Blandede følelser etter Dragsjøen Ultra

Tommelen ned for ultraløping rett etter at jeg ga meg med krampe...
Etter 5 timer og 46 minutter ble OptimistGammeln nok en gang KrampeGammeln!

Jeg var akkurat ferdig med 6 av 7 runder i løypa til terrengløpet "Dragsjøen Rundt" da krampa hogg til på innsiden av begge lårene og bak i legga.

Da tenkte jeg at nok var nok - og ultraløpinga ble definitivt lagt på hylla, enda en gang!

Noen som kjenner seg igjen? Skuffelser som fører til bastante beslutninger - og hvordan glemselens slør allerede kort tid etterpå legger seg over oss - og får oss tilbake på sporet... jaja, jeg får gi skrotten en ny sjanse til å bevise at det ennå er mulig å fullføre ultraløp uten for mye krampeproblemer.

Jeg har noen gåturer på over 10 timer, men den lengste joggeturen etter hjerteoperasjonen var 3,5 time på klubbsamlinga i Stavern for to uker siden. Når jeg skriver jogg betyr det en mix av løping, jogging og rask gang... Nå skulle jeg ha en 50 km+ (7 timer) realitetssjekk på ultraløpsformen 6 uker før EcoTrail 80 km.

Mye flott terreng rundt Dragsjøen.

I EcoTrail må jeg ha et snitt på ca 10:30 min/km eller raskere for å klare makstiden. Der er det litt mer kupering enn rundt Dragsjøen, men mye mindre teknisk terreng - så fartsmessig er sammenligningen grei nok. Jeg hadde planlagt 8:23/km på 52 km i dag, men siden jeg droppet sisterunden ble det 7:41/km på 45 km (660 hm). Det virker jo betryggende, men hva med krampene? Det er det som skaper usikkerhet nå som jeg ser at farten er grei nok.

Med ytterligere 6 ukers trening, inntak av RingerDrink før og under løpet og med enda lavere fart (tett på makstiden) i EcoTrail bør det vel kunne la seg gjøre. Krampene slipper jeg neppe unna, så spørsmålet blir hvor lang tid jeg trenger for å massere det vekk.

Dragsjøen - isfri i den nordre enden.

 

Depot ved bilen, 100 meter fra Dragsjøhytta.

Dragsjøen Ultra
Det var en strålende dag for løping, med 12-15 varmegrader og sol (mest skygge i skogen). Nok en gang foretrakk jeg Hokasko framfor Salomon terrengsko... akkurat det var ikke noe sjakktrekk, men jeg gadd ikke bytte underveis. Sekken var fylt opp som i ultraløp, dvs 4-5 kilo inkl 2 liter drikke ved start. I tillegg hadde jeg depot i bilen som ble passert for hver runde... her supplerte jeg bare med drikke.

1. runde: Oppvarming 56:07
2. runde: Videofilmings- og vrikkefotenrunde 57:24
3. runde: Spiserunde 56:35
4. runde: Fotorunde 57:59
5. runde: Spiserunde og tiltagende vonde ben 58:34
6. runde: Sliterunde og krampestopp 59:40
7. runde: Colarunde og sjarmøretappe, avbrutt.

Totalt: 45 km, 5:46:17, 660 hm, 7:41/km

Video fra terrengpartiet:


Video fra vegpartiet:

Det gikk lett etter de første 15 oppvarmingsminuttene, men allerede på 3. runden begynte leggene å bli stive på vegpartiet. Løypa er todelt på den måten at drøyt halve runden på vest- og sørsiden av vannet er teknisk sti, deretter 3,5 km bilfri skogsbilveg - ganske mykt underlag det også. Det er tyngst å løpe i terrenget og farten er lavere der, likevel var bena bedre i disse terrengpartiene enn på vegen der jeg fikk tiltagende vondere bein.

Det blir mye kneløft i terrenget, og det var nok medvirkende til krampeproblemene som smalt inn 100 meter før jeg var ferdig med 6. runde. Jeg hadde spart colaen til siste runden og selv om bena var vonde gledet jeg meg til avslutningsrunden - som altså ikke ble noe av. Umiddelbart ble jeg veldig skuffet - og fant ut at nok er nok - at nå blir det golfing i stedet for ultraløping allerede i sommer.

Så var det dette med oss ultraløpere og korttidshukommelse da....

Det holdt på å bli stopp allerede på den andre runden. Med tynne sokker i litt for store Hokasko var føttene på vandring hit og dit når jeg løp på ulendt underlag. Halvveis på andrerunden ble det litt for mye vridning, og jeg trodde jeg vrikket foten alvorlig, men jeg slapp med skrekken og var rask med å stramme lissene bedre.

Ellers var det litt artig å se hvordan ispartiene i løypa endret seg mens jeg løp... det smeltet mye bare på disse 6 timene!

Flere bilder fra turen:

Nesten 4 km sammenhengende herlige stier.... riktignok ikke like fint underlag hele tiden, men fint løpbart for oss som er glad i stiløping.

Lengst sør i Dragsjøen ligger isen fortsatt.

Stien på østsiden av vannet mellom høyeste punkt og skogsbilveien er bredere og mer trafikkert enn vestsidens smale stier.

Dragsjøen omtrent midt på, der isen har sluppet taket...

Vegen langs vannet er stengt med bom, det er dagevis mellom bilene her - og underlaget - spesielt i midten - er mykt som på en sti.

I nord var det helt isfritt.

 

Denne turkassa på løypas høyeste punkt er turmål for folk flest jeg møter rundt vannet. Egentlig er det få som går rundt vannet, de aller fleste går vegen på østsiden fram og tilbake... og dermed bare 2x500 meter sti opp til toppen. Selv på en hverdag møtte jeg folk på alle rundene mine.

Trimøvelsene sto jeg over denne gangen, men 22. april skal jeg på tur med Frank rundt vannet, da skal alle øvelsene testes -  det må være minst 15-20 av dem.