seg... og her ved hytta fikk vi også dagens første kopp med blåbærsuppe.

Vannblemmegutten ankommer Katnosdammen, en av de vakreste plassene i Marka.

Katnosdammen var vår fjerde post for dagen,
og nå var vi så langt vekk fra Sognsvann
at poenguttellinga for postene var bra (100 poeng+)

Ensom postvakt
Vi hadde valgt motsatt rute av fjoråret, så stipartiet vi nå skulle inn i var "nattarbeid i regnvær" i fjor. Nå var det derimot flott ettermiddagssol og helt supert i skogen. Jeg er godt kjent på disse stiene og selv om det er parter som er kuperte og rufsete er det mye fint terreng. Fortsatt hold vi bra fart, og vant hele tiden tid til skjemaet vårt - planen var jo å ha litt å gå på hele veien for ikke å begynne å stresse. Bare 37,5 kilometer på 6:36 høres ikke imponerende ut, og det er det ikke heller - men vi hadde 18 timer igjen av utfordringen.

Det var så stille med turgåere i skogen at postvakta på Finnerudsæra kom oss i møte 100 meter før posten. Det ble en kort hyggelig prat før vi beveget oss videre nordover, nå på til dels veldig steinete og ulendte stier.

I løpet av døgnet krøp vi over og under utallige vindfall -
men for det meste fant vi en omvei rundt.

Gunnar "stempler inn" på Finnerudsætra der vi ser den ensomme postvakta i bakgrunnen.

Andre lag på Pershusfjellet
Fra Finnerudsætra måtte vi følge den steinete og svært kronglete stien nordover mot Finnstad, før vi skulle over den lange ryggen med de mange toppene som altså er Pershusfjellet (42,0 km 7:43). I finvær er utsikten her oppe veldig bra, en av Markas perler. Dette var en slik dag, og det ble ikke dårligere av at den hyggelige postvakta spanderte sjokolade på oss. De eneste som hadde vært på "prestisjeposten" før oss var et lag i Hardhausklassen. Vi hatte beveget oss

For de som aldri har vært på denne 649-meterstoppen tidligere er det en overraskelse at de må over topp etter topp før de kommer fram. En tung tur, men i et flott terreng.

Finnstad ligger vakkert til ved Finntjernet.
Her går blåstiene utenom tunet, men om vinteren går skiløypa rett over plassen.
Ingen post her ved foten av Pershusfjellet.

Fra Pershusfjellet med Skarvvatnet i bakgrunnen.

Skarvvatnet og Pershusvatnet.

Gunnar sammen med "sjokolademannen"

Nedoverklatring fra Pershusfjellet
Nå var vi klar for et av våre "sjakktrekk" - nedturen fra Pershusfjellet. Jeg har tidligere sett et GPS-spor fra 2012-vinnerne der de hadde gått direkte mellom veien i Sinnerdalen og Pershusfjellet. Det var etter fjorårets nytteløse leting etter "stien som ikke fantes" at jeg forsto tegninga; de hadde gått motsatt veg, ned lia. (Korrigert 18. juni basert på kommentar fra Jo Inge nedenfor; De hadde faktisk gått oppover!!) Vi beveget oss utenfor synsranden til postvakta og la i vei nedover lia. Det var kronglete men overkommelig for skogsvante folk som oss - men fort gikk det ikke, og rifter og blåmerker ble litt av belønningen før vi var nede i Sinnerdalen. 16 minutter på 700 meter bratt nedover... jaja. Vi tjente kanskje ikke mer enn 15-20 minutter, men det ga likevel en god følelse hvis jeg ser bort fra alle barnålene innafor t-skjorta.

I ville terrenget ned fra Pershusfjellet...

Endelig andre deltagere
Fra Sinnerdalen fulgte vi ruta til Kristins Runde ned til Store Sinnera før vi tok blåstien videre sørover til DNT-hytta ved den raserte Sinnerdammen (44,9 km 8:33). Det var forresten laget en flott helt ny gangbro over den falleferdige demningen. Formen var fortsatt helt OK, vannblemmene hadde stort sett holdt seg i ro etter sokkeskiftet og Gunnar tilpasset høflig farten etter hjertepasienten. Mannskapene på hytta serverte oss en stor kopp varm blåbærsuppe, døgnets beste "måltid".

