Jeg både gledet og gruet meg til Stolpejakta på Venabygdsfjellet. Det er den desidert tøffeste utfordringen i opplegget til Stolpejakten.no - helt på grensen av hva jeg kan klare på to dager. Mens stolpejakten de aller fleste steder - og som grunnidè - er enkel urban orientering på kart i stor målestokk, innebærer jakta på Venabygdsfjellet minst 100 km til fots i til dels tungt terreng. For en som ikke har erfaring fra fjellgåing - unntatt samme opplegget i fjor - er dette ytterligere utfordrende.
Men, jeg hadde god hjelp av et fantastisk flott turvær, av en vilje som går litt utenpå evnen, og ikke minst flott vertskap på hytta til Inger og Frank Finstad. At jeg tyvstartet med 11 stolper onsdag kveld da jeg kom opp gjorde også sitt til at de to rundene torsdag-fredag ble overkommelige.
Klikk på linken og få svaret: Hva er stolpejakt?
Siste toppen (Forbundsfjellet) er unnagjort på fredag, 49 av 50 stolpeposter er registrert, bare sjarmøretappen igjen... bilde tatt med selvutløser.
står der de er avmerket på papirkartet eller i appen. Avvikene er ganske betydelige noen steder, og hvor skal man egentlig lete når man er kommet til rett sted og ikke ser noen stolpe. Alle fjorårets 40 poster var med også i år, men med nye koder, og et par av dem var flyttet litt. I tillegg var det 10 nye poster.
I fjor kunne Frank tipse meg om gode ruter i fjellet, og om mange av postene som lå feil. Også i år fikk jeg tips av Frank, han hadde vært på de fleste nye stolpene - så jeg endte opp med bare en eneste "leteaksjon". En førstegangs stolpejeger i Venabygdsfjellet vil ha store problemer med å finne alle stolpene uten noen forutgående tips, eller mye leting og god fantasi. Kartet i målestokk 1:40.000 krever veldig stor nøyaktighet i plassering av postene på kartet, eller postdetaljer som faktisk vises på kartet... slik var det ikke alle steder - men dette er nok mer laget for turgåere med hytte på Venabygdsfjellet (og som har tid til å lete litt) enn besøkende som kommer opp ens ærend for å finne stolpeposter.
Her er første dags rute tegnet inn på kartet...
Men... du verden så flotte turer det ble. Takk til de som tilrettelegger dette - det er lett å tilgi at en del stolper er feilplassert. Spesielt torsdag da hele turen gikk over tregrensen og inkluderte 14 tusenmeterstopper var flott -selv om det ble veldig tungt med over halve turen utenfor sti i mose, lyng og steinrammel. Fredag var det mer sti, ytterligere 6 tusenmeterstopper og en dyp dal - men tross alt mer vant underlag for gamle meg,
En helt spesiell takk til Inger og Frank Finstad som inviterte meg til hytta for å få en fin stolpejakt på Venabygdsfjellet også i år. En annen o-løpervenn, Magne Musli, var også på hytta disse dagene. Ikke bare sørget de for hysly og dusjmuligheter, men de serverte frokoster og middager og la også ut på rekognoseringstur etter en stolpe de tidligere ikke hadde funnet - men som de nå kunne beskrive i antall skritt fra punkt x.
Turene til de 50 stolpene ble på 108,8 km til fots, antall høydemeter var 3.683 og tidsbruken var 23 timer og 29 minutter.
Det kunne fort stoppet med de 11 kilometerne onsdag kveld, for torsdag morgen sparket jeg tåa i en dørterskel - og den så ikke bra ut - og den kjentes ikke bra ut, men jeg var sikker på at det ikke var brudd, og ufarlig smerte tåler jeg. Tåa var definitivt med meg de neste 100 kilometerne i fjellet, den var vond men ble ikke verre.Bilder og omtale fra turene på Venabygdsfjellet:
Onsdag kveld - 11 stolper - 11,2 km - 340 hm - 2:14 t/min
Etter tips fra Frank og litt grovregning på distanser, ble det til at jeg reiste opp kvelden før de to dagsturene, for å få besøkt en del stolpeposter som vanskeliggjorde to gode runder de neste dagene. Dersom jeg hadde tatt to runder med noen dager mellom hadde det gått greit , men med to påfølgende turdager var det ikke aktuelt å jogge, bare gå - og da var det greit å korte inn rundene litt.
Det ble flere småturer - og en halvlang tur - til disse 11 stolpepostene - ingen av dem på topper.
Jeg startet jakta med denne stolpen ved Trabelivegen like ved Holtesæter. Fjorårets stolpe nummer 4 var stolpe nummer 7 i år. Stolpen sto 50 meter fra veikrysset, men var lett å se.
Ikke så langt unna lå stolpe 25 ved Pyntesætra, ved stien ned mot sætra der jeg kom motsatt vei i fjor.
Stolpepost 12 var ny i år. Nå har jeg flyttet meg fra sørenden av kartet til nordre del, til en sidevei fra Rondanevegen - mellom Bølvannet og Langrumpa. Jeg var godt forbi stolpen på vei til der den var avmerket på kartet, men snudde meg og så stolpen midt i et grillparty ca 100 meter lenger øst. Det synes ikke på bildet, men bobilen og grillgjestene var 5 meter fra stolpen - og de lurte vel på hva han gubben skulle der å gjøre.
Stolpe 4 i et hytteveikryss like ved Spidsbergseter, med Flaksjølihøgda som nærmeste topp.
Da er jeg på en liten runde på kartet, men det ble over 7 km på beina til de fire neste stolpene. Stolpe 5 lå greit til langs Myvegen.
Stolpe 21 lå i et stikryss, men ikke det som er merket av på kart og app, men et annet 150-200 meter lenger vest. Siden jeg kom fra den lille stien som skulle utgjøre stikrysset, ble jeg fintet ut en stund, men husket fra i fjor at den lå i neste kryss.
30 minutter leteaksjon!
Så kom jeg til dagens - eller ukens - leteaksjon. Stolpejakt var virkelig en passende betegnelse. Stolpe 26 ved Fresketunga - en utstikker i et fantastisk landskap ned mot elvene Mya og Freska var tegnet inn like ved skiløypa som gjør en sving like ved. Det så diffust ut, så jeg valgte å ta fram iPhone med kartappen og GPS, og forstørre det hele så det ble lesbart for gubbesynet mitt. Men, det førte meg ikke til stolpeposten. Med erfaring fra bl.a. Dørfallet-posten i fjor begynte jeg da å lete nedover neset eller tunga. På det grove kartet var ikke høyden med utsiktspunktet med - se bildet ovenfor - ellers hadde jeg nok sjekket det først (det kan ses på utsnittet nedenfor fra Norgeskart.no). Dit kom jeg etter å ha sikksakket med ned og opp igjen på ryggen - men det var jo ingen stolpe der heller.
Jeg ga opp å lete mer, men midt mellom utsiktshøyden og skiløypa var stolpen midt i skogen - antagelig plassert det fordi det var midt i ruta mellom skiløypa og utsikten - men det stemte altså ikke med kart eller app - og det var ingen detalj, bare et sted i skogen. Selv om jeg en halv time tidligere hadde passert bare 50 meter unna er jo ikke disse stolpene lette å se i skogsterreng. Bildet er tatt mot lysningen det det er utsikt ned mot Mya.
Tråkket fra T-løypa ned mot Myfallet var noe rasert av flom... likevel var dette et av de bedre partiene. Den bratte og kronglete turen ned mot foten av fossefallet var fjorårets sjokkopplevelse.... Stien står ikke på kartet, men det er ikke mulig å gå feil her, bare tråkke feil.
Myfossen er flott - og absolutt verdt den kronglete turen ned og opp i lia. Dette var altså stolpepost nummer 39. Sammen med steinrammelet opp til Muen (høyeste toppen) er dette den minst tilgjengelige av stolpepostene. Men altså et av de flotteste punktene.
Jeg skal ikke skryte for mye av hukommelsen min, men faktisk husket jeg at stolpeposten ved veien innenfor Venabygd Fjellkapell var i enden av Kapellvegen. Altså gikk jeg inn dit, og halvveis inn passerte jeg stolpe 8 som i år var flyttet til et punkt langs veien ved Lundesætra. Bare 1 cm hver vei på kartet... men det betød jo 800 meter ekstra!
På andre siden av Rondanevegen, inn Buhaugvegen ved Lunde Handel, var stolpe 6 like ved Stormyra. Innpå her er det nok fine skiløyper om vinteren.
Stolpe 1 var ved en liten putt inne på Buhaugen.
Dermed var grunnlaget lagt for to fine runder torsdag og fredag... og jeg satte kurs for hytta til Inger og Frank ved Gulltjønnvegen.
Torsdag - 19 stolper - 48,2 km - 1806 hm - 11:06 t/min
Jeg er ingen morgenfugl, og med lange lyse dager var det heller ikke noe stress med å stå opp tidlig for å rekke en 37-38 kilometers tur i fjellet (kraftig feilmålt, det ble 10 km lenger). Likevel kunne jeg jo ha løfta venstrelabben litt mer på vei fra soverommet til stua - auuuu! Jeg sparket skikkelig inn i dørtreskelen - og var nær ved å avslutte dagens stolpejakt før den hadde startet. En blodig og vond tå er en dårlig start på en langtur der føtter og tær uansett får mye juling. Det startet haltende, men forverret seg ikke - og selv og det var litt vondt hindret det meg ikke noe på turen.
Turen gikk i høyder mellom 900 og 1500 moh. Se kart lenger opp. Det føltes heftigere ut i virkeligheten enn på kartet, siden det stort sett gikk opp eller ned hele tiden - og veldig mye var totalt offroad.
Dagens tur skulle ta 11 timer - det var stort sett mer enn 20 varmegrader, sol og t-skjortevær hele turen. Vinden på toppene var bare forfriskende, det var ikke kaldt i det hele tatt. Nettopp den gode værmeldinga var en god grunn til å takke ja når jeg fikk anledning til å komme til Inger og Franks hytte denne uka.
Jeg parkerte ved Forrestadsætra, litt nedenfor Spidsbergseter, der stolpepost 15 var nede ved parkeringsplassen, selv om den på kartet var tegnet et par hundre meter inn veien. Postbeskrivelsen sa p-plass, men jeg trodde først det var en annen p-plass lenger inn, men husket plutselig tipset til Frank.
I strålende turvær startet turen i lett motbakke opp på Veslefjellet 1034 moh. Der var stolpepost 17 og også noen turgåere som tok seg en rast.
Starten var lett - det var den minst kuperte delen- og tross alt den delen med mye sti. Bortover mot Dørfallet fulgte jeg T-merket sti.
Det er imponerende vilt og trangt ned i Indre Dørdalen, jeg ville ikke vurdere å krysse her til fots.
Stolpepost 40 er på kanten med utsikt mot Dørfallet. Posten er tegnet inn ved T-stien noen hundre meter unna, og "oppe på kanten" kan være mange stedet i dette området. Men sikten er god, og stolpen var lett å se. Dessuten var jeg der i fjor.
Jeg var ikke den eneste på tur. Der var sau over alt i fjellterrenget, i alle fall i de lavere partiene. Jeg møtte også en del turgåere på første halvdel, før jeg så mange opp/ned til Muen, men siste 5-6 timene så jeg ingen ande tobente turgåere.
Det var ikke mer enn 70-80 høydemeter fra der jeg tok av t-stien og opp til stolpe 36 på Veslegråhøgda 1127 moh. Men det var enten myr eller tung lyng og mose - så framdriften imponerte ingen. I bakgrunnen ser jeg mange av toppene jeg skal opp på litt senere på turen.
Fra Veslegråhøgda var det litt sti, men mest lyng og mose i halvbratt terreng opp til toppen på Gråhøgdin 1200 moh. Her er stolpepost 47, og her oppe fikk jeg en første prøvesmak på steinrammel som jeg skulle bakse mye med senere på turen.
70 høydemeter ned fra Gråhøgdin ligger DNT-hytta Gråhøgdbu - der det i år var en ny stolpepost, nummer 30. Jeg hadde DNTs hyttenøkkel i bilen, og kunne planlagt et hyttebesøk, men lot det være.
Etter å ha tatt bilde av Gråhøgdbu og stolpen, og hilst til noen turgåere og sauer, var det bare å tråkke i vei i ville terrenget med kurs for Gråvorden 260 meter høyere i terrenget.
Det var tungt med mye kjerr i starten, gradvis bedre med lyng og mose, og etter hvert lett å gå mellom steinrammelet her hvor det ser ut som noen har pløyd steinene i lange rekker. Merkelige formasjoner...
Så ble det mer steinrammel - ikke min spesialitet, balansen er for dårlig, og jeg er redd for å dette og slå meg. Vanlige joggesko er heller ikke idèelt når man tråkker på spisse steiner. Heldigvis var det tørt og fint, så det var "spikerfeste" hele tiden.
Stolpepost 46 på Gråvorden 1390 moh, dagens nest høyeste topp.
Bortover der ser jeg de neste postene på rekke og rad....
De var små, men de var vakre - blomstene i fjellet.
Her er jeg ved stolpe 33 på Veslemuen 1318 moh... jeg hadde begynt å få bedre tak på steinrammelbalanseringa nå.
Jeg trenge ikke slippe meg lavere enn til 1200 moh mellom Veslemuen og Muen. Muen med sin flotte spisse fasong fra alle retninger er synlig fra omtrent alle andre topper på Venabygdsfjellet, og den er et veldig populært turmål selv om de siste 150 høydemeterne er i bratt steinrammel uten noe egentlig løype å følge. På bildet er noen turgåere jeg nettopp har passert, og litt overrasket registrerte jeg at jeg holdt mye høyere fart enn alle jeg møtte på opp og nedtur.
Muen slik turgåere husker den...
Dette bildet ja jeg ut på Facebook mens jeg var på toppen. En av de som kommenterte skrev da: En ting er sikkert om Muen - om du ikke finner en varde der, har du gått opp på feil fjell!
Stolpepost 45 var like bortenfor toppturkassa. Vi ser Rondane i bakgrunnen.
Nesten nede på stien igjen... og det er kø av turgåere på vei opp.
Det er fortsatt 250 høydemeter ned til parkeringa ved Muvannet når jeg kommer på stien...
Kunstverk i naturen!
Stolpe 11 ved parkeringa der de fleste starter turen til Muen. I bakgrunnen er Søndre Bølhøgda som ganske snart frister med 200 høydemeter.
Slik ser Muen ut fra Rondanevegen når man kommer fra Venabygdkanten.
Det var enda en stolpepost (14) ved foten av Muen, like ved Muvannet.
Det var bratt opp til Søndre Bølhøgda 1258 moh, men det gikk stort sett på sti. 200 høydemeter på 800 meter betyr 25% stigning... det er utenfor komfortsonen min.
Lekkert....
Klatret meg fast
Turen fra Søndre til Nordre Bølhøgda går tilsynelatende på sti, men det var jaggu bare noe få steder på den 4 kilometer lange strekningen. Det er ikke så mange turgåere innpå her, og det var lett å ta feil av smal sti og sauetråkk. Nå var jeg også sliten i bena, og det var tungt (kronglete) både i nedover- og oppoverbakker. For en ikke-fjellklatrer er det vanskelig å finne en god rute opp til Nordre Bølhøgda. Jeg mintes fjoråret da jeg kom motsatt veg og slet voldsomt med å finne en rute ned mellom kampesteiner i bratt terreng. Nå var jeg sliten og litt ukonsentrert, og plutselig hadde jeg klatret meg til et overheng der jeg ikke kom videre, jeg våget det i alle fall ikke når jeg var alene. Det var vanskelig nok å komme videre i det hele tatt, og selv om jeg strengt tatt hadde god kontroll valgte jeg en rute videre opp med en viss risiko for en gammel skrott. Puhhh, i den klatringa forsvant resten av kreftene. Det var nå jeg innså at tynn saft ikke er like effektivt som sportsdrikk på en så lang tur - som om jeg ikke visste det fra før. Nordre Bølhøgda 1365 moh er for øvrig den stolpeposten (43) som ligger lengst vekk fra kjørbar vei for de som kjører bil så nær stolpepostene som mulig.
Tre kilometer videre, bare litt av det på sti. Det var med tunge ben jeg forserte den siste høyden opp til Storfjellet 1076 moh på moseunderlag som kunne sammenlignes med å gå i løs strandsand eller dyp snø. Men, jeg kom opp til stolpepost 38 til slutt.
Jeg har krysset myrene innenfor Indre Uksan, ved Klopptjønna, og foran meg venter 150 høydemeter i måsan....opp til Tverrhøgda.
Stolpepost 49 på Tverrhøgda 1160 moh.
På samme rygg som Tverrhøgda, jeg måtte bare 60 høydemeter ned - ligger Svarthammeren - og her kunne jeg deler av veien følge en sti som ikke står på kartet.
Svarthammeren 1182 moh er vertskap for stolpe37.
Jeg surra litt ned fra Svarthammeren, og fant ikke stien jeg skulle innom. Jeg så jo neste topp, så det var bare å tråkke rett på. Stolpepost 32 lå ved stien på den flate ryggen på Flakstadlihøgda.
I fjor havnet jeg i mye tung vegetasjon mellom Vestbøllia og Flaksjølihøgda, så i år - motsatt vei - valgte jeg å følge stiene nesten nedom Spidsbergseter. Her er jeg ved stolpepost 31 på Vestbøllia 1070 moh. Ned herfra hadde jeg fått tips om en sti rett østover mot Rondanevegen, så jeg kom lett og raskt ned dit... Tidsskjemaet hadde sprukket med over to timer, men det hadde jaggu kilometerskjemaet også. Jeg hadde kontakt med Frank et par ganger på slutten for informere om hvor jeg var. Til neste stolpe ville jeg fått problemer uten forhåndstips.
Den lange skyggen - som altså er meg - tar bilde av den flate toppen jeg skal til som dagens siste post. På kartet ser det ut til at stien mot Brennflya går inn i terrenget sør for elva (Mya), men den går inn midt mot der grusveien fra Bølvannet kommer ut. Jeg hadde nok bare gått rett fram over elva og myrene om jeg ikke hadde blitt tipset. Verre var det med selve stolpeplasseringen. Selv om det ikke er noen detaljer på kartet er postbeskrivelsen "på forhøyning i myr". Jeg så verken forhøyning eller myr, og stolpen er mange hundre meter unna (SV) der den er tegnet inn - da var jeg glad for at Frank og Inger hadde leita opp denne tidligere og tipset meg.
Den langs skyggen tar bilde av stolpen langt vest på Brennflya 1040 moh.
Da har jeg snudd ryggen til stolpe 29 og Muen i bakgrunnen, men jeg klarte å slurve med kursen videre. Jeg ble gående parallelt med en sti - i våt myr - mange hundre meter, før jeg fisket opp appen og så hvor jeg befant meg i forhold til stien. Midt i myra fikk jeg en ny oppringning fra Frank som nok syntes jeg brukte lang tid....
Den fine gamle brua over Mya ved Fossestadsætra. Det så litt skrøpelig ut, så jeg vurderte å vade i stedet.... men det gikk greit.
Og endelig var jeg tilbake ved bilen, etter en tur som ble nesten 10 km lenger enn jeg slurvete hadde beregnet på forhånd. 11 timer på tur var over - og selv klokka 10 på kvelden var det flott temperatur.
Fredag - 20 stolper - 49,4 km - 1537 hm - 10:09 t/min
Da jeg våknet var jeg mest spent på hvordan det sto til med den vonde tåa på venstre foten, men både den og et par vannblemmer på den høyre foten var ikke verre enn at jeg skulle kunne plassere dem i terrengskoa.
Etter frokost kom jeg i gang med målsetting om å være ferdig til klokka 20, det bommet jeg bare 21 minutter på.
Etter en haltende start med vonde tær gikk det bedre enn fryktet over de fire tusenmeterstoppene tidlig på turen; Trabelifjellet, Lille og Store Dynjefjellet og Svartfjellet.
Senere var det mye lettkupert terreng før jeg avsluttet med en dypdykk til Døråmot der elvene Mya og Døra går sammen til Nordåa som enda lenger ned blir Våla før den renner ut i Lågen.
Jeg kunne følge stier og grusveier hele tiden i dag - så alt i alt var det en mye lettere tur enn i går, selv om det ble nesten like mange høydemeter.
Turværet var helt fantastisk, lettskyet med over 20 varmegrader og bare behagelig vind.
Denne kurven ser litt snillere ut enn den er... det er tross alt 570 høydemeter mellom høyeste og laveste punkt
Dagens tur startet og sluttet ved hytta til Inger og Frank. Det var en kilometer å gå opp til stolpepost 13 like ved Rondanevegen - der hyttefeltet strekker seg opp mot Kyrkjegardsfjellet. Stolpen er på andre siden av skiløypa.
Skiltingen i søndre del av Venabygdsfjellet - der det er mest hytter - er glimrende. Med tilsvarende skilting i den nordre delen kunne kanskje flere av de smale stiene bli benyttet mer (?). Dette skiltet opp til dagens første topp var en hyggelig påminnelse om at jeg i dag skulle følge stier og ikke slite i "villterreng".
Stigningen opp til Trabelifjellet er sympatisk og snill mot slitne bein, grei start på dagens motbakker.
Stolpepost 35 på Trabelifjellet 1093 moh.
Ned fra Trabelifjellet kom jeg på en lite benyttet skogssti mellom Trabelivegen og Bergstulen. Det ble litt gjetning og småbomming, men jeg fant da fram i den myrlendte bjørkeskogen. Nede ved Bergstulen var dette flotte myrvannet som jeg velger å kalle Lille Svartnippa. Det større vannet som heter Svartnippa ligger litt ovenfor - på vei mellom Bergstulen og Dynjefjellet.
Stolpe 24 lå ved et stimøte i skogen nedenfor Bergstulen. Nå venter 300 meter stigning opp til Dynjefjellet.
Etter en morsom tur i først bratt bjørkeskog og deretter i åpent terreng i søkket mellom Nysæterkampen og Dynjefjellet - var jeg oppe ved stolpepost 28 på Nysæterkampen 1110 moh. Dette er en ny stolpepost i år, og litt artig er det at toppen er navnløs på turkartet og bare betegnet som "topp ved siden av fjell". I følge norgeskart.no er altså dette Nysæterkampen, og den er så markert og med så fin utsikt at den fortjener et navn også på turkartet.
Her ser jeg fra stolpen på Nysæterkampen til Dynjefjellet mindre enn en kilometer unna.
Stolpepost 50 på Dynjefjellet 1151 moh - med fin Rondaneutsikt.
Stien på ryggen ned mot Dynjeskardet var bare herlig å gå på. Her har jeg kommet ned til "Fjellmillom" - og ser den bratte oppstigninga på tvers av Svartfjellet foran meg.
Puhhh, jeg fikk slite skikkelig i de bratteste kneikene opp hit til Svartfjellet 1154 moh. Det ble noen pustestopp på gammel'n i de bakkene. Stolpe 48 lå i et søkk innunder toppen.
Ved siden av Muen lenger nord er nok Svartfjellet den mest populære turtoppen i området. Her er jeg på nedtur langs den lokale "Besseggen".
Jeg har snudd meg for å se tilbake på løypa mot den bratteste eggen... Jeg møtte mange turgåere i bakken her.
Bare fantastisk.... en drøm å gå tur slike steder.
Jeg har kommet til foten av Svartfjellet, og ser Svartfjellsætra foran meg. Lenger ned ligger Flaksjøen (905 moh) som er det største vannet på Venabygdsfjellet. Fjellene i bakgrunnen besøkte jeg i går.
Stolpepost 16 ved Svartvika nordvest i Flaksjøen.
Etter en drøy kilometer på grusveien langs Flaksjølia kom jeg til stolpe 3 i et veikryss.
Stolpepost 18 på en liten kolle ovenfor Urdtjønnet, med utsikt mot Spidsbergseter og Muen bakenfor der igjen.
jahaja....
Stor trafikk av turgåere på Svartfjellvegen..
Jeg skulle bare inn til stolpe 2, der Friskegreina renner mellom Flaksjøen og Fresketjønnet.
Stolpepost 20 i et skiløypekryss ved Gamle Flaksjølivegen.
Stolpepost 19 på Granhaugen innenfor Holtesætra. I bakgrunnen ser vi Flaksjøen og Flaksjølihøgda. I fjor var dette siste posten jeg besøkte, med hodelykt i mørket!
Et forsiktig avstandsbilde av stolpejegere på tur (det var ikke de som brukte bilen på bildet). Dette er i et veikryss i enden av Øvre Lundtjønnet langs Holtesætervegen.
Jeg er ca halvveis på dagens tur, og har krysset over til østsiden av Rondanevegen. Her er jeg på Friskevegen, og vær sikker, jeg brøt ikke fartsgrensen!
Det ble 3,5 km gåing på veier fra forrige post til stolpepost 22 ved Freskesætrin - og jeg var nede på 870 moh. Derfra til Kyrkjegardsfjellet var det litt usikkert med noen av stiene på kartet.
Jeg trodde en stund at den korteste stien opp til Kyrkjegardsfjellet var farbar, og det startet bra fra Freskesætrin og til enden av Rondesjåvegen. Men, stien som var tegnet derfra rett opp på toppen var det ikke mulig å finne (som jeg også hadde fått tips om). Jeg måtte ta svingen via stien som gikk nesten bortom hyttefeltet i Freskelia - men dermed ble det en ikke alt for bratt tur til topps.
I skogen ovenfor Rondesjåvegen passerte jeg dette flotte tjernet...
Stolpepost 34 på Kyrkjegardsfjellet 1046 moh med diverse kjente topper i bakgrunnen.
Fra Kyrkjegardsfjellet er det 465 høydemeter ned til Døråmot, men det er to stolper underveis. Stolpe 41 på bildet er i et stikryss ved den østre foten av fjellet, der skiløypa går inn mot Gulltjønn og Guldtjønnvegen. Når jeg kom her i mørket i fjor kom Frank meg i møte med hodelykt. Nå skulle jeg nedover mot Jønnhalt, en herlig sti/sætervei langs myrene ved Nigardsbekken.
Stolpepost 27 kunne fort blitt ei nøtt. Inger og Frank måtte gi opp å finne denne ved første forsøk. Stolpen er tegnet midt inne i trekanten mellom et jorde, en sti og en kjerreveg - for øvrig en kjerreveg som ikke står på kartet. Stolpen er inne i skogen, og etter hvert vil det svake tråkket her bli til god hjelp for stolpejegerne.
Det ser så greit ut på 1:40000 kartet, men når man forstørrer litt med utgangspunkt i kartet på norgeskart.no forstår man at det ikke er lett å finne en stolpe "et sted i skogen" - som heller ikke er tegnet inn riktig. Inger, Magne og Frank var på ny leting i går, etter først å ha etterlyst tips på Facebooksiden til Venabygdsfjellet Vel. De fikk tips, og de fant stolpen i går, og kunne beskrive for meg at stolpen lå 50 meter inn i skogen fra kjerreveien, 100 skritt fra gjerdehjørnet. Lett match når man vet det...
På skrå nedover mot Døråmot går denne fantastiske stien (gammel kløvvei?) med 250 høydemeter fra Ådlsvegen til nede ved Døråmot. Jeg tror stien kalles Freskeliråket. Jeg gruet meg til turen opp igjen.
Her kan man se at stien er bygd opp - men lenger ned i "skyggenes dal" har det gått noen ras som har ødelagt litt av stien.
Stolpepost 42 nede ved Døråmot, der Døra og Mya renner sammen til Nordåa. Her krysset jeg Nordåa på broa i fjor, men fikk deretter en småekkel kryssing av Døra for å komme over til den fantastiske stien 300 høydemeter oppover Mytunga. Nå skulle jeg derimot tilbake der jeg kom fra.
Jeg kom meg opp fra Døråmot - med noen pustepauser, og fikk deretter en lett tur gjennom det fine kulturlandskapet ved Jønnhalt og Jønnhalt Gjestesæter. Her har jeg kommet til skiltet som peker opp til dagens siste topp for min del.
Denne markerte varden er på nest høyeste punkt 992 moh på Forbundsfjellet.
Stolpepost 23 lå mellom de to høyeste punktene. Høyeste punkt er 994 moh.
På den to kilometer lange ryggen bortover Forbundsfjellet fikk jeg los av denne damen og hennes søte Cavalier king charles spaniel. Hunden løp i skytteltrafikk mellom matmor og gammel'n.
Jeg ble litt distrahert av losen, og bommet på to stier nedover mot Venastul (feriesenteret til Norges Bank). Deretter gikk jeg rett forbi stolpen da jeg kom veien fra bakkant av bildet. Stolpen skulle ligge i neste sving. Men, da jeg var langt forbi svingen snudde jeg og tråkket opp bakken og fant stolpen i dette veimøtet 100 meter fra svingen. Dermed var 50 stolpeposter i boks!
Det var en fornøyd stolpejeger som ruslet den siste kilometeren tilbake til hytta, og der sto jaggu Frank i baderomsvinduet og ønsket meg velkommen tilbake - og mobbet litt med at skjemaet sprakk også i dag (men bare 21 minutter).
Jeg er enormt takknemlig for at jeg fikk ta disse turene med utgangspunkt fra hytta til Inger og Frank. Nå fikk jeg slappet av litt, dusjet, spist og skravlet før jeg kjørte de 2,5 timene hjem.
Selv om dette knapt kan kalles en "vanlig stolpejakt" er det likevel det kartområdet jeg vil huske best. Takk til de som tilrettelegger dette.
Turene i Venabygdsfjellet og stolpejakta i Østerdalen noen dager tidligere gjorde at det ble 159 km og nesten 4600 høydemeter til fots siste uke... en grei ukesdose!
Årets stolpejaktturer hittil:
hei! Ser du skriver stolpejakten.com - men den siden finnes ikke...
SvarSlettUffda, jeg har skrevet com ved en feiltagelse tidligere også. Har rettet til no nå - takk for at du sa fra.
SvarSlett