Familiemesterskap med "tåkesyn"

Det er mange årsaker til at jeg praktisk tatt ikke har løpt o-løp de siste 10 årene, en av dem er dårligere syn og mer detaljerte kart. Jeg løper likevel mye med kart, på turorientering, stolpejakt og treningsturer ellers - men det blir noe helt annet når sekundene tikker i ei ordinær o-løype. Da vil du helst ikke stoppe opp, selv om det mange ganger hadde vært bedre å tape 10 sekunder på det enn 2 minutter på en bom.

De siste årene har jeg brukt "o-briller" som i praksis er klart brilleglass, men med forstørrelsesfelt (1,5 for meg) nederst på billene. De er fine å lese kartet med - som en vanlig lesebrille, men de er litt leie å løpe med - kanskje fordi jeg bruker dem for lite.

Da jeg løp aktiv orientering brukte jeg tommelkompass, etter hvert med en lupeanordning som fungerte greit. På søndagens "Familiemesterskap i orientering" brukte jeg dette i stedet for brillene, en stygg glipp skulle det vise seg.

Jeg er jo veldig godt kjent i dette stirike terrenget ved Nordbysjøen på Jessheim, og hadde ikke bruk for kompasset. Men jeg overvurderte lupa siden noen av postene var lurere enn jeg hadde regnet med.

Vi har alltid lette løyper i familiemesterskapet, men med et noe dårlig lesbart kart, slitne øyer etter masse pc-jobbing dagen før og fram til avreise, og ei lupe som ikke hjelp meg noe særlig - var det "game over" for gammeln.

1:30 min bom allerede på 2. post, 3:30 på neste og enda 0:30 på fjerde post. Det skulle bli verre, til 8. post leste jeg kartet helt feil og dro over en rufsete dyp bekkedal der jeg ikke skulle vært over i det hele tatt!! 6:00 min tapte jeg på det, og dro med meg et nytt minutts bom på siste post. Phuuuu... 12:30 min tillegg på ei løype der jeg maksimalt burde brukt 23-24 minutter, det gir et tidstillegg på 50% - det er jaggu lenge siden sist!

Nevø Hans Kristian hadde gleden av å bli tatt igjen et antall ganger av svinsegammeln... for løpinga gikk rimelig greit, men i sum var dette direkte flaut.

Med vitenskapelig metoder beregnes handicap på løperne (på forhånd),
slik at alle skal ha teoretisklik mulighet for å vinne.

 

Siden barnebarnet Maja imponerte med ikke å bomme kunne jeg i beste fall blitt nr 2 i år. Her er Maja avbildet med vandrepokalen som hun fikk napp i... dette var andre året med den femte pokalen.

Familiemesterskapet er en hyggelig årviss greie, men ikke like alvorlig som da vi tre søsknene alle var ihuga o-løpere på "heltid".  Neste år arrangerer vi dette for 40. år på rad. Vi tre søsknene (Reidun, Knut, meg) har vært med samtlige ganger.

Jeg har vel ikke akkurat imponert de siste årene. Min siste av tre seire kom helt tilbake i 1996, under 20-årsjunbileet på Idre Fjäll. Den siste pallplassen hadde jeg i 2012 med sølv (for sjette gang) i furuskogen ved Morokulien på svenskegrensa. Det er tydelig at jeg liker meg best i svensketrakter og i åpent terreng, så kanskje legger jeg neste års jubileumsløp til Karlstad og furumoene der (?), det er min tur til å arrangere.

Datter Tone og nye vennen Hans på vei til mål...

Med løpere og "tilskuere" var vi 14 familiemedlemmer samlet på parkeringsplassen ved Nordbytjernet. Været kunne ikke vært bedre.