Nå møtte vi også en del andre deltagere, og slik fortsatte det resten av døgnet - men med et par unntak helt på slutten, kom alle i motsatt retning. Vi var vel 20 timer ut i løpet før noen passerte oss bakfra... mer om det senere.

Hytta ved Sinnerdammen. Forbi her går yndlingsskiløypa mi mellom Mylla og Sognsvann. Nå var det snøfritt, men for tre uker siden var det uframkommelig på grunn av snø. Vegatarløperen som skrev "snøbloggen" måtte dessverre bryte Marka24 med skade. Gunnar og jeg var også på tur i dette området for tre uker siden; Marka24 prerace.

Omvei på trillesti
Vi var ganske klare på at vi skulle ta en omvei på trillesti (for sykkel) og grusveger fra Sinnerdammen til Vambua. Det var mye lenger, men en kroglete sti over en ås fristet ikke når poenget var å komme raskest og lettest fram. Etterpå hørte vi at våre gode venner - Leif og Christian) i Romerike ultraløperklubb - hadde rotet seg bort over der og fikk en tidsødende tur i ville terrenget. Vi møtte ingen andre (!) på denne ruta, men så snart vi var tilbake på "opplagt" rute igjen møtte vi jevnt med andre deltagere opp til Vambua (51,4 km 9:50).

Trillestien mellom Spålsvegen og Øyangen ved Steinbutjern.
Klart enklere enn nordmarkske blåstier.

Postmannskapene ved enden av vegen ved Vambua heiet friskt.
Fin oppmuntring på veien...

Klokka var ennå ikke 10 på kvelden, slik at vi ville rekke den myrlendte skiløypa sørover fra Vambua før det ble mørkt. Det var planen - og det holdt, vi var nå 55 minutter foran skjemaet vår.

Langstrekk til Heggelia - møtte veggen
Det kom stadig deltagere motsatt retning - og nikk, hilsener og morsomheter gikk begge veier. Vi ble våte på bena over myrene, men i forhold til turen for tre uker siden var det supre forhold. Retningen på runden vår var klart fordelaktig - det var lettere å gjøre feil for de som motsatt retning. Bortsett fra to kilometer i starten gikk resten av 10-kilometeren på grusveger. Helt på slutten - i de bratte bakkene mellom Gagnumsætra og Heggelia - møtte jeg på sett og vis veggen, og vi var bare nesten halvveis tidsmessig.

Det ble to korte "hvilepauser" i motbakken - og helt klart en del bekymrede tanker som jeg ikke delte med Gunnar. Vi hadde nå kommet 61,6 kilometer på 11 timer og 56 minutter. På Heggelia satte jeg meg ned på en stein ved uthuset for å spise og hvile litt. Etter 15 minutters hvile etterfulgt av 10 mildt sagt famlende skritt var jeg veldig nær å på velge veien til høyre ut fra tunet på Heggelia - det vil si korteste vei tilbake og et sluttresultat så vidt over 1000 poeng. Det var fire minutter igjen til midnatt, jeg så tvilende mot Gunnar som antagelig forsto hvordan det lå an - og derfor ikke kom på snakkeavstand. Neivel, når han som er lege ikke stopper meg er det vel bare å fortsette da - og det gjorde deg, til venstre ut porten.

Posten ved Heggelia lå flott med utsikt over vannet.
Det nærmet seg tid for hodelykter.

Sjakktrekk som nesten satte oss matt
Wow, de som så meg i bakken opp fra Heggelia var nok ute av stand til å begripe at jeg skulle forflytte meg enda 50 kilometer. Jeg var heller ikke i stand til å begripe det, men tok ikke temaet opp med turkameraten.

Så fort vi kom på stiene fra Gagnumsætra vestover mot Løvlia,  måtte vi ned i sekkene etter hodelykter. Vi hadde sjekket den "opplagte" ruta for tre uker siden, den var svært kronglete. Da rådførte jeg meg med en lokalkjent ultraløper som var min venn helt til denne natten. Han fortalte at en mer nordlig sti var mye bedre, og selv om den var 500 meter lenger var det et opplagt valg. Altså skulle det være et "sjakktrekk" å følge det rådet".

Det var det ikke! Om vi ikke ble satt "sjakk mat" - ble vi i hvert fall satt ut for en stund. Denne stien var like kronglete som den andre, deretter mistet vi merking i ei myr halvveis mot Løvlia. Omtrent samtidig mistet Gunnar lyset, lykta hadde tydeligvis ladet seg ut i sekken. Han byttet batterier, bare for like etterpå å oppdage at det var lykta i seg selv som sviktet. Jeg fant fram reservelykta mi (har jo vært på natt-o-løp nok til alltid  ha med ekstra lykt) - så det ordnet seg greit. Vi prøvde oss først gjennom ville skauen, men det kunne bli veldig tidkrevende og tungt. Etter litt studering av kartet gjettet jeg at det var ei skiløypa det vi mistet blåstien i myra, og gikk tilbake dit og vasset i myra til vi fant Gråbergtjernet - og litt oppe i åsen bakenfor vannet kom vi på "den fortrukne blåstien" igjen.

Stien var smal og lite brukt, det var vindfall over alt og skikkelig rufsete, men omsider traff vi den andre blåstien før nedstigninga mot Løvlia (der de andre gikk). Jeg hadde gjort ei skikkelig kollbøtte over et av vinfallene, og var jeg ikke skjev i ganglaget fra før ble det ikke bedre etter dette. Jeg hadde en merkelig og økende tendens til å helle mot venstre. Nå dagen derpå er alle slagsmertene på høyre side av kroppen.

Framdriften var akseptabel bortsett fra i motbakker, men nå var det slutt på å sette seg ned for å stivne. Vi var på Løvlia etter 13 timer og 13 minutter (66,2 km).

Posten ved Løvlia i lyset fra lykta.

Hodelyktlys og måneskinn på Krokskogen.

Godt humør hjelper mot det meste
Praten gikk ikke like livlig som påbegynnelse av Marka24, men ingen skal komme og påstå at noen av oss var gretne. Vi - og spesielt Gunnar - har vært ute ei vinternatt før, og vi vet at opp- og nedturer avløser hverandre på slike ekstreme turer. Godt humør hjelper mot det meste. Etter bommen over mot Løvlia tapte vi litt til skjemaet og lå nå 35 minutter foran, det samme på Gyrihaugen, men jeg hadde for lengst begynt å gruble på alternative avslutninger.

Gåsegang til Gyrihaugen
Blåstien mellom Løvlia og vegen øst for Gyrihaugen er lett å overse på kartet, den går parallelt med ei kraftgate. Dette var bare en transportstrekning mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme opp til Gyrihaugen som er "prestisjepost nummer to. Bena var nå tyngre enn tunge, vannblemmene var som å gå på spikermatte og pusten var som når anginaen var på sitt verste. At jeg var så sliten og hadde vondt under føttene gjorde også balansen stadig dårligere. Det var mange komiske scener å observere for Gunnar, og verre skulle det bli - mye verre.

Opp til vakre Gyrihaugen kom vi i mørket - som ikke lenger var så veldig mørkt. I gåsegang med en del stopp sjekket jeg høydemeterne jevnt og trutt, og endelig var vi der. Det som var av folk lå i teltene og sov, "alle andre" hadde jo vært der tidligere. Vi stemplet etter 14:18 (69,8 km) og hadde altså nesten 10 timer foran oss.

Bildet fra Gyrihaugen yter ikke den nattlige utsikten full rettferdighet.

Alternative avslutninger
På vegen etter Gyrihaugen lanserte jeg alternative avslutninger for Gunnar. Fortsatt var framdriften akseptabel bortsett fra i motbakker, men nå gikk det ikke bare sakte i bratte motbakker - det gikk sakte i de slakke bakkene også, og enda mye saktere i de bratte bakkene. Alle bratte kneiker medførte nå en eller flere pustepauser.

For meg handlet alt om å rekke tilbake til Sognsvann innen tidsfristen. Selv om det bare var en liten avstikker på blåsti gikk vi derfor forbi Presthytta og vant kanskje en halvtime på det. Det var litt bittert, men realismen hadde festet seg mellom ørene for lenge siden. Alternativet hadde vært å gå rett fra Presthytta til Ospeskog, men da ville vi mistet både Myrsætra og Vidvangshøgda - og vi ville fått mer sti. Runden om Myrsætra og Vidvangshøgda var fire kilometer lenger, men altså mye mer på grusveg enn det andre veivalget.

Lyktene bla pakket vekk på vegen sørover, og nå hadde vi vært alene et par timer igjen før vi møtte løpere i samme retning som oss ved Myrsætra (79,8 km 16:33).

Det var flere enn oss på Myrsetra,
og nå var det snakk om deltagere i samme retning som oss.
Her var til og med mannskapene våkne.

 Ikke bare elendighet
Og under over alle undere; vi passerte noen i saktere fart enn oss like etterpå. Midtveis mellom Myrsætra og Vidvangshøgda hadde jeg studert en snarvei i terrenget et sted veien gikk i en lang krok, og etter denne snarveien kom vi igjen oppi ryggen på to yngre karer som forlot Myrsætra omtrent samtidig som oss (og var etter oss i mål). Det var altså ikke bare elendighet. Posten på Vidvangshøgda hadde vi i utgangspunktet ikke på planen, men da arrangøren bare et døgn før Marka24 flyttet denne posten til nærmeste veg ble planene endret, og ved 6-tiden (mangler mellomtid) var vi ved posten som var plassert litt ned i blåstien nedenfor vegen for å markere vegen videre.

Posten ved Vidvangshøgda.
Opplagt veivalg var stien til høyre, vi tok vegen rett fram.


Bra veivalg
Mens de to yngre karene sto og diskuterte veivalget videre var både Gunnar og jeg innstilt på å velge et kortere veivalg enn blåstien; først grusveg, deretter ville terrenget eller helst ei skiløype vi så på kartet. Igjen kom erfaringen til god nytte når vi etter vegpartiet verken fant sti eller skiløype videre - vi fant bare myrterreng med høyt gress. I slak utforbakke var framdriften sånn noenlunde - så rimelig raskt kom vi til ei skiløype sørøst for Sætervann, deretter en trillesti for sykkel, og ungguttene var garantert bak oss. 

Ospeskog - siste post
På trillestien hadde jeg ikke orket å trille sykkel i motbakkene, jeg hadde mer enn nok med meg selv - og "sjangleGammeln" savnet stavene mer enn sykkelen.  Innunder Danielshøgda.var vi på skogbilveg igjen, og nå var det et langt lett parti nedover mot Ospeskog - og dermed anstendig framdrift igjen. Ja, bortsett fra siste bakken opp mot Ospeskog da, som jeg kunne tusle sakte mens Gunnar var en tur i skauen. Vi hadde brukt 19 timer og 34 minutter på 93,3 kilometer - og hadde minst 17 kilometer igjen til mål.

Posten var plassert i vegkrysset nedenfor Ospeskog.

Revidert rute - vi bare skulle rekke deadline
Ved Ospeskog støtte vi på et par karer med staver som ikke på noen måte hadde forventninger om å rekke tilbake til Sognsvann før klokka 12. Det hadde derimot en yngre par som litt nedover mot Sørkedalen passerte oss - og det var egentlig de første på hele turen som rundet gamlingene. Vi hadde også planer om å rekke tilbake i tide, men det innebar at vi skrinla turen om Kobberhaughytta og Studenterhytta (til sammen 134 poeng). Vi hadde valgt oss ei rute som innebar en knallhard stigning fra  Sørkedalen til Tryvannstua. Spørsmålet var hvordan i all verden jeg skulle klare den 200-metersstigningen på blåsti.

I Sørkedalen satt det flere steder deltagere som ventet på hjemtransport. Jeg kunne jo også valgt den løsningen, men all elendighet til tross hadde jeg fortsatt tro på å fullføre.

Sekundering hver 100 meter
Allerede på vegene opp fra Sørkedalen gikk det saktere enn noen gang så lagt på turen, og da vi starten på blåstien fikk jeg Gunnar til å oppmuntre meg hver gang vi passerte en ny 100-meter, og for hver 100 meter hadde jeg minst to pustepauser! Stien var ikke bare bratt, den var til dels som et steinete elveleie - og jeg slet voldsomt med balansen. 500 meter opp i stien hadde jeg brukt nesten 15 minutter! Jeg hadde flere nestenfall og deretter et skikkelig fll bakover i ei steinrøys.

"Staver"
Totalt utmattet og med brennende fotsåler var balansen på nullpunktet, så Gunnar fikk oppdraget med å finne noen passende kjepper jeg kunne bruke som balansestaver. Jeg fikk først en, så en kjepp til - og selv om det ikke hjalp på farten, klarte jeg å holde meg på bena videre oppover. Riktignok knakk jeg et par kjepper som ikke tålte presset fra en sjanglende gubbe, men Gunnar fant fort nye. 900 meter, 1 km, 1,1, 1,2..... 1,6 hvor er toppen? Det flatet ut, og fortsatt var det kronglete sti, 2 km, 2,1 ... Vi hadde ikke sett at stien gikk parallelt meg grusveien den siste kilometeren mot Tryvannstua. Men endelig var marerittet over... vi var på grusveg igjen.

Dette bildet lyver ikke.
Jeg var rimelig skakk i ande halvdel av Marka24.
Gunnar sørget for de fine stavene -
som berget meg opp lia fra Sørkedalen.

23:45:26
Det var en flott morgen, sola varmet godt - og jakkene pakket godt ned i sekken etter ei ganske kjølig natt. Nok en gang ble jeg sjokkbehandlet ved å se noen som hadde saktere framdrift enn oss... det er tydelig at 24 timer er utfordrende for noen og enhver. Jeg kalkulerte hektisk på gjenstående kilometer og gjenstående minutter, og jeg trengte det meste av tid. Selv i utforbakkene hadde jeg nå problemer og måtte ta hyppige stopp for å hvile ryggen som nå var skikkelig vond etter fallet i bakken opp fra Sørkedalen. Aldri har Sognsvanns vestside vært lenger, og aldri har OptimistGammeln vært lenger ned i kjelleren. Siste stopp var på benk 150 meter før mål, der satt jeg to minutter og ladet opp til mer gåsegang mot mål! Målgang var med en margin på 15 minutter... puhh - slitet hadde ikke vært forgjeves. GPS'en viste 110,14 kilometer og 2 025 høydemeter, og poengsummen ble tross alt anstendige 1551. Våre klubbvenner Leif og Christian fikk mindre poeng på 130 kilometer.

Nesten
Det var litt surt å tenke på hvor nær vi var våre 1800 poeng og klasseseier, men tilsvarende "nestenhistorier" kan sikkert svært mange av lagene varte opp med. Selv med den usannsynlig trege avslutningen ville vi blitt nummer 17 i Hardhausklassen, noe som viser at vi må ha hatt en i utgangspunktet bedre plan enn de fleste.

Brydd og stolt
Og nå et drøyt døgn etterpå slikker jeg sårene. Det er først og fremst vondter etter fallene jeg sliter med; høyre skulder, ryggen på høyre side, høyre hofte. Vannblemmene er nesten borte og låra kjennes greie ut når jeg sitter helt i ro. Kona har hatt en underholdende dag med latter og overbærende smil hver gang jeg har beveget meg over stuegulvet. Samtidig som jeg er litt brydd for all ventinga Gunnar måtte gjennom, er jeg også litt stolt over tross alt å ha klart dette så kort tid etter hjerteoperasjonen. Det er ikke sikkert jeg utfordrer meg selv like tøft flere ganger.

Takk til arrangørene av Marka 24 - "Norge tøffeste tureventyr"
 
 
Se også Marka24 hjemmeside 
 
 
Poster, distanse og tidsforbruk (inkl. alle stopp/pauser):

GPS første 17 timer:


GPS siste 12 timer (5 timer overlapping)

21 kommentarer:

  1. Koser meg med bloggen din og deres opplevelse av Marka 24...Venter i spenning på hva som skjer etter Katnosa ;-)

    SvarSlett
  2. hehe, det var ikke meningen å aktivere før det hele var ferdig. Skriver ferdig i løpet av den neste timen - og nå kommer jeg snart til den smertefulle delen :-)

    SvarSlett
  3. Du skriver virkelig bra. Det er som om jeg er med på hele turen deres :-) Gleder meg til resten ;-)

    SvarSlett
  4. Tusen takk. For meg er dette en minnebok. Dersom det også kan glede eller inspirere andre er jeg lykkelig. God natt og god lesning i morgen.

    SvarSlett
  5. Du inspirerer! Det er ein utrulig prestasjon å klare 24-timer i marka mindre enn eit halvår etter ein hjerteoperasjon! Imponert! : )

    SvarSlett
  6. Så ut som en knakende fin tur, Olav.
    Imponerende at du gjennomfører så kort tid etter hjerteoperasjonen.

    SvarSlett
  7. Takk Elise og Jannike... man må være rimelig optimistisk eller dum for å legge i veg på dette - og jeg er vel begge deler :-)
    Selv om det etter hvert gikk latterlig sakte er jeg fornøyd med å komme til mål. Heretter blir det nok andre langvarige "stunt" uten tidslimit - har en masse planer...

    SvarSlett
  8. Veldig morsomt å lese din beretning!

    Vi møtte på dere på Sinnerdammen, vi var på vei opp til Pershusfjellet derfra (vi fikk også sjokolade fra postvakten, beste sjokoladen jeg har smakt!). Jeg hadde lest bloggen din fra i fjor, så jeg kjente dere igjen fra bildene.

    Du får en stående ovasjon herfra for at du klarte å gjennomføre på måten du gjorde så kort tid etter en så stor operasjon!

    SvarSlett
  9. Det var hyggelig sagt Ragge. Jeg håper dere også hadde en fin tur, humøret var i alle fall bra da vi møtte dere. Det vi lurte på var om dere gikk rett opp lia til Pershusfjellet, eller tok stien langs åsryggen begge veier?

    SvarSlett
  10. Vi gikk den umerka stien (som egentlig er merka med gammel blå maling) mellom Sinnerdammen og foten av Pershusfjellet. Det tok ikke mange minuttene (10-15 kanskje?), så fulgte vi den merka stien opp og ned igjen, før vi fortsatte østover via Finnerudsetra. Vi hadde en knakende fin tur, men vi måtte kutte litt ned på planlagt distanse da min makker fikk pusteproblemer de siste 8-10 timene ("som å forsøke å puste gjennom et sugerør" og "jeg vil dø" var utsagn som ble gjentatt flere ganger!). Men vi kom oss da til mål 1.5 time før tidsfristen gikk ut, med ca 93 kilometeren på GPS'en (og med vårt ambisjonsnivå så var det en seier i seg selv).

    SvarSlett
  11. Jaha, det er et bra veivalg om du finner stien. Det med pusteproblemene var nok fordi han etter hvert ble veldig sliten - jeg har opplevd det x antall ganger. Håper han er fit for fight igjen til neste år.

    SvarSlett
  12. Som nevnt allerede; mektig imponerende å gjennomføre noe såmt med det utgangspunktet! Og morsomt å lese om turen deres i detalj, på ingen måte et meningsløst langt innlegg. For oss (les: meg) som enn så lenge bare drømmer om å legge ut på noe lignende er det veldig inspirerende og spennende å få et lite innblikk i hvordan dere har det og finner fram der ute :)

    SvarSlett
  13. Hei Ida, flott at du kan finne inspirasjon i å lese om turen vår. Slike turer handler mye om psyke og planlegging - og selvsagt en viss grunnform.
    Et arrangement som Marka24 er jo fint på den måten at man kan planlegge sin egen rute, enten det er 40 eller 140 kilometer. Jo lenger man skal bevege seg, jo flere aspekter må man tenke på... forberedelsene er halve moroa :-)

    SvarSlett
  14. Imponerende innsats! Virker veldig lurt å legge det meste av ruta langs vei - selv om det da blir flere km. Vi planla 103 km, hvorav en del var på sti, men stiene var det som tok knekken på knærne til Nils! Neste gang blir det mer vei!

    SvarSlett
  15. Hei Hilde
    Dere får titte litt på veivalgene våre før neste års Marka24. Det er viktig å kjenne egen hastighet på knudrete sti vs grusveg, og i tillegg må man ta høyde for at sti er mye mer slitsomt (mest morsomt også). Vi planla 113 og nådde 110, men det var verdifulle kilometre vi mistet.
    Kos dere i terrenget senere i sommer... et av mine senere prosjekter er alle DNTs kjentmannsposter i Oslomarka på en uke.

    SvarSlett
  16. Gratulerer med gjennomført!

    Liten merknad om Pershusfjellet: Du har ved et par anledninger i bloggen skrevet om vårt veivalg fra 2012 - vi løp/gikk faktisk fra Sinnerdammen til Pershusfjellet opp lia fra veikrysset, slik kartet vi sendte inn til Kondis viste, ikke ned lia slik du antyder - egentlig et helt greit veivalg så lenge man er vant med nattorientering og ikke forventer å finne sti. Men, motsatt retning ned lia er sikkert bedre for de fleste, særlig i og med at det blir umulig å bomme på veien, mens oppover må man finorientere mot toppen. Etter "klaging" på veivalget i fjor, både fra deg og fjorårsvinnerne tenkte vi i at det sikkert måtte ha vært gjort noe hogst eller noe slikt i lia, så i år turte vi ikke ta vårt eget veivalg fra 2012, og tok blåsti rett øst fra Sinnerdammen og t/r blåsti opp/ned Pershusfjellet. Det tapte vi nok 20 minutter på (og kanskje var det tunga på vektskåla som gjorde at vi til slutt hoppa over Gørja i år). Vinnerne i år fortalte at de hadde funnet en vei som ikke står på kartet opp mot Pershusfjellet, og dermed kommet opp fra veien til posttoppen rett fra vest. De hadde brukt 35 minutter fra Sinnerdammen. Mener vi brukte rundt 37 minutter i 2012. Har ikke sjekka sporet enda, men tror nok vi brukte nesten timen i år.

    SvarSlett
  17. Hei Jo Inge og takk for oppklaringa. Så at dere ikke hadde fått med en av postene, det var jo synd. Så da gikk dere altså oppover!! Før fjorårets løp sjekket jeg med "kjentfolk" om det gikk en sti opp der, det kunne skimtes på en av kartbasene jeg så på. Det fikk jeg bekreftet, men vi fant ikke noe. I år kom vi ned et stykke bortover vegen i Sinnerdalen, og rett før vi kom ned traff vi på en traktorsti som kanskje leder videre til en sti oppover (?). Vi ville uansett ha valgt samme retning som nå, det passet bra med noen andre veivalg også.
    Vi så forresten ikke noe hogst på veien nedover. Problemet i fjor var at vi ikke fant noen sti - så vi gikk vei til Finstad og opp ryggen - altså ikke i terrenget.
    Ha en fortsatt fin sommer både du og Wendy.

    SvarSlett
  18. Takk for fyldig beskrivelse av vår felles lidelseshistorie. Ingen tvil om at det var en strålende tur under optimale forhold, men etter mange løp sammen med krampegammel`n kan jeg vel si at jeg aldri har sett en så sliten Olav som opp fra Sørkedalen.

    SvarSlett
  19. Du er en super turvenn, Gunnar. Jeg håper du hadde noen morsomme observasjoner av den sjanglende, svaiende turkameraten. Det var ikke mer krefter å hente ut!
    Det hadde sin pris; Jeg hadde tre dager med smerter etter diverse fall, spesielt det i steinrøysa opp fra Sørkedalen, og etter en bråkjapp opp-av-senga-manøver onsdag morgen fikk slitne meg gjensyn med hjerteflimmeret. Det betød en natt på Kongsvinger sykehus til observasjon og remedisinering...

    SvarSlett
  20. Artig lesing Olav. Marka24 er et krevende og morsomt løp. Det høres ut som om Gunnar og du hadde skikkelig opplevelse i Nordmarka :-)

    SvarSlett
  21. Javisst Jan-Sigurd. Det var bra første 12 timer og strabasiøst (for meg) etterpå. Siste 10 timer var det bare snakk om å rekke poengene vi hadde sikret oss, dvs komme til Sognsvann i tide.

    Gratulerer med flott resultat sammen med din nye makker! Gamlemakkeren vant på hjemmebane ser jeg... Ellers ser jeg fram ti lå treffe dere på XREID.

    SvarSlett