Det var jeg selv som inviterte denne gangen - og utgangspunktet var løypa til "Romeriksåsen på langs" 50 kilometer - det meste på sti. Sjøl skulle jeg hoppe over ei sløye midtveis for ikke å sinke de andre, men det endte med at fire løp50-kilometeren og fem av oss løp 35 kilometer.
Det krever litt organisering når start og slutt på turen er langt fra hverandre, så vi møttes ved Veståsen skole i Gjerdrum og kjørte to biler til starten på Brovoll i åsen mellom Nannestad og Roa.
Jeg har ikke løpt en eneste skikkelig langtur siden UltraVasan, det har blitt mest gang/jogg etter stolpeposter og sjeldent lite trening ellers. Jeg har derimot trent bra igjen den siste uka, og det kjente jeg jaggu i bena allerede i de første bakkene, huff da...! Etter ca fire timer lugga det først skikkelig i legga en stund, og like etter satt krampe på innsiden av begge låra etter et kråkestup i ei myr. Noen minutter tøying, så var det greit igjen....
Turen gikk motsols i herlig høstvær. Det varierte fra noen ganske få til 8-9 varmegrader, og på det høyeste punktet var det en liten ishinne på noen putter.
Det var Marit, Kent, Anita og Leif i klubben som løp sammen med meg... og selv om jeg hadde tunge ben - og også måtte hilse på både legg- og lårkramper underveis - var det ikke min skyld at det ble veldig mye gåing i andre halvdel. Men det passet bra... jeg fikk en akkurat passelig oppkjøring til nye langturer framover. Og turen ble på 35,28 kilometer i følge GPS'en.
Det meste av de drøye seks timene løp vi på ganske tekniske stier. Jeg må vel bare innrømme at denne trasèen er noe mer teknisk enn jeg har vært villig til å innrømme tidligere. Det kommer jo litt an på om jeg ser på løypa med o-løperøyne eller vegløperøyne.... men løypa blir uendret når vi arrangerer nytt "Romeriksåsen på Langs" siste helg i juni 2016.
Dette er gutta som løp hele 50-kilometeren; Kristoffer, Vidar, Frode og Henning.
Noen bilder fra 6-timersgruppa:
Mye fine smale stier, men også en god del teknisk (kronglete) og mange korte myrpartier.
"Rødfarget" myr...
Kort spisestopp ved Råbjørnhytta.
Råbjørn
Marit i lia ned mot Rudsætra
Norsk Folkehjelp på trening ved Rudsætra.
Vi fikk ingen tilbud om båretransport videre.
Løpere i blåbærlyngen...
Blåbæra var fin fortsatt!
Motiv fra Djupøyungen.
På flott sti langs Djupøyungen.
Vi løp 2 km langs Øyungen.
Leif og Anita på en kortkort stopp.
Det var når jeg skulle ta dette bildet fra Gjermåa at jeg tryna og fikk føle på lårkrampene igjen!
Broa mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen.
Det var mye folk på tur, og campere flere steder.
Kent og meg på kloppa over Gjermåa ved Gjerdrumsgjermenningen.
Fra dammen lengst sør i Gjerdrumsgjermenningen. Marit og Kent har kommet seg over gamlebroa, jeg tok Nybrua litt lenger ned.
Nybrua over Gjermåa nedenfor Gjerdrumsgjermenningen.
Marit i farta...
Marit kjenner på badevannet ved Myrgruvefossen...
Kent og Marit på den n'te kryssingen av Gjermåa, her ved Buvatnet.
Vi har passert Buvatnet, bare sjarmøretappen igjen.
Hytte til salgs (?) like ved Grytfossen....
fristet vel ikke.
Han som ikke møtte opp:
Jeg må jo bare ta med denne historien som min venn Bjørn Hytjanstorp la ut på Facebook i dag:
"Tekniske stier, fine stier, våte myrer, våtere myrer, høstsol, gode venner og flott trim. Det oppleves som luksus å kunne være med på slike felles løpetur som vi hadde i Romerike Ultraløperklubb i går". Dette skriver Olav Engen på sin eminente blogg om treningsturen de gjennomførte søndag 25. oktober 2015.
Turen det er snakk om var en treningstur som gikk i traseen som ble brukt under Romeriksåsen på langs 28. juni i år. De som ville kunne løpe hele strekningen på 50 km, eller man kunne velge kortversjonen på 35 km.
Dagen før, dvs. lørdag kveld, ringte jeg Olav for å høre hvor mange som skulle være med, og hvordan det ble med logistikken. Jeg mener å huske at jeg sa det var 95% sikkert at jeg ble med. Slike treningsturer i godt selskap er jo som balsam for kropp og sjel. Og ikke minst får man mange kilometer nesten helt gratis - og særlig når jeg løper med Olav for da blir det ofte livlige diskusjoner underveis ;-)
Med dette som bakteppe sa jeg det som mer eller mindre sikkert at jeg var å finne på Veståsen skole i Gjerdrum søndag morgen kl. 08.00.
Men det var før jeg fikk sovet på det....
"Tekniske stier, fine stier, våte myrer, våtere myrer, høstsol, gode venner og flott trim. Det oppleves som luksus å kunne være med på slike felles løpetur som vi hadde i Romerike Ultraløperklubb i går". Dette skriver Olav Engen på sin eminente blogg om treningsturen de gjennomførte søndag 25. oktober 2015.
Turen det er snakk om var en treningstur som gikk i traseen som ble brukt under Romeriksåsen på langs 28. juni i år. De som ville kunne løpe hele strekningen på 50 km, eller man kunne velge kortversjonen på 35 km.
Dagen før, dvs. lørdag kveld, ringte jeg Olav for å høre hvor mange som skulle være med, og hvordan det ble med logistikken. Jeg mener å huske at jeg sa det var 95% sikkert at jeg ble med. Slike treningsturer i godt selskap er jo som balsam for kropp og sjel. Og ikke minst får man mange kilometer nesten helt gratis - og særlig når jeg løper med Olav for da blir det ofte livlige diskusjoner underveis ;-)
Med dette som bakteppe sa jeg det som mer eller mindre sikkert at jeg var å finne på Veståsen skole i Gjerdrum søndag morgen kl. 08.00.
Men det var før jeg fikk sovet på det....
Saken er nemlig den at jeg faktisk deltok i Romeriksåsen på langs i sommer. Og vi som løper langt og lengre enn langt er jo skrudd sammen på en merkelig måte. Jeg hadde jo rent glemt hvor blytungt akkurat det var!
Men heldigvis fikk jeg en natt på meg - eller kan man si "heldigvis"? Jeg sov nemlig ikke godt den natten, for i drømmene mine gjenopplevde jeg Romeriksåsen på langs. Og i drømmen var ikke løypa akkurat lettere, og i hvert fall ikke kortere! Da jeg etter hvert våknet søndag morgen var lysten på en løpetur i DEN løypa forsvunnet som dugg for solen. Jeg ville ikke meg selv så vondt som jeg visste det kom til å bli. Stier som knapt nok er synlig, røtter og glatte steiner, kilometer på kilometer med myrer. Saken var klar; jeg blir hjemme!
Men heldigvis fikk jeg en natt på meg - eller kan man si "heldigvis"? Jeg sov nemlig ikke godt den natten, for i drømmene mine gjenopplevde jeg Romeriksåsen på langs. Og i drømmen var ikke løypa akkurat lettere, og i hvert fall ikke kortere! Da jeg etter hvert våknet søndag morgen var lysten på en løpetur i DEN løypa forsvunnet som dugg for solen. Jeg ville ikke meg selv så vondt som jeg visste det kom til å bli. Stier som knapt nok er synlig, røtter og glatte steiner, kilometer på kilometer med myrer. Saken var klar; jeg blir hjemme!
Men så har det seg slik at når en slik beslutning er tatt så faller man ikke så lett til ro - jeg fikk det i hvert fall ikke til.
Jeg lå og tenkte; skal jeg ta bilen og forsøke å finne de i løypa? Ta med kamera og ta noen spreke bilder av gode løpevenner i Romeriksåsen? Eller skal jeg løpe til Gjerdrum for så å sitte på med noen hjem? Den siste tanken var litt for bingopreget så den slo jeg fort fra meg. Det første alternativet falt også bort da jeg kom på hvor dårlig jeg er til å finne frem i skogen. Det kunne fort bli en veldig lang dag...
Jeg lå og tenkte; skal jeg ta bilen og forsøke å finne de i løypa? Ta med kamera og ta noen spreke bilder av gode løpevenner i Romeriksåsen? Eller skal jeg løpe til Gjerdrum for så å sitte på med noen hjem? Den siste tanken var litt for bingopreget så den slo jeg fort fra meg. Det første alternativet falt også bort da jeg kom på hvor dårlig jeg er til å finne frem i skogen. Det kunne fort bli en veldig lang dag...
Til slutt ble jeg enig med meg selv om å legge ut på en "solidaritetstur" langs asfalterte veier i Eidsvoll - i solidaritet med de som akkurat da sleit seg gjennom utmark i Romeriksåsen. Været var jo aldeles strålende, og helt perfekt for en tur langs lite trafikkerte søndagsveier. Jeg skal innrømme at det slett ikke er sikkert at jeg om noen år ville tatt det samme valget. Å bytte ut en 50 km eller 35 km i skogen med en langtur på asfalt kan jo fort bli en umulighet. Jeg ser helt klart at f.eks. 35 km i skogen er noe helt annet slitasjemessig enn tilsvarende på asfalt. Men nå har det seg slik at jeg (foreløpig) trives best på veier, og aller helst på asfalt, og aller helst på lite kuperte asfalterte veier. De som var med på langturene fra Letohallen i perioden 2006 - 2009 husker nok fremdeles mange av mine veivalg. Det var som oftest helt flate strekninger mot Nannestad, Moreppen, Gardermoen, Sand osv. :-)
Jeg vurderte et øyeblikk å ta en slik tur - en slags mimre- og solidaritetstur på ofte brukte veier rundt Gardermoen, men valget falt til slutt på en tur langs gamle E6 til Minnesund for så å løpe tilbake via Østsidaveien, Sundet, Dønnumskia, Bøn og tilbake. Det var ikke akkurat bygdas flateste strekning, i hvert fall ikke fra Minnesund og tilbake, men noe skal man jo slite med - tillegg til alle kilometerne.
Jeg vurderte et øyeblikk å ta en slik tur - en slags mimre- og solidaritetstur på ofte brukte veier rundt Gardermoen, men valget falt til slutt på en tur langs gamle E6 til Minnesund for så å løpe tilbake via Østsidaveien, Sundet, Dønnumskia, Bøn og tilbake. Det var ikke akkurat bygdas flateste strekning, i hvert fall ikke fra Minnesund og tilbake, men noe skal man jo slite med - tillegg til alle kilometerne.
Siden jeg løp mutters alene er det ikke så mye å si om turen - annet enn at jeg opplevde en av høstens fineste dager rent værmessig. Jeg vil jo nevne at jeg titt og ofte tenkte på de som sleit i Romeriksåsen, uten at jeg var helt sikker på at alle opplever en slik tur som et slit..... Det kan godt hende jeg er i et mindretall der ;-)
Helt til slutt må jeg også nevne at jeg underveis tenkte på alle de som ikke er i stand til å gjøre noe tilsvarende. Det vil si å løpe langs idylliske bygdeveier i et fantastisk høstvær, eller gå for den saks skyld. Jeg kommer aldri til å ta det som en selvfølge at jeg klarer å løpe 37 km på 3 timer og 46 minutter uten å føle meg utslitt.
Så til alle dere som synes dette er litt crazy, og kanskje i nærheten av en umulighet; dere skal vite at jeg er glad for at jeg er i stand til dette, og at jeg slett ikke tar det som en selvfølge. Ingen vet hva morgendagen bringer, så jeg nyter til fulle hver treningsøkt - for ikke å si hver dag jeg kan våkne uten smerter eller sykdom av noe slag.
Så til alle dere som synes dette er litt crazy, og kanskje i nærheten av en umulighet; dere skal vite at jeg er glad for at jeg er i stand til dette, og at jeg slett ikke tar det som en selvfølge. Ingen vet hva morgendagen bringer, så jeg nyter til fulle hver treningsøkt - for ikke å si hver dag jeg kan våkne uten smerter eller sykdom av noe slag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar