Jeg la ut linken på Facebook også, og har fått veldig bra repons og tilbakemeldinger på kommentaren. Det er jeg veldig fornøyd med!
Tiden kan de gjerne fortelle om selv, men ikke spør! Da kan enda flere oppleve å bli stolt over å ha fullført et løp.
Det var ikke farten som imponerte, det var gjennomføringen!
Siden jeg kom fra distanser der det alltid var snakk om å sammenligne tider, befant jeg meg der også i starten av ultraløperperioden. Da var det mest timesløp som ble arrangert, og i slike løp på flatt underlag er resultatet like sammenlignbart som f.eks. på et maratonløp. Likevel var det en stor forskjell allerede her; Når jeg kom på jobben eller blant andre venner som ikke hadde prøvd seg på distanser utover maraton – var det aldri noen som var interessert i resultatet. De var bare imponert over hvor langt jeg hadde løpt!
Tidsfokuset forsvant! For ti år siden konverterte jeg fra «vanlige» løpsdistanser til hovedsakelig ultraløping – fra noe som var alminnelig og som var kjent for folk flest, til noe som bare de sprøeste av løperne befattet seg med.
På egne vegne sa jeg at jeg hadde gått fra å løpe til å jogge, for det går jo unektelig saktere på løp der distansene varierer fra 50 kilometer og oppover til det «uendelige». Og som en venn av meg sa; - Jeg har aldri gått så mye som etter at jeg begynte å løpe ultraløp!
Men det skjedde noe mer enn at jeg løp lengre og lengre distanser – og trente i lengre og lengre løyper. Tidsfokuset forsvant!
Enda tydeligere ble dette da jeg begynte å stille opp i A til B løyper, enten det var langs vei eller i terrenget. Ingen hadde noe forhold til tider i slike løyper, jeg fikk i stedet masse «positive» tilbakemeldinger på at jeg hadde løpt sååå lenge eller sååå langt. Om jeg hadde løpt bra eller dårlig, eller om jeg kom på x eller y plassering var underordnet for omgivelsene. Jeg hadde fullført – og det var imponerende!
Fra å ha løpt raskt (mosjonistperspektiv) på distanser som 5, 10 og 21 km og blitt møtt med «hva løp du på» og et påfølgende skuldertrekk når jeg svarte 17:30, 36:00 eller 1:17, ble jeg nå møtt med nysjerrighet og kommentarer som viste av folk var imponert (og også mente jeg var «gal») bare fordi jeg hadde jogget en hel- eller halv dag. Det var ikke farten som imponerte, det var gjennomføringen!
De vill vara stolta över att ha kunnat ta seg til mål i loppen.I siste nummer av «Vasalöparen» ble jeg påminnet om dette fenomenet – da verdens for tiden beste ultraløper – svenske Jonas Buud - sier omtrent det samme. Og da snakker vi ikke om en mosjonist som meg, men om en kar som i Vasaloppterrenget løp 90 km med en snittfart på 3:50 min/km (foto: Vasaloppet)
Jonas sier bl.a om konverteringen fra maraton og kortere løp til ultraløping:
-Jag gillar ultralopp og hele subkulturen bättre.
- När jag sprang marathon var var det alltid fokus på tider, i mitt fall på när jag skulle klara gå under 2:20. Ultratävlingar handlar mer om gjennomförande, man har ikke samma relasjon till tider som exempelvis ett millopp eller en halvmara. Jag tror också att det er en stor anledning till att loppen blir så populära bland motionärer. De vill inte alltid att deras tider ska vara så enkla att säga bu eller bä til. De vill vara stolta över att ha kunnat ta seg til mål i loppen.
Kan løpere på kortere distanser oppleve noe av det samme?
Jeg skriver mye om ultraløp på kondis.no og fokuserer mye på den voldsomme interesseøkningen for denne type løp, ikke minst terrengultraløpene. Bare fra i fjor til i år snakker vi om nær dobling av antall starter i norske ultraløp. Denne økningen har vi gjerne tilskrevet den generelle interessen for å utfordre seg selv enda mer enn tidligere, men kan det også ha sammenheng med fenomenet der det å fullføre er viktigere enn å oppnå en spesifikk tid?
Kan løpere på kortere distanser oppleve noe av det samme?
Spørsmålet er vel om det er løperen som selv skaper tidsfokuser, eller om tidsfokuset påvirker løperen. Det blir litt høna og egget dette. Vi i Kondis er jo med og skaper dette tidsfokuset, gjennom kontrollmåling av løyper, statistikk og annen sammenligning. Men behøver alle mosjonistene la seg påvirke?
Jeg mener ikke at man skal løpe i klasser uten tidtaging for å slippe å bli sammenlignet, de fleste av oss er jo opptatt av egen prestasjon – det er jo derfor vi stiller opp i konkurranser. Men hvordan skal du og jeg oppleve å få «kred» for å ha fullført, mer enn for å ha løpt på x tid? … hvis det er slik vi helst vil ha det…
Det er nok vanskelig på tradisjonelle kontrollmålte distanser… så for de som gjerne vil ha fokus på at de har fullført – uten å konvertere til ultraløping – vil jeg anbefale å stille opp i løp på ukurante distanser og på variert underlag. Da vil ikke menigmann ha samme forutsetning for å spørre om tiden… det spørsmålet får man evt fra de som har løpt samme konkurransen.
Ikke spør....
Og for oss alle; Vi bør bli flinkere til å rose de som har fullført en konkurranse, uansett lengde og uansett tid. Tiden kan de gjerne fortelle om selv, men ikke spør! Da kan enda flere oppleve å bli stolt over å ha fullført et løp.
Raquel Galetto-Plascenca og Gro Fossum går i mål på Romeriksåsen på langs. De hadde fullført 50 km i terrenget og var lykkelige over det. De var nok også mest opptatt av at de virkelig hadde klart dette mer enn tiden de hadde brukt (foto: Olav Engen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